Da Stoltenberg ble NATO-sjef

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Brussel.

Regnet siler nedover frontruta. Gjennom vannet kan jeg skimte fotografen der han står foroverbøyd over panseret. Varsellampene blinker urovekkende og nå forsøker han å finne ut hva som er galt. I baksetet står kameraet trygt festet i bil-selen. Det haster ikke med å komme hjem. Opptakene skal ikke redigeres før i morgen.

• Les: Fogh Rasmussens råd til Stoltenberg: – Ukraina og penger

Rykter

Plutselig avbrytes trommingen på ruta av during fra mobiltelefonen. Det er kveldsvaktsjefen i Dagsrevyen:

– Det går rykter om at Jens Stoltenberg kan bli NATOs neste generalsekretær, sier hun. Ryktene stammet fra en italiensk avis, og nå har de nådd en bensinstasjon i Nederland.

• Les: NATO: Jens Stoltenberg er ny sjef

Ingen snakket om NATO da jeg for ett år sider overtok jobben som Europakorrespondent her i Brussel. Etterdønningene fra eurokrisen skyllet fortsatt over kontinentet. Skyhøy arbeidsledighet, voksende gjeld og nasjonalisme på fremmarsj var trusselbildet og la andre saker i skyggen.

EU-landene hadde også vært med på å gjøre NATO mindre betydningsfull ved å strupe forsvarsbudsjettene. Når det sto mellom skole og våpen, helse eller forsvarsstyrker hadde valget vært enkelt. Bare USA kritiserte medlemsstatene for ikke å være med å dele byrdene.

Men generalsekretær Anders Fogh Rasmussen talte for døve ører da han forsøkte å viderebringe budskapet og overtale regjeringssjefene med slunkne statskasser om å bruke mer på forsvar. Jeg hørte ham selv en av de første dagene jeg var her. Det var i august, og EUs hovedstad var i feriemodus. Men i NATOs USA-dominerte høyborg var aktiviteten stor.

Fogh Rasmussen innkalte til pressekonferanse midt i EUs hjerte, på Schuman, der EU-bygningene konkurrerer om plassen. I raskt tempo entret han podiet. Seansen var kort.

Han gjentok at nå måtte medlemmene være sitt ansvar bevisst. Dessuten var Smart Defence den eneste bærbare vei for et effektivt NATO – å samarbeide om innkjøp og bruk av våpen. Det blir ikke store nyhetsoverskrifter av det.

• Les: Derfor valgte Stoltenberg å ta NATO-jobben

Ute i NATO-kulda

NATO er i en brytningstid. Alliansen er i ferd med å avslutte den lengste militæroperasjonen ute og skal hjem til sitt opprinnelige oppdrag. Å forsvare nærområdene. Det hørtes tilforlatelig ut for et år siden. Selv om mange fortsatt så på Russland som en potensiell fiende, var den kalde krigen for lengst over. På det første forsvarsministermøtet jeg dekket, ble kjempen i øst omtalt som en av alliansens viktigste samarbeidspartnere.

Russland var sentral både i kampen mot terror og bekjempelse av pirater. Både den russiske forsvarsministeren og den faste russiske NATO-ambassadøren var til stede på møtet. Nå er de begge ute i kulden.

– Hvor sannsynlig er det at NATO velger en generalsekretær fra Skandinavia en gang til? spør jeg fotografen min når han setter seg inn i bilen.

Han lager vanndammer på gulvet og i skinnsetet. Fikse bilen har han gitt opp. Han tar sjansen på at den holder helt til Brussel hvis han bare kjører godt under fartsgrensen på 130 km/t. Han svarer at han ikke vet. Han er aldri i NATOs hovedkvarter.

Alle fotografene mine har permanent pressekort til EU, men ingen jeg jobber med har det til NATO. Jeg har selvfølgelig ordnet meg det. Tross alt er det det eneste stedet vi har medlemskap her i Brussel.

• Les: USA: Stoltenberg den beste for Nato

Medlemmer

Fra det øyeblikk Norge kastet nøytralitetspolitikken på dør og gikk inn i NATO i 1949 var andre allianser uaktuelle. Norge ville ikke gjøre noe som kunne komme i konflikt med den viktige forsvarsalliansen, der et angrep på et NATO-land var et angrep på alle. Egne regler forbø oss å søke om å bli med i EEC – altså forløperen til EU – til ut på 1960-tallet. Det europeiske økonomiske samarbeidet var også oppstått for å sikre fred og stabilitet. Men Norge søkte trygghet i vest; ikke i sør.

Da den norske regjeringen med overveldende flertall i Stortinget til slutt sendte en søknad om medlemskap var det fordi Storbritannia også gjorde det. Og da Frankrike nektet Storbritannia adgang, trakk Norge sin søknad. To ganger. Mye kunne ha sett annerledes ut hvis britene ikke hadde blitt avvist. En meningsmåling høsten 1962 viste at 36 prosent av befolkningen var for å bli med i unionen, 32 prosent var imot og like mange var usikre.

Det var et pressekort til EU jeg skaffet meg først. Kortet ga adgang til nærkontakt med statsledere som Angela Merkel og François Hollande. Hvis du lurer har jeg aldri tatt en selfie med dem. Men da Barack Obama kom ble det for fristende.

Først og fremst er pressekortet et verktøy for å gjøre jobben, selvsagt. Det var med skrekkblandet fryd jeg for første gang dekket et toppmøte. Pressekortet tok meg forbi politisperringene, inn gjennom pressesluser og sikkerhetskontroller og frem til VIP-inngangen, der unionens stats- og regjeringssjefer kom i en kortesje av sorte biler.

På veien gjennom EU-bygget hadde jeg passert et glassmonter med fredsprisdiplomet EU fikk i 2012, og jeg hadde gått gjennom pressebaren. Der ville journalister og fotografer senere på kvelden ta seg noen øl, mens statslederne diskuterte i naborommet over en bedre middag. Det var viktige saker som sto på menyen: Bankunion og den skjøre fremgangen. Men denne gang var møtet krydret med avsløringer om at Angela Merkel hadde blitt avlyttet.

• Les: Stoltenberg letter på sløret: Merkel ringte meg om NATO-jobben i oktober

Jeg stilte meg sammen med de svenske journalistene for om mulig få en kommentar fra Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt på skandalen. Men en av de første som skred ut på den røde løperen var «die mutter», hovedpersonen selv.

Angela Merkel gikk erfarent bort til horden av journalister, kameraer og mikrofonbommer:

– Man spionerer ikke på venner, sa hun tydelig opprørt.

Det var som om vinder fra den kalde krigen hadde spilt dem et puss. For denne gang sto en alliert bak avlyttingen.

Valget

På neste toppmøte følte jeg meg nesten som en erfaren EU-reporter der jeg manøvrerte meg inn i rådsbygning. Ikke bare hadde jeg fått reservert plass i god tid (sammen med de to andre norske korrespondentene som holder til her i Brussel, satt vi nederst på et langbord, der svenskene opptok resten av de rundt 30 plassene), men jeg hadde også fått vite at baren med påsmurte smørbrød og snacks ikke var eneste spisested. Matlandet Belgia hadde selvfølgelig en restaurant i gourmetklassen for oss journalister og EU-ansatte, der du kunne fråtse i vegetarretter, kjøtt, fisk eller salater. To etasjer opp kunne du etterpå nyte en espresso med belgisk sjokolade til. Hvis du fikk tid.

For første gang på sju år skulle topplederne snakke om EUs militære rolle. Til enhver tid har de to styrker stående, men de har aldri blitt brukt fordi medlemslandene ikke har blitt enige om hva de skal brukes til. Men møteplanen var lagt før Ukraina trakk seg fra å skrive under samarbeidsavtalen med EU og Kievs gater ble satt i brann. Det ble i stedet et krisemøte på trusselen i øst, og flere slike møter var i vente.

Da Vladimir Putin kom til Brussel en måned senere for å delta på et toppmøte, som i utgangspunktet skulle vare i to dager, men som nå var skrumpet inn til 3 timer, var det bare vorspielet. Han fikk ikke engang middag før han dro hjem.
Vi sitter foran skjermene bak gjentrukne gardiner i et lydisolert rom. Jeg er på den tredje kaffekoppen. Kjøreturen ble lang. Sakte tar reportasjen fra Nederland form. Mest tid går med til telefoner og samtaler om Jens Stoltenberg.

• Les: Derfor stoler Obama på Stoltenberg

– Geografi veier tungt i valg av generalsekretær, sier en.

– Ikke legg for mye vekt på ryktene, råder en annen.

Samtidig er det ingen klare regler for hvordan en toppsjef i NATO velges. Redigereren må avslutte reportasjen uten meg. Jeg må rekke et direktepunkt i Dagsrevyen. Ord må veies.

Pressekortet til NATO sto jeg med i hånda omtrent samtidig med at Angela Merkel henvendte seg til Jens Stoltenberg i hemmelighet for å høre om han var ledig for nye oppdrag.

Fotografen min stilte seg i køen for å få dagskort, mens jeg krysset rundkjøringen foran kompassrosen, som symboliserer NATO, for å ta av plass ved hovedinngangen. En fersk norsk forsvarsminister skulle delta på ministermøtet. Hun kalte møtene med russerne konstruktive. Det var et ønske fra begge parter om hyppigere møter, sa hun.

Vel, da forsvarsministrene møttes igjen i februar så verden annerledes ut. Krim var ennå ikke annektert, men dagen møtet skulle være, gikk det rykter om at russerne hadde sende tropper mot den ukrainske grensen. Jeg spurte NATO-sjefen om hva han tenkte om disse ryktene:

– Det har jeg ikke hørt noe om, men hvis det stemmer er det dramatisk, svarte han spontant.

Mine russiske journalistkolleger sa dagen etter at svaret hadde gjort Russlands utenriksminister Sergej Lavrov rasende: At Fogh Rasmussen kunne kommentere på et så idiotisk spørsmål!

En måned senere står jeg på en plass i sentrum av Roma.
Telefonen ringer. Det er dagsnyttdesken: «Nyheten er ute», er beskjeden. Jeg løper mot en drosje.

En forståelsesfull sjåfør tråkker gassen i bånd. På flyplassen er innsjekkingen stengt, men italieneren bak skranken er grei. I Dagsrevyen går vi direkte utenfor NATOs hovedkvarter i Brussel. For første gang i forsvarsalliansens 65 år lange historie er en kommende generalsekretæren norsk, og han heter Jens Stoltenberg.

• Les: Stoltenberg-jobb kan bety økt trussel mot Norge