– Det gikk i et eneste renn hele tida. Telefonen var rødglødende.

Legesekretær Anne Kari Andersen ved Ringerike sykehus var på vei hjem fra jobb fredag kveld. I bilen på vei til jobb hørte hun på radioen. Der hørte hun om bomben som smalt i Oslo.

– Nyheten kom akkurat da jeg passerte Norderhov. Det rare er at jeg befant meg på akkurat samme sted da jeg hørte på radioen om terrorangrepet mot tvillingtårnene i USA. Det sammentreffet der var nesten litt sånn at jeg frøys nedover ryggen, sier Anne Kari.

– Det er «kode rød»

Da Anne Kari kom hjem, slo hun på TV for å se nyhetene. Hun syntes dramatikken i Oslo var uvirkelig, at det skjedde noe så fryktelig så nært. Så spiste hun middag, før hun igjen gikk ned i kjellerstua for å se nyheter. Lite ante hun da, om at noe enda mer grufullt skulle ramme hennes lokalsamfunn, og at hun og hennes kolleger skulle bli stilt på prøver ingen av dem noensinne hadde forestilt seg at de skulle oppleve på jobb.

– På grunn av ferieavvikling var jeg leder for avdelingen, og det var mitt ansvar å kalle inn folk hvis noe kom på. Så ringte telefonen. Det var en kollega på kveldsvakt, som sa det var «kode rød». Da var det bare å hive seg i bilen og dra tilbake på jobb, for det var jeg som hadde ansvaret for å skaffe folk, forteller Anne Kari.

Fremdeles visste hun ikke hva som hadde hendt. På vei til sykehuset møtte hun brannbilen under full utrykning, med den røde politibåten på slep.

– Da tenkte jeg, at javel, nå har det skjedd noe på Tyrifjorden, kanskje en drukningsulykke.

Har barn på samme alder

På sykehuset fikk hun vite at det var skyting på Utøya, men ingen visste ennå noe om det kolossale omfanget av denne tragedien. Hun ble bedt om å ta pårørendetelefonen. Nummeret ble lagt ut på nettet, og Anne Kari skulle etter hvert få en stri tørn.

Å snakke med foreldre som er desperate av engstelse, er ingen lett jobb. Anne Kari kan ikke fortelle om innholdet i disse henvendelsene på grunn av taushetsplikten, men veldig mange av telefonsamtalene kommer hun aldri til å glemme.

– Jeg har barn på samme alderen, det er klart at dette gjorde inntrykk. Jeg kan utmerket godt tenke meg hvordan jeg hadde vært hvis det hadde handlet om mine barn. Jeg hadde gjort hva som helst, sier Anne Kari.

Nå er hun og kollegene tilbake i sykehushverdagen. Det er travle skritt i lange korridorer, folk som venter på time og tilløp til kø ved informasjonsskranken. Overalt hviler den særegne tryggheten som kjennetegner noen sykehus. En egen ro, som finnes i fagmiljøer der folk er trent til å gjøre sitt ytterste når liv og helse trues. Det gjorde de her den 22. juli i fjor.

Trykkbandasje med magasin

Alle detaljer om den store innsatsen som ble gjort ved Ringerike sykehus er grundig beskrevet i Helsedirektoratets rapport om helsevesenets håndtering av terrordramaet.

Lokalsykehuset tok imot 35 pasienter denne kvelden. Sju av dem var så hardt skadet at de måtte overføres til Oslo Universitetssykehus.

En av pasientene kom til sykehuset med en trykkbandasje som var anlagt med et ammunisjonsmagasin. Trolig er det en polititjenestemann som har brukt det som var lettest tilgjengelig for å stanse en blødning.

Da helvetet brøt løs på Utøya, var 50 personer på jobb ved Ringerike Sykehus. I løpet av kort tid, var det i alt 250 personer på post.

Glemmer aldri roen

Anne Kari betjente pårørendetelefonen fra legevaktens lokaler den første tiden, og satt skjermet fra all dramatikken som utspant seg andre steder på sykehus. Helt til hun måtte gå for å hente noe. Da skulle hun komme til å se noe hun aldri vil glemme.

– Jeg skulle hente noen nye lister over dem som var kommet inn. Da gikk jeg gjennom mottaket. Den atmosfæren jeg møtte der, vil jeg aldri glemme.

– Jeg hadde gått og gruet meg, for jeg visste, at der lå det skadede og skutte ungdommer. Så kommer jeg dit, og ser dem som ligger i sengene. Ved hver seng sto et team. Alle jobba. Ingen sa så veldig mye. Alt gikk på skinner. En tok klærne, en tok blodprøver, en annen en jobba med skuddskader. De arbeidet med en sånn ro, at det var rett og slett behagelig.

– Jeg hadde forberedt meg på å komme inn i et katastrofeområde. I stedet møter jeg behandlingspersonell i gule, grønne og røde vester, folk som har full kontroll. Det var ubeskrivelig hvor godt det fungerte. Den roen, ingen skriking, alle visste hva de skulle gjøre. Det tror jeg de som lå der og fikk hjelp også må ha merket, sier Anne Kari.

Leger trillet senger

Utpå kvelden måtte Anne Kari flytte seg ut på sentralbordet, og ta både pårørendetelefonen og andre henvendelser.

– Det var jo bare å stå på og være profesjonelle. Vi måtte alle gjøre ting vi ikke pleier å gjøre denne kvelden. Jeg så barneleger og gynekologer gå og trille senger, her måtte alle gjøre det som trengtes der og da.

– Hva hadde du å fortelle dem som ringte?

– Det var jo det som var så vanskelig, at jeg ikke kunne si så mye. Jeg fikk vite hvor mange som kom inn etter hvert, men ikke noe om hvem det var. Sånn informasjon må sikres grundig før vi går ut med det, der er det ikke rom for feil. Jeg måtte bare svare, at vi ville ta kontakt etter hvert.

Klokka ble 04.30 før Anne Kari fikk hvilt seg litt. Det ble ikke lange pausen. Hun dro hjem, og reiste tilbake til sykehuset etter to og en halv time. Så gikk hun i debriefingmøte, før hun satte seg på sentralbordet igjen. Der satt hun gjennom dagen, kvelden og natta helt fram til søndag morgen.

Kom nærmere hverandre

Fremdeles preger den dramatiske helga sykehuset, på godt og vondt. Det var mange som måtte gjøre som Anne Kari, løse andre oppgaver enn det de vanligvis gjør.

– Det som sitter igjen, at det var så god kommunikasjon her, og at alle som en var villige til å ta de ekstra taka som trengtes. Vi kom vel litt nærmere hverandre, samholdet ble styrket.

– Snakker dere fremdeles mye om det som hendte?

– Nei, ikke nå lenger. Men det er klart, det kommer opp i visse settinger, og når media drar det fram. Det tror jeg vi vil måtte leve med i mange år. Vi vil aldri glemme 22. juli.

– Er du opptatt av hva som skjer med gjerningsmannen?

– Jeg har tillit til at rettsvesenet gjør det de skal.

– Får rettssaken fram ubehagelige minner?

– Det vil det selvfølgelig gjøre. Men det er noe annet for oss som hadde en jobb vi gjorde. Det vil nok være mye verre for de pårørende og de som overlevde. De tror jeg får det virkelig tøft, og jeg føler med dem, sier Anne Kari.