- Ingen klar til å overta etter Gaddafi

Etter at han kuppet makten som 27-åring, har oberst Muammar al-Gaddafi samlet all makt i Libya i sin hånd.

• Følg: – Minst 640 mennesker drept i Libya

Landet har ingen nasjonalforsamling eller organisert opposisjon, kun folkekomiteer og en såkalt folkekongress. Landet - som formelt heter massenes republikk - skal styres gjennom et massedemokrati. Gaddafi er overbevist om at institusjoner og formelle lover, kun ødelegger den revolusjonære gløden.

Den egenutformede styringsfilosofien er nedfelt i «Den grønne bok».

• Les: Styrt etter Gaddafis grønne

Men det har blitt mest Gaddafi og lite massene. Og lite opposisjon. Og lite alternativer.

• Gaddafi tirsdag kveld: Gaddafi: – Jeg vil kjempe til min siste dråpe blod

Ingen i sikte

- Kort sagt man si at det finnes ingen som er klare til å ta over etter Muammar al-Gaddafi, sier forsker Målfrid Braut-Hegghammer ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).

Hun er en av en håndfull forskere på verdensbasis som kjenner Libya fra innsiden. For også forskning på Libya har trange kår.

- Innad i Libya er det ingen sterke organisasjoner eller lederskikkelser som har nok oppslutning til å kunne fremstå som en sterk utfordrer til Gaddafi og hans regime, sier Braut-Hegghammer.

- Hele statsapparatet er bygget rundt Gaddafis rolle som leder av revolusjonen. Det som finnes av organisert opposisjon, er fragmentert og svekket gjennom årevis med undertrykkelse - like fragmentert som det libyske samfunnet er.

• NRKs medarbeider Erik Aasheim: - Folk er livredde og forslåtte

- Folkebevegelsen som gjør opprør, har heller ingen tydelig utpekt leder. Det vi ser utspiller seg, er et ønske om forandring, men de har ingen strategi, ingen lederskap, ingen de kan sette inn som kan ta over, sier Braut-Hegghammer.

• Les: – Libyerne har begynt å tenke på et liv uten Gaddafi

- Men hvis regimet faller, hvem kan lede landet?

- Landet har et lite teknokrati - altså folk som sitter eller har sittet i regjeringsapparatet, ikke på toppen men som har styringserfaring.

- Mange av dem er langt fra så radikale som Gaddafi selv og den harde kjernen i regimet. De er godt utdannet, og flere har jobbet med å utvikle de økonomiske reformene som har ført Libya nærmere det internasjonale samfunnet.

- Disse kan skape en viss grad av stabilitet, hvis de får en nøkkelrolle, sier forskeren.

- Ambassadørene som nå er i ferd med å hoppe av i økende antall, kan også være blant aktørene som kan bidra til å skape en overgang til et nytt Libya. Men det gjenstår å se om disse vil gå sammen og forme en vei videre, eller om de vil sitte på hver sin tue.

• Diplomat: – Folkemordet har startet i Libya

Ukjent ess?

Det kan også tre frem en innsider fra regimet, men utenom Gaddafis egne sønner mener Braut-Hegghammer at det er vanskelig nå å peke på noen spesielt.

Mange fra 1969-offiserene som tok makten, er like aldrende som eneherskeren selv. Han som lenge var Gaddafis nestkommanderende, Abdussalam Jalloud, ble satt i husarrest på 1990-tallet, etter at han konkurrerte litt for mye om oppmerksomheten med «Revolusjonens leder». Siden har det ikke vært noen klar nummer to.

• Les: Les Målfrid Braut-Hegghammers kronikk i Aftenposten om Libya etter Gaddafi

De siste årene er det stort sett sønnene Saif al-islam og Mutassim som har vært nevnt som mulige arvtakere.

• Se oversikt: Dette er Gaddafis sønner og døtre

Saif al-Islam har frontet reformer og modernisering og fått landet ut av den internasjonale kulden. Mutassim er farens sikkerhetsrådgiver og støttes av tradisjonalistene.

I tillegg er det en tredje bror, Khasim, en offiser med egen bataljon som har vært svært sentral i å slå ned opprøret i Benghazi, som kan seile opp som kandidat.

Reformisten Saif al-Islam har i flere år vært på kollisjonskurs med de to andre.

- Etter TV-talen Saif al-islam holdt på mandag, er han svært svekket - både innad og utad. Han forsøkte å tilfredsstille begge sider, å bevare grunnprinsippene for Gaddafis styre samtidig komme folket i møte. Uten at han fikk det til.

• Sønnen: – Min far vil kjempe til siste mann

- Jeg tror han nå er forholdsvis isolert. Utenlandske støttespillere som så på ham som en naturlig lederkandidat, gjør nok ikke det lenger,

- Når det gjelder Khamis og Mutassim er det vanskelig å vite hvor sterkt de egentlig står og hvem de har støtte fra, sier Braut-Hegghamme.

Libyere i eksil som kjemper for demokratisering, mangler lokal forankring hjemme. Og islambevegelsen som forsøkte et opprør på 1990-tallet, er også i hovedsak knust.

Folkemilitser

Heller ikke militæret har den samme sterke stillingen som i nabolandet Egypt - selv om både det egyptiske og libyske regimet bygget og bygger på militær maktovertakelse i sin tid, og sentrale maktposisjoner besettes med folk av militær bakgrunn.

I Egypt viste det militære apparatet seg sterkere enn presidenten, som ble tvunget fra post av sine egne. Foreløpige er det bare soldater og lavere offiserer i Libya som nekter å gjøre som Gaddafi befaler.

Den regulære hæren består kun av 40.000 mann, og regnes for å være dårlig utstyrt og dårlig trent. I tillegg kommer flyvåpenet og marinen. Også her har strategien vært splitt og hersk, for å eliminere mulig motstand mot regimet.

Til gjengjeld er det bygget opp et system med paramilitære spesialbrigader - også kalt «Folkets milits» som sorterer under såkalte «revolusjonskomiteer». Disse brigadene består av Gaddafi-tilhengere, lojale klanledere og utenlandske leiesoldater. Gaddafis problemsønn Hannibal skal ifølge BBC styre en av disse militsene.

I tillegg har sønnene Khamis og Mutassim sine egne bataljoner i hæren. Men det er vanskelig å bedømme hvilken kommandomakt sønnene i realiteten har over det ordinære militæret - hvis det begynner å rakne for alvor.

Ingen nasjonalfølelse

Libya har en svak nasjonal identitet. Landet ble i praksis skrudd sammen av de tre ulike regionene Kyrenaika, Fezzan og Tripolitana under kolonitiden til Det ottomanske riket og Italia.

Vedtaket i FN i 1951 som gjorde Libya til en egen nasjon, bygget på den samme geografiske strukturen. I etterkant har det tidvis vært sterke spenninger mellom regionene.

• Libyere i Benghazi: - Velkommen til det frie Libya

- Gaddafis ideal har vært det panarabiske, en felles storarabisk stat uten nasjoner. Den libyske staten har rett og slett ikke vært relevant, derfor er det ikke før de siste årene man har sett en viss oppbygging av libyske institusjoner, sier forskeren.

Når også systemet med folkekomiteer, folkekongresser og revolusjonsråd også har forvitret, er derfor store deler av det libyske samfunnet i praksis stamme- og klanstyrt - slik det var i før-kolonial tid.

Gaddafi har gjennom sine snart 42 år ved makten, vist seg som en brutal - men kløktig - realpolitiker. Han har holdt stammer og klansystemer under kontroll og spilt de ut mot hverandre.

- Lojalitet har blitt berømmet gjennom tilgang til oljepengene, dislojalitet har blitt straffet, sier forsker Kjetil Selvik ved forskningsstiftelsen FAFO.

Warfalla-klanen, som har sitt opphav sør for Tripoli, har erklært at de har brutt med Gaddafi etter regimets brutale svar til opprørerne.

- Wafalla-klanen har vært en viktig pilar for Gaddafi. Men det er vanskelig å vite om de eller andre ønsker en nasjonal rolle - slike signaler har det kommet få av. Hittil har de vært et mellomledd mellom statsapparatet og lokalbefolkningen, sier Målfrid Braut-Hegghammar.

- Geografi er også en relevant faktor. Libya er et stort land, med store avstander og store ubeboelige ørkenområder og en spredt befolkning, som har langt større lokale enn nasjonale interesser.

- Mangelen på sterke og bærende samfunnsinstitusjoner pluss mangelen på alternative samlende kandidater, gjør at Gaddafi faktisk KAN overleve opprøret, sier Målfrid Braut-Hegghammer.