Blir det krig mellom Kina og Japan?

Det synes etter hvert trangt om plassen i luftrommet over Øst-Kinahavet. Hva skjer hvis et japansk fly sneiser borti et kinesisk – blir det da øyeblikkelig krig mellom de to mektigste landene i Asia?

• Les: Japan utfordrer Kinas flysone

Dårlig tidspunkt

Tidspunktet er da også særdeles uheldig: I morgen kommer Storbritannias statsminister David Cameron på besøk til Beijing, og seinere i uken stikker USAs visepresident Joe Biden innom Kinas hovedstad – på en reise som også bringer ham til Tokyo og Seoul.

Det startet for en uke siden med en byråkratisk forordning: Kina oppretter en ADIZ i Øst-Kinahavet – en Air Defence Identification Zone (luftforsvarssone) og ber alle utenlandske fly om å melde seg til kinesiske myndigheter og rapportere sine reiseruter når de flyr inn i sonen.

Slike soner er ganske vanlige og normalt ikke mye å bråke om.

Japan har en tilsvarende rundt sine øyer, og den strekker seg også godt inn i Øst-Kinahavet.

Rabalderet var forårsaket av at kineserne hadde lagt sin ADIZ over et annet lands territorium, Japans, og det er svært uvanlig og ikke lite provoserende.

Det vil si, kineserne mente at de ikke hadde strukket seg ut over japansk territorium. Kina mener at de eier de ubebodde øyene og dermed også har rett til å legge sin ADIZ over dem. Resten av verden mener at de tilhører Japan. Ikke fordi de burde gjøre det – Taiwan krever også suverenitet over området – men fordi Japan de facto har kontrollen over dem. Og har hatt det siden øyene første gang ble annektert av noe land – nemlig Japan – i 1895.

• Les: Sør-Korea viser muskler

Olje og gass

Øygruppen som kalles Senkaku på japansk og Diaoyu på kinesisk er en gruppe forblåste klipper som ikke har noen praktisk verdi.

Havet rundt dem er derimot svært rikt. Fullt av fisk, og under havbunnen finnes trolig store petroleumsforekomster. Slikt er det selvsagt verdt å kjempe om.

Kina aksepterte fram til 1970 at øygruppen var japansk, men gjorde deretter krav på dem.

Uten at det ble særlig oppstuss før i fjor høst. Øyene var fram til da eiet av en japansk forretningsmann, men så solgt til den japanske staten. Fra Japans side var dette et forsøk på ikke å provosere Kina. Alternativet var at øygruppen hadde blitt solgt til en gruppe japanske ultranasjonalister som ville bruke dem til å peke nese av kineserne.

Kinesiske myndigheter benyttet likevel salget til å starte en storstilt kampanje mot det japanske eierskapet til øyene. Folk i Beijing fikk lov til å demonstrere foran Japans ambassade, og kinesiske myndigheter sendte både skip og fly inn i området rundt øyene – hvor de ble jaget ut igjen av japanerne.

Neste skritt på denne opptrappingen fra kinesisk side var erklæringen av luftforsvarssonen – ADIZ – forrige søndag, blant annet over øyene. Alt dagen etter fikk de svar på tiltale.

Bombefly

Amerikanerne sendte inn to B-52 bombefly inn i sonen fra flybasen på øya Guam i Stillehavet – uten å identifisere flyene overfor kineserne. USA er Japans allierte og har forpliktet seg til å forsvare landet dersom Japan blir angrepet av en fremmed makt. Amerikanerne sier imidlertid at de ikke tar stilling til selve striden om hvem som eier øygruppen.

I dagene som fulgte har både Sør-Korea og Japan sendt sine krigsfly inn i luftområdet uten først å melde fra til kineserne. De på sin side sier de har fløyet inn egne jagerfly i sonen, og advarer kraftig om hva som kan skje dersom fremmede fly ikke følger Kinas instruksjoner.

• Les: Øystriden mellom Kina og Japan blusser opp igjen
• Les: Skjøt med vannkanoner mot hverandre ved omstridte øyer

Japan har instruert sine sivile flyselskaper om at de ikke skal melde fra til kineserne, men bare fortsette som før. Lørdag bestemte amerikanerne at deres sivile lufttrafikk skal melde seg.

Men kun av sikkerhetsgrunner – ikke fordi USA anerkjenner Kinas nye ADIZ. Tvert imot mener amerikanske myndigheter at opprettelsen av den kinesiske sonen er provoserende og farlig for stabiliteten i området. Det mange nå frykter er at en liten hendelse eller misforståelse kan føre til at snøballen ruller, slik at situasjonen utvikler seg til en konfrontasjon – og i verste fall en krig – som ingen egentlig ønsker.

– Dummeste de har gjort på lenge

For både Kina og Japan vil en konflikt eller krig være svært ødeleggende. De to landene er svært tett bundet sammen økonomisk, og har verdens største handels-fellesskap. Hvis Kina ønsker å straffe Japan ved å begrense handelen, vil det i like stor grad gå ut over dem selv. Kina eksporterer store mengder varer til Japan, og er også avhengig av investeringer og ekspertise fra japanske firmaer som etablerer fabrikker i Kina.

«Å erklære luftforsvarssonen var noe av det dummeste kinesiske myndigheter har gjort på lenge», kommenterte en kinesisk professor ved et av Beijings universiteter for internasjonale relasjoner på BBC.

Han mente at Kina ville gå på et prestisjenederlag – og dermed tape ansikt – fordi ingen andre land kom til å respektere denne sonen. Noe de heller ikke gjorde. Ønsker kineserne at andre land skal anerkjenne deres krav om suverenitet over dette området, må det skje ved Kina setter makt bak kravet med militære midler – noe de verken er rede til eller ønsker på dette tidspunktet.

De fleste vestlige kommentatorer deler også den kinesiske professorens syn på at den nye luftforsvarssonen var en lite gjennomtenkt handling fra kinesiske myndigheter. Men det går også an å vurdere Kinas strategi på en helt annen måte, ut ifra et atskillig mer langsiktig perspektiv:

Foreløpig er det få som anerkjenner luftforsvarssonen. Men den er ment som et ledd i å vise styrke-opptrapping fra kinesisk side. Gradvis forteller Kina til omverdenen, og særlig til de andre landene i Asia, at Midtens rike hver dag blir mektigere rent militært. For få dager sendte marinen ut sitt hangarskip sammen med fire andre kinesiske krigsskip til Sør-Kinahavet.

Kina mener at hele dette havområdet er deres, så å si inn til fjæresteinene i både Filippinene, Malaysia og Vietnam – noe disse landene selvsagt protesterer heftig mot. Nå skal den kinesiske flåtestyrken vise naboene at Kina er i stand til å beherske havområdet militært.

• Les: FN skal vurdere Kinas krav på omstridte øyer

Jager vekk fiskebåter

I Sør-Kinahavet har kinesiske krigsskip jaget vekk fiskebåter fra Filippinene – og så langt har kineserne «vunnet». På en svært liten øy i Sør-Kinahavet har de etablert en «hovedstad» for denne «kinesiske» regionen. Med slike små skritt rykker kineserne framover. Hittil har de møtt lite motstand, få land tør stå imot denne økonomiske kjempen som de selv er så avhengige av for egen økonomiske vekst. Heller ikke USA tør provosere Kina for mye. En konflikt med Kina kan koste dyrt for veksten både i USA og for den saks skyld Europa.

Om Kinas nye luftforsvarssone blir ignorert eller latterliggjort i dag, kan den om fem år være en vel etablert sannhet som alle land – kanskje med unntak av Japan – gradvis har måttet forholde seg til og akseptere. Da er neste skritt å bevege seg ned på bakken for kineserne. De har god tid, men klare mål.

Kinas kommunistiske makthavere ønsker en sterkere geopolitisk posisjon for landet, særlig i Asia, hvor Kina vil være mektigst – både økonomisk og militært. Her er det særlig USA som blir utfordret, Japan er allerede passert på begge felter. Kinesiske myndigheter sier landet har fredelige hensikter, og strategien er at man heller ikke skal behøve å benytte det stadig økende arsenalet av avanserte våpen. De andre landene, særlig nære naboer, skal bøye nakken rett og slett fordi Kina etter hvert blir så militært mektig at ethvert forsøk på væpnet motstand vil komme til å mislykkes.

Slik sett fungerer også den langsiktige kinesiske strategien: Ved å ta små skritt framover og aldri gå tilbake på noen av dem øker de sin tilstedeværelse og styrke i områder der de står i strid med sine omgivelser.

Også Kinas politikk overfor Norge faller på sett og vis inn i den samme strategien. Selv om Norge nå kanskje har fått tilstrekkelig «straff» for Nobel-komiteens tildeling av fredsprisen til demokratiforkjemperen Liu Xiaobo, fortsetter Kina å fryse ut norske politikere og diplomater. Dette «Norges»-budskapet har stor pedagogisk betydning overfor andre, særlig små land, og kommuniseres tydelig og klart:

Det lønner seg ikke å yppe med Kina!