I 1902 beskrev den britiske barnelegen George Frederic Still for første gang sykdommen som senere er blitt kjent som ADHD. En gruppe barn han jobbet med, var overaktive, hadde lærevansker, atferdsvasker og store problemer med oppmerksomheten.
Stills beskrev sykdommen som en form for skade i hjernebarken som førte til at intellektet og viljen ikke var koblet sammen, eller alternativ rett og slett dårlig impulskontroll. Han mente problemene skyldtes en eller annen form for nevrologiske skader men var også klar over at gutter var mer utsatte enn jenter for problemene.
- Liten hjerneskade
Siden den gang har forskere hatt ulike navn på sykdommen. På 1930-tallet ble begrepet MBD (Minimal Brain Damage) introdusert. Den gang mente de fleste forskerne at små hjerneskader var skyld i problemene. Tretti år senere endret begrepet MBD derfor innhold. Da var forskerne blitt enige om at Minimal Brain Dysfunction var et mer dekkende begrep siden de ikke hadde kunnet påvise direkte skader på hjernen.
Et par ti-år senere, på 1980-tallet, skiftet sykdommen navn igjen. Da ble begrepet ADHD (Attention Deficit / Hyper-Activity Disorder) introdusert. Navneskiftet ble gjennomført fordi behandlerne ønsket å fokusere på symptomene og ikke på årsaken til sykdommen.
Hjernen "sovner"
Det er fortsatt enighet om at hjernen hos ADHD-rammede fungerer på en litt annen måte enn hos andre. I dag mener leger at arv spiller en viktig rolle for utvikling av sykdommen. Enkelte av genene som disponerer for sykdommen er nå lokalisert. Disse genene fører til at et molekyl som transporterer signalstoffet dopamin i hjernen, blir mindre effektivt. Resultatet er at enkelte områder i hjernen får problemer med å holde seg våkne. Det er dette fenomenet som igjen fører til de klassiske symptomene impulsivitet, hyperaktivitet og lærevansker.
