Hopp til innhold

Bloggeren Aleksander ble truet med mental sykehus

– Russiske myndigheter kjemper mot folk som taler fritt. Det viser bare at ord fortsatt er mektigere enn sverd, sier Aleksander Serbryanikov. Bedre kjent som Blogger51.

Aleksander Serebryanikov

Aleksander Serebryanikov er opprinnelige fra gruvebyen Apatity, men bor nå i Murmansk. Herfra blogger han om nyheter som ikke finnes i de tradisjonelle mediene.

Foto: Roger Manndal, NRK

- Hei, jeg heter Aleksander, jeg kaller meg Blogger51.

- Hvorfor begynte du å blogge?

- Jeg ville forandre verden.

– Klamrer meg til det frie ord

Aleksander er Nordvest-Russlands mest kjente nyhets-blogger. I syv år har han drevet nettstedet sitt, blogger51. De første årene som anonym, men etterhvert som han fikk flere lesere, offentliggjorde han sin identitet slik at han kunne få sponsorer. I dag livnærer han seg av bloggen sin.

– Det er et fint og fritt liv. Jeg har ingen sjefer som henger over meg og forteller meg hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal skrive om. I motsetning til vanlige journalister i Russland, så kan jeg skrive om hva jeg vil.

- Jeg kaller meg for en sivil journalist. Jeg klamrer meg til det frie ord, selv om det har gitt meg en god del trøbbel de siste årene.

Angrepet av hacker

Trøbbel har det så absolutt vært. Aleksander er nettopp frikjent etter en nesten to års lang rettsprosess hvor han har stått tiltalt for ekstremisme .

Tiltalen kom etter at antimuslimsk innhold ble funnet på hans nettside.

Selv mener han noen hacket seg inn og endret blogginnlegget tre uker etter at det ble publisert:

– Jeg bruker verktøyet Wordpress til å publisere min blogg, og den kan dessverre være usikker. Disse seks linjene med antimuslimsk tekst dukket opp 20 dager etter at jeg hadde postet innlegget, og det ble gjort av noen som ønsket å få meg tiltalt.

– Selv oppdaget jeg ikke disse nye linjene i innlegget, men det gjorde FSB .

Mentalsykehus

Etterforskningen har til tider vært ganske tøff, og han er underveis blitt beskyldt for blant annet narkotika propaganda, ulovlig våpenbesittelse, bruk av ulovlige dataprogrammer, skattesnusk, og mer ekstremisme. I tillegg er leiligheten hans endevendt ved tre anledninger, og datamaskiner og mobiltelefoner har til stadighet blitt inndratt.

Russisk tastatur
Foto: Roger Manndal

– Etterforskerne ville også sende meg til mental sykehus, de mente min mentale helse kanskje kunne være farlig for meg selv og andre.

- De truet meg også med å plassere meg i fengsel, og bedyret meg om at jeg garantert kom til å bli voldtatt der. For å nevne noe.

Han er akkurat returnert fra en reise til Sevastopol, Krim-halvøya. Rekreasjon, sier han. Etter nesten to år med reiserestriksjoner, får han endelig lov til å bevege seg utenfor Murmansk.

Ytringsfrihetens siste skanse

Vi sitter på nyoppussede hotell Artikas kafeteria, Delicafe. I glatte og vestlige omgivelser, serveres vi kaffe americano mens flatskjermen på veggen viser nyheter fra Svalbard. En mann ved navn Rogozin har twitret derfra et par dager tidligere.

I en tid hvor de tradisjonelle mediene i Russland er alt annet enn frie; er internettet blitt ytringsfrihetens siste reelle forum. Folk som ønsker ekte nyheter, tyr til sosiale medier og blogger:

– Du vet, det er ikke bra for hodet å se lokale eller føderale nyhetssendinger. Det er så mye propaganda. I tillegg utføres det av virkelig profesjonelle folk, slik at nyhetene som serveres gjennom TV-ruta ser ekte ut. Men ekte er de ikke.

Lenin statue, Murmansk

Under Sovjetunionens velmaktsdager bodde det halvannen million mennesker i Murmansk, idag er folketallet like over 300.000. Men Lenin står fortsatt hugget i stein og holder oversikt over paradegata.

Foto: Roger Manndal, NRK

Sjokkert Putin lærte av Kursk-ulykka

I Kirkenes sitter Thomas Nilsen og overvåker Barentsregionen fra sin redaktørstol i Barents Observer. Han kjenner Aleksander og han kjenner Russland.

Han mener mediebildet i Russland i dag begynner å ligne mediebildet i det gamle Sovjetunionen:

– Propaganda er definitivt et bilde av det russiske mediebildet i dag, og dette har skjedd gradvis siden Vladimir Putin kom til makten rundt år 2000.

– Vladimir Putin selv fikk jo et veldig sjokk når han så hvordan media fungerte i forbindelse med Kursk-ulykka i år 2000. Hans popularitet har jo aldri vært lavere enn akkurat da, hvor ulykka ble dekket live på russiske TV-kanaler. Så da begynte han å stramme inn.
– Men særlig etter versjon 3.0 av Putins Russland, etter at han kom til makten for tredje gang i 2012, så har propagandaen endret seg drastisk til det verre.

Rosabloggere og små hunder

Thomas Nilsen

Thomas Nilsen, redaktør Barents Observer

Foto: Roger Manndal, NRK

Thomas og kollegene hans overvåker Russland stort sett via sosiale medier, da det er der de ekte nyhetene opererer. Blogger51 er en viktig nyhetskilde for Barents Observer:

– I stadig sterkere grad så er det bloggerne som kommer med de gode og viktige nyhetene internt i Russland, men også i det grenseregionale samarbeidet.

– Bloggerne dekker et informasjonsbehov som folk har. I Norge så dreier det seg om siste design på væsker, mote, og små hunder. I Russland så dreier det seg om politikk.

– Kan være farlig å blogge i Russland

Jardar Østbø

Jardar Østbø, postdoktor, prosjektet Nye politiske grupper og den russiske staten, Universitetet i Oslo.

Foto: Jan Harald Tomassen, NRK

Jardar Østbø er postdoktor ved Universitetet i Oslo med Russland som et av sine fagområder. Han forteller at saken til Blogger51 ikke er den eneste i sitt slag:

– Det er det politiske klimaet i Russland slik det er i dag, hvor staten på en måte definerer alle som er uenig som fiender.

– Er det farlig å være blogger i Russland?

– Det er først og fremst ubehagelig, hvor du er utsatt for angrep fra nettroll og lignende.

– Men det kan også være farlig, man kan trues med rettsforfølgelse slik man åpenbart ser det i saken til blogger51. Det har også vært trusler og tilfeller av vold mot uavhengige maktkritiske bloggere.

– Det er bare gamle og slitte klisjéer om Russland

Andrey Kulikov

Presseattaché Andrey Kulikov mener vestlige journalister må søke etter fakta, og ikke basere sin journalistikk på utslitte klisjéer om Russland.

Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

Presseattaché ved den Russiske Ambassaden i Norge, Andrey Kulikov, mener vestlige journalister tegner et misvisende bilde av dagens Russland. Selv er han ikke bekjent med at noen er blitt rettsforfulgt eller trakassert på grunn av sine ytringer:

Kulikov er uenig at ytringsfriheten trues i moderlandet: [Andrey Kulikov]

– Det er en klisjé som stadig flere vestlige journalister kopierer, uten at noen kan bringe fakta på bordet. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor noen er blitt tiltalt eller dømt på grunnlag av sine meninger.

– I Russland, som i alle andre land, må man følge loven. Gjør man det, kan man ytre seg om hva man vil uten å møte problemer.

– Men hva med saken til Blogger 51?

- I enhver sak må man se på detaljene, du vet djevelen ligger i detaljene. Men hvis vi snakker generelt, så har jeg aldri opplevd at en journalist eller noen annen har blitt straffet for sine meninger.

Kald krigs nostalgi

Aleksander forteller at russere flest, på lik linje med nordmenn, ikke ønsker noen ny kald krig. Men at det finnes små grupperinger som ser det annerledes:

– En veldig liten del av den russiske befolkningen er klar for en real krig, og ønsker en ny krig. De er heldigvis veldig få, men de finnes der.

– For en annen liten del av befolkningen, får denne nye kalde krigen dem til å føle seg unge igjen. Du vet, disse strømningen vi nå ser antydningen til, er de samme som var dagligdagse på 60- og 70-tallet da de var unge. Nå føler de seg unge igjen.

- Selv mener jeg den nye kalde krigen er først og fremst i mediene. For det andre i politikken og for det tredje økonomisk.

Aleksander Serebryanikov
Foto: Roger Manndal, NRK

– Jeg har drept min mammut

To tøffe år med etterforskning og tiltale er nå tilbakelagt, og Blogger 51 publiserer fortsatt nyheter på løpende bånd. Det tenker han og fortsette med, og han synes hele prosessen har vært verdifull tross alt:

– For meg som aldri har vært gjennom noe slikt, var det skremmende. Men man kan ikke la frykten styre seg. Jeg jobber med saker som er viktige for meg, jeg jobber med saker som jeg tror er viktige for samfunnet. Man kan kjenne på frykten en tid, men man kan ikke la den styre deg år etter år

- Fra forhistoriske tider var skikken slik at du ikke kunne regne deg som en ekte mann før du har drept en mammut. Jeg føler jeg nå har drept min mammut.

– Vi ser at myndighetene prøver å kjempe mot folk som snakker fritt. Det viser bare at ord er mektigere enn sverdet.

Korte nyheter

  • Čiekčá vuosttas geardde Sámi ovddas

    Guhtta joavkku servet dán gease Conifa nissončiekčamiidda Bodåddjos.

    Sámi nissonriikkajoavku lea okta favorihtain vuoitit dán gease CONIFA čiekčamiid. Sii oainnat vuite 2022 CONIFA nissončiekčamiid Indias mat ledje vuosttaš stuorát gilvvut.

    Jenny Marie Mannsverk lea okta dan 18 čiekčis váldon mielde ovddastit sámi nissonriikkajoavkku dán gease.

    Son ii leat ovdal čiekčan Sámi ovddas, ja lohká šaddat hui somá ja illuda dasa. – Mun lean maid hui giitevaš go dán vejolašvuođa dál oažžu, lohká Mannsverk.

    Jenny Marie Mannsverk, FA Sápmi
    Foto: Privat
  • Buljo joatká Juoigiid Searvvi jođiheaddjin

    Karen Anne Buljo vuolgá ođđasit jođihit Juoigiid Searvvi. Dát searvi lea ásahuvvon 1988;is ja lea árbevirolaš juigiid várás. Sin doaibma lea ovddidit ja seailluhit árbevirolaš juoigama juoigama.

    Buljo lohká leamaš miellagiddevaš jođihit searvvi ja son lea bidjan olu návccaid dasa. Kontinuitehta lei okta sivva manin son válljii joatkit.

    – Álggus mun ledjen jurddašan ahte in mun joatkke, muhto fuomášedjen ahte gal mun veajan. Ulla Pirttijärvi lei nubbijođiheaddji, ja moai smiehtaime ahte moai jotke.

    Ulla Pirttijärvi Länsman maiddái válljii joatkit doaimmas ja lea searvvi nubbijođiheaddji.

    Karen Anne Buljo
    Foto: Marie Louise Somby
  • Seminára sámi mánáidgirjjálašvuođa birra: – Dá lea álgu sámi mánáid girjjiide

    Sámedikki girjerájus, Juoigiid searvi ja Norgga mánáidgirjeinstituhtta lágidedje odne rabas seminára sámi mánáid girjjálašvuođa birra Oslos.

    Girječálli Inga Ravna Eira, sámi girječálliid searvvis, lei okta dain gii čuovui seminára.

    – Dát mearkkaša hui olu sámi girjjálašvuhtii ja sámi girječálliide, danin go mii leat guhká váillahan girjjiid mánáide erenomážit ja maiddai nuoraide.

    Su mielas lea buorre go dákkár seminára dollo, ja muitala ahte sis lea ihttin gis bargobádji mas galget digaštallat mo galget bargat sámi mánáid girjjálašvuođain ovddasguvlui.

    Son čilge ahte Sámis eai leat doarvái mánáidgirječállit, ja jus galget eambbo mánáidgirjjit de adnojit eambbo girječállit maiddái mánáid ja nuoraide.

    – Jus mis galgá boahtteáiggis gávdnot sámegiella, de fertet mii álgit mánáiguin ja mánáide. Erenomážit dál galggašii dahkkot hui stuorra bargu oažžut olu sámegiel mánáidgirjji.

    Son dadjá ahte mánát galggašedje álgit beassat gullat girjjiid dalán go riegádit ja gitta 13-14 jagi rádjái, muhto ahte Sámis eai leat girjjit buot daid ahkásaččaid.

    – Min oainnu mielde lea hui dehálaš sámegielat mánáide oažžut dan vásáhusa, girjjit han ovddidit sámegiela ja go mánát gullet iežaset gillii girjji, dain leat máŋggalágan vásáhusa.

    Ihttá bargobádjái lohká vuordit ahte dat geat galget doppe hállat doppe buktet árvalusaid muhto maid ahte sii ovttas galggašit gávnnahit juoidá.

    – Dá lea álgu sámi mánáid girjjiide, ja dás rájes de álget várra dahpahuvvot áššit, sávvamis.

    Inga Ravna Eira
    Foto: Iŋgá Káre Márjá I. Utsi / NRK