Vil kutte bistandsstøtte

- Vi må redusere eller fjerne hele bistanden til land som ikke viser vilje til å bekjempe korrupsjon og som respekterer menneskerettighetene, sier utvalgsleder Finn Martin Vallersnes.

Fattige land kan miste pengestøtte

Stortingsrepresentanten har syv års fartstid fra utenrikskomiteen, og har ledet arbeidet med å skaffe Høyre en ny utviklingspolitikk. Nå ligger forslagene på bordet, og varsler en strengere tone hvis partiet vinner regjeringsmakt fra neste høst.

Begrepet 'godt styresett' skal være en forutsetning for å få utviklingshjelp fra Norge. Det betyr at land som ikke viser fremgang når det gjelder å respektere menneskerettighetene og bekjempe korrupsjon, vil miste pengestøtten fra nord.

- Vårt mål er ikke å kutte den norske bistandsinnsatsen, men å sørge for at vi får en effekt av pengene vi bruker. Da må vi stille strengere krav til mottakerlandene, sier Vallersnes

- Vil ikke kutt i bistand ramme noen av verdens fattigste mennesker?

- Nei! Hvis pengene går til de som styrer landet, og ikke til befolkningen, så bekjempes ikke fattigdom.

Høyrepolitikeren viser til Utenriksdepartementets egen gjennomgang av mottakerland, og peker på Malawi, Zambia, Uganda, Mosambik og Etiopia som eksempler på land som bør miste pengestøtten. (Se nedenfor).

Kan bli enda fattigere

Fem land som i fjor fikk til sammen 1,83 milliarder kroner i utviklingshjelp fra Norge. Statsråd Erik Solheim styrer et utviklingsbudsjett på 22 milliarder kroner. Til tross for korrupsjon og dårlig styring, vil han ikke kutte pengestøtten til land som Etiopia.

- Konsekvensene av å kutte bistanden til fem av de aller fattigste landene i verden er at noen av verdens fattigste mennesker blir enda fattigere, sier Solheim.

- Demokratiutviklingen i disse landene vil også bli dårligere hvis vi kutter bistanden siden økonomisk fremgang skaper demokrati og bedre styresett.

Slik kommenterer Utenriksdepartementet utviklingen i de fem afrikanske landene i statsbudsjettet for 2008

Mosambik

Parlamentet og det sivile samfunn er meget svake, og det er tendenser til at en elite dominerer både politisk og økonomisk.

På tross av at grunnleggende menneskerettigheter er nedfelt i grunnloven, utgjør fattigdom og korrupsjon betydelige hindre for at menneskerettighetene blir innfridd, spesielt for kvinner.

Uganda

Uganda ble på 90-tallet referert til som en av suksesshistoriene innen bistand. Imidlertid har Uganda de siste årene opplevd en viss stagnasjon når det gjelder fattigdomsbekjempelse.

I løpet av de siste årene har det også vært en noe bekymringsfull utvikling både når det gjelder økonomisk og politisk styresett. Risikoen ved å gi bistand til Uganda har derfor økt.

Etiopia

Etiopias beslutning om en reduksjon i staben ved den norske ambassaden, begrenser kapasiteten til forvaltning av bilateralt utviklingssamarbeid. Til tross for at Etiopia har hatt en gjennomsnittlig vekst på drøye 6 pst. i perioden 2002 - 2006, fikk nærmere 10 millioner mennesker matvarebistand i 2006.

Giverne er enige om at bistandsdialogen må knyttes til dialog om styresett og menneskerettigheter. Usikkerhet knyttet til de forestående lokalvalgene ved årsskiftet og den regionale spenning i forholdet til Somalia og grensekonflikten med Eritrea, innebærer åpenbare risikoelementer i arbeidet med å nå målene for utviklingssamarbeidet med Etiopia.

Malawi

Husholdsundersøkelsen fra 2005 viste at halvdelen av Malawis vel 12 millioner mennesker levde under fattigdomsgrensen.

Langvarig strid mellom Regjeringspartiet og de to største opposisjonspartiene har over tid medført store utfordringer knyttet til Parlamentets beslutningsdyktighet. Konflikten har hatt en uheldig effekt på styresettsituasjonen. Til tross for en positiv trend, er korrupsjon fortsatt et omfattende problem.

Zambia

Zambia hadde en positiv økonomisk utvikling i 2006. Økonomisk fremgang har imidlertid bare i begrenset grad ført til fattigdomsreduksjon, selv om den har snudd en negativ trend.

Grunnlovsreform betraktes imidlertid som nødvendig for og ytterlige å konsolidere Zambias demokrati. Fremdriften i viktige nasjonale reformprosesser, herunder privatsektorreform og desentralisering er svak