Kommentar

Derfor stoler Obama på Stoltenberg

Tung politisk bakgrunn og mangeårig norsk lojalitet var viktig for at Jens Stoltenberg skulle bli NATOs neste generalsekretær. Men det var ikke det som til syvende og sist avgjorde.

David Cameron, Barack Obama og Angela Merkel

Her er tungvekterne i NATO. Ingen blir ny generalsekretær i forsvarsalliansen uten at David Cameron, Barack Obama og Angela Merkel stiller seg bak. De siste årene har Frankrike også fått mer å si igjen. Her er de tre statslederne i møte med lederne for en annen viktig maktakse; EU-toppene Herman van Rompuy og Jose Manuel Barosso.

Foto: JERRY LAMPEN / Afp

Det finnes aldri bare én aktuell kandidat som tilfredsstiller kravene som stilles for å kunne bli ny generalsekretær i NATO.

Tung politisk bakgrunn i ledelsen for et land som slutter lojalt opp om forsvarsalliansen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning. Like viktig er personlige egenskaper.

Det var det siste som talte til Jens Stoltenbergs fordel, og som gjorde at han tidlig ble pekt på som Anders Fogh Rasmussens etterfølger av tunge NATO-land.

Med og ikke med

USAs president Barack Obama ønsker at de europeiske medlemslandene i NATO skal ta et større ansvar for sikkerheten i Europa enn de har gjort til nå.

Det dreier seg dels om å endre den økonomiske byrdefordelingen, men det handler også om politisk ledelse.

Da NATO, med FNs sikkerhetsråd i ryggen, tok på seg å innføre en flyforbudssone over Libya, ble den europeiske stormakten Tyskland ikke med. Flere andre NATO-land lot også være å delta.

I 2003 var det full splittelse i NATOs Råd om utplassering av Awacs overvåkingsfly i Tyrkia for å beskytte landet mot eventuelle irakiske angrep dersom USA gikk til krig for å fjerne Saddam Hussein. Den gang var det Tyskland, Frankrike og Belgia som hindret enstemmighet i Rådet.

Hver gang NATO-landene er splittet i store spørsmål som er viktig for amerikanerne, styrker det krefter i USA som mener at NATO er «lite relevant» og ikke fortjener store summer fra amerikanske skattebetalere.

Nå har Russlands president trolig bidratt med de tyngste argumentene for at NATO fortsatt er relevant. Men Barack Obamas støtte til Stoltenbergs kandidatur kom før Ukraina-krisen.

I uttalelsen fra Det hvite hus står det at han er «den beste personen til å sikre alliansens fortsatte styrke og enhet». Det siste er nok viktig for Obama.

Obama ønsker en generalsekretær som kan sikre så høy grad av enighet som det overhodet er mulig å få til blant europeiske stater som tidvis har, og kommer til å ha, ulike interesser.

Obama ser mot Stillehavet, han har uttrykkelig sagt at han ønsker å dreie fokuset for den amerikanske utenriks- og sikkerhetspolitikken mer i den retningen.

Da er det en stor fordel å ha en generalsekretær i NATO som er respektert av de store europeiske allierte, og som har vist at han kan både lytte og lede for å få til kompromisser.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Jens Stoltenberg, Barack Obama, Anders Fogh Rasmussen og David Cameron

Personkjemi er viktig, selv i toppen av internasjonal politikk. Disse fire har blitt mer og mer enige; f.v. Norges daværende statsminister Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, USAs president Barack Obama og Storbritannias statsminister David Cameron under NATO-møtet i Lisboa i 2010.

Foto: YVES HERMAN / Reuters

Generalsekretæren som samtalepartner

Obama bruker ofte lang til på å ta viktige beslutninger i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det gjaldt for eksempel i forkant av styrkeoppbyggingen i Afghanistan, og det gjaldt Syria i fjor høst.

Han innhenter råd fra mange, men kan også ta beslutningen brått og i strid med rådene fra sine nærmeste.

Det skjedde da han valgte å be Kongressen om fullmakt til å bruke militære midler overfor Syria, og det var russerne som reddet ham ut av det som trolig ville vært et dundrende nederlag i nasjonalforsamlingen.

Jens Stoltenberg og Barack Obama

Jens Stoltenberg og Barack Obama under et møte i Det hvite hus i oktober 2011.

Foto: JASON REED / Reuters

Det er ingen tvil om at Stoltenberg og Obama har en god personkjemi.

De er omtrent like gamle, er opptatt av hvordan staten kan bidra med sosiale sikkerhetsnett, er prinsipielle tilhengere av omfordeling via skatteseddelen og for en aktiv stat i den økonomiske politikken. Begge har et liberalt grunnsyn, er for likestilling og homofile ekteskap.

Ingen av dem har bygget sine politiske karrierer rundt utenriks- og sikkerhetspolitikk, men har i kraft av stillingene også hatt ansvar for det politikkområdet. Ingen av dem har i utgangspunktet overdreven tro på militære virkemidler, snarere tvert imot.

Obama vet at Stoltenberg er en person det går an å lufte usikkerhet med, jeg tror han stoler på de politiske instinktene til den påtroppende generalsekretæren.

«Drodle» er kanskje et upassende ord når det gjelder sikkerhetspolitikk, men for Obama vil Stoltenberg være en som har bedre fingerspissfølelse med europeiske interesser og som kan bidra med innspill når amerikansk utenrikspolitikk skal formuleres.

Den amerikanske presidenten vil alltid få svar når han kontakter enkeltledere i Europa, og bilaterale kontakter med europeiske ledere om sikkerhetspolitikk vil fortsette.

Det ene utelukker ikke det andre. Om jeg skulle tippe, vil kontakten mellom Obama og NATOs generalsekretær bli noe hyppigere med Stoltenberg i stillingen enn den har vært med Fogh Rasmussen.

Stoltenberg har i mange år representert et lite land som aldri har hatt styrke og makt nok til å våge seg på tanken at «det enkleste er pistol».

Gro Holm

Må kunne takle russerne

Stoltenberg har mer enn delelinjeavtalen med russerne å vise til når det gjelder dialog med naboen i øst.

Under hans statsministerperioder har Norge utviklet forsvarssamarbeid og militære kontakter i nord videre. Nordområdestrategien omfattet både sikkerhetspolitikk, klimapolitikk og distriktspolitikk.

Norge har gått langt i å behandle Russland som et «vanlig» naboland, riktignok med NATO-medlemskapet som ryggdekning.

Det var Jens Stoltenbergs far, Thorvald, som lanserte Barentssamarbeidet for 21 år siden. Forvaltningssamarbeidet om fisk går utmerket. Mindre konflikter med russiske fartøy i Svalbardsonen er blitt håndtert uten store bruduljer.

Stoltenberg har i mange år representert et lite land som aldri har hatt styrke og makt nok til å våge seg på tanken at «det enkleste er pistol».

Men dialog som redskap i utenrikspolitikken har sine begrensninger. Det hindret ikke Putin i å annektere Krim.

Fordi det er en asymmetri i viljen til bruk av militær makt mellom Russland og NATO-landene, blir det en utfordrende oppgave for både nåværende og påtroppende generalsekretær å lede alliansen på en måte som gjør at den ikke oppfattes som tafatt i den aktuelle krisen.

Politikere i de baltiske statene har som ryggmargsrefleks mer tro på styrkedemonstrasjoner enn dialog når det gjelder forholdet til Russland.

NATOs generalsekretær skal balansere begge måter å drive politikk på.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Jens Stoltenberg på Souda Air Base på Kreta

Jens Stoltenberg må i sin nye jobb sørge for at flest mulig NATO-land stiller seg bak internasjonale operasjoner. Her på besøk som norsk statsminister på Souda Air Base på Kreta under Libya-operasjonen.

Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

Dialog og avskrekking

Jens Stoltenberg behersker dialogen, men fra oktober skal han lede en allianse som er bygget opp rundt tanken om at styrke avskrekker.

I flere år slapp alliansen å tenke alvorlig på hvordan det skulle skje når ingen lenger tror for alvor at atomvåpnene blir tatt i bruk.

Den russiske militæraksjonen i Sør-Ossetia i Georgia i 2008 satte få spor i NATOs strategi fra 2010. Ukraina er større og nærmere, og annekteringen av Krim med den ukrainske marineflåten har større konsekvenser enn det som skjedde i Georgia.

Russisk-dominerte Transdnjestr ligger klemt mellom Ukraina og resten av Moldova i sørvest. Og Russland er offisielt bekymret for den russiske minoriteten i Estland.

Nå må NATO og Stoltenberg for alvor bruke krefter på hvordan en best kan avskrekke fra ytterligere maktbruk med de konvensjonelle militære ressursene alliansen rår over eller er villig til å investere i.

NATO trenger et mye sterkere fokus på militære kriseplaner, sier folk som kjenner alliansens indre liv.

Det blir Stoltenbergs oppgave å ta de grep som er nødvendig, og det på et område hvor instinkter ikke er nok, han vil i lang tid måtte stole på gode råd.

SISTE NYTT

Siste nytt