Hopp til innhold

Mørke midt på dagen

Den sørafrikanske forfatteren André Brink har skjenket sitt hjerte til Norge. I dette essayet skriver han om smerten han følte da terroren rammet 22. juli i fjor. Men han skildrer også stoltheten over en samlet nasjon som reiste seg i sorgen.

Les den engelske versjonen

Hvem skulle trodd at et år som i fjor, i et slikt land, kunne ta slik en vending som i juli 2011?

At mørket kunne komme, bokstavelig talt som lyn fra klar himmel, på slik en strålende dag, i så idylliske omgivelser, og kaste skygge over så mange unge, så fulle av energi og glede, brusende hormoner og livskraft?

André Brink
Foto: Aschehoug

I løpet av de tretti årene mine bøker har kommet ut i Norge, har landet fått en helt spesiell plass i min bevissthet.

Blant landemerkene i og rundt Oslo som avgrenser denne plassen, fins Vigelandsparkens panorama av menneskeskikkelser i alle syv livsstadier.

Ibsenmuseet, der man kan følge den siste storhetstiden til forfatteren, helt frem til øyeblikket da stuepiken trekker fra gardinene i soveværelset og spør: «Er det ikke en nydelig dag, herr Ibsen?» – og han svarer heller grettent «Tvert imot», før han snur ryggen til og trekker sitt siste åndedrag.

Dessuten det slående, nye operabygget, fortiden som våkner til liv i Vikingskipshuset, en uforglemmelig versjon av «Hedda Gabler» belyst av midnattssolen i et lite, trangt teater oppe på høyden med hele byen under seg, utsikten fra en skiheis høyt oppe over Oslo ...

Og selv dette er bare begynnelsen, for utenfor hovedstaden finner vi arkitekturen i Bergen, atelieret til kunstneren Trine Røssevold i Ålesund, de gamle trehusene i Stavanger, gatelivet i Tromsø, huset til Sigrid Undset utenfor Lillehammer, Bjørnsonfestivalen i Molde, lukten av ozon i den gamle gravlunden ved fiskeværet på øya Ona, den symmetriske formen av hurtigruta «Trollfjord» som skjærer gjennom bølgene under nordlyset på vei på vei mot Nordkapp og Kirkenes.

I år ble vi tatt med helt nord til øyene i Lofoten av Wiggo Andersen og hans kone Kristin Johansen, som ikke bare er blitt nære venner, men mer som familiemedlemmer. Der tilbrakte vi midtsommeren og nøt det beste av norsk kunst og det beste fra det norske kjøkken, omgitt av værbitte, vakre fjell og et knallblått hav.

Etter at min kone Karina hadde reist for å delta på et litteraturseminar i Cape Town, avrundet jeg mitt norgesbesøk, som så mange ganger tidligere, som gjest hos min forlegger i den herlige Aschehoug-villaen ved Drammensveien, med praktfulle fresker på veggene i første etasje, og antikke møbler, omhyggelig arrangert og vedlikeholdt av vår kjære venn Guro Monsen.

Sommerbesøket bekreftet nok en gang den store gleden vi begge har forbundet med Norge opp igjennom årene.

Slike inntrykk gjorde at nyheten om bombeattentatet som rystet Oslo kl. 15.25 om ettermiddagen den 22. juli, og den enda mer hårreisende beretningen om skyteepisoden på Utøya som begynte kl. 17.22 samme dag, kom som et stort sjokk.

Det at vi befant oss i Sør-Afrika, drøyt 10 000 kilometer unna våre venner og åstedet for massakren, gjorde hele opplevelsen ganske uutholdelig.

Politiet ankom øya kl. 18.25 og anholdt mannen bak udåden, Anders Behring Breivik. Dermed var dramaet over.

Så begynte fortellingen om menneskene som ble rammet, og granskingen av følgene dette fikk for dem. Det kom fram så mange glimt og øyeblikk fra timene, dagene og ukene som fulgte, at det ikke er lett å skulle se etter noen sammenheng man kan forsone seg med.

Blant alle de usorterte inntrykkene som stadig vender tilbake i forsøkene på å finne en mening med det hele, er bildet av to unge jenter på Sundvolden Hotell, der overlevende var samlet dagen etter hendelsen.

Mens de gikk fortumlet rundt, oppløst i tårer, nakne, kun iført håndklær, kom en gammel mann mot dem, holdt rundt dem og trøstet dem. Etter hvert så den ene jenta på ham, vendte seg til sin venninne og stotret: «Det er kongen ...»

Kong Harald og hans dronning hadde virkelig tatt turen til øya for å dele mørket med sitt folk denne sommerdagen.

Blant hjelperne var også regjeringsmedlemmer å finne. Statsminister Jens Stoltenberg var mest synlig; han ble hos ofrene de neste døgnene.

Allerede under sin første pressekonferanse gjorde statsministeren et varig inntrykk på hele verden med løfter om at angrepet ikke skulle få skade demokratiet i Norge, og oppfordringer til «enda sterkere demokrati og enda mer åpenhet».

Og en ung kvinne fra ungdomspartiet AUF, som arrangerte sommerleiren, tilføyde under et intervju med CNN: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»

Og kjærligheten ble mer og mer tydelig på mange måter i dagene og ukene som fulgte, da to hundre tusen samlet seg i et rosetog i Oslo tre dager etter drapene, og i overveldende solidaritetsdemonstrasjoner verden over.

På mirakuløst vis hadde hele verden blitt en forlengelse av ett land, Norge.

I mitt eget splittede, ødelagte land, Sør-Afrika, så jeg for mindre enn tjue år siden hvordan en nasjon kunne stå samlet etter femti år med apartheid og århundrer med undertrykkelse, vold og umenneskelighet.

Trass i åpne sår og mye lidelse forenet folket seg, i nyvunnet stolthet og verdighet, omkring den karismatiske skikkelsen til Nelson Rolihlahla Mandela, for å sammen møte framtiden med håp, ydmykhet og glede.

Så, etter kun få års maktmisbruk og bortkastet medmenneskelighet, har vi vært vitne til hvordan nye lidelser, elendighet og ondskap kunne ta overhånd gjennom en liten gruppe skruppelløse og ufølsomme ledere som i høyeste grad burde visst bedre, men som bare tenkte på seg og sitt, og sin egen trangsynte versjon av sannheten.

Mens Norge, såret og blødende, men trygt og stolt, klarer å si «mer demokrati, mer åpenhet», kunngjør Sør-Afrika en ny lov som vil begrense allmenn informasjonstilgang: «Mindre demokrati, mindre åpenhet, økt byråkrati, flere dekkhistorier, flere hemmeligheter, mer rå makt, flere løgner.»

Gråt, gråt, elskede land!

Jeg vet – fordi jeg og resten av verden har sett – hvor det sanne lyset skinner og hvordan mørket kan overvinnes.

Sammen med en ung, naken jente kan vi peke på en høy, klok mann og hans kone, og hviske: «Det er kongen. En konge i ordets sanne forstand.»

I vår egen fattige, mørke, trange verden må den lille høvdingen og hans mange koner gjemme seg bak løgner, falskhet og bedrag.

– André Brink
oversatt til norsk av Bjørn F. Meyer

Etterlatte og overlevende hadde møtt opp for å høre Stoltenbergs tale. En av dem var Line Nersnæs som ble skadet under angrepet.

– Jeg er her for å hedre kollegene mine

For to år siden gikk bildet av Line Nersnæs med en pinne i hodet verden rundt. I dag synes hun det er viktig, men også vanskelig å minne de som ikke kom fra angrepet i live.