Det hemmelige under kirkegården

– Det er litt ekkelt å tenke på, men rett over hodene våre ligger døde mennesker...

Miriam Rösler retter lommelykten mot taket og kikker skeptisk på de store vanndråpene som drypper mot gulvet. Det kommer et lite grøss fra henne, før hun forsvinner inn i mørket.

– Skummelt

For aller første gang er Rösler, fra Bymuseet i Oslo, på vei inn i det hun kaller en av byens best bevarte hemmeligheter: Ølhallen under Gamle Aker kirke.

Det er den eldste bygningen som fremdeles står i Oslo, og over henne ligger en kirkegård med historie som strekker seg helt tilbake til middelalderen.

– Jeg har aldri vært her før, så dette er veldig spennende. Men også litt skummelt, skyter hun inn, og lyser mot veggene som glinser av fuktighet.

– Oi! Se på den!

Under en defekt lysbryter henger en stor edderkopp. Størrelsen tilsier at den egentlig hører hjemme på sydligere breddegrader, ikke i en kald og fuktig hule i Oslo. Og den er ikke alene, langs veggene henger resten av familien.

– Her er det nok perfekt for edderkopper, sier Rösler, og kikker med skrekkblandet fryd på de urørlige krypene som sitter tålmodig og venter på bytte.

Fra en ståldør i Akersbakken har hun kommet til et mørkt betongkammer. Langs den ene veggen, dekket av gammel grafitti, går rustne skinner som forsvinner i et hull bak henne. På det gjørmete gulvet ligger et tykt lag med knuste ølflasker, fillete plastposer og gammelt søppel.

Her har noen vært før henne, men neppe for å få en dypere forståelse av byens gamle industrihistorie.

Fire store rom i fjellet

– Hallen sto ferdig i 1843. Da fantes ikke denne inngangen, den kom først mye senere, forteller Rösler og lyser rundt i rommet.

Nå som døra er stengt, er støyen fra utsiden borte. Nå høres bare lyden av skrittene hennes og de tunge vanndråpene som treffer det skitne gulvet.

– Litt lenger fremme ligger rommene hvor ølet ble lagret. Fire store og fire små rom, i to rader ved siden av hverandre, sier hun og peker innover i mørket. Strålen fra den kraftige lommelykten forsvinner i mørket før den treffer veggen.

Noen skritt videre åpner det trange rommet seg. Det støpte betongtaket går over i fine hvelvinger. Bak avskallet murpuss ligger rød murstein i fine mønster.

– Her blir det helt annerledes. Her slutter betongen og den fantastiske ølhallen begynner, sier Rösler og lyser mot den brede åpningen.

Kongelig åpning

I 1844 var stemningen en helt annen. Da kom selveste kong Oscar til den nybygde ølhallen. Sammen med sin Josefine, klippet han snorene ved den høytidelige åpningen.

– Nils Ytteborg var nok en luring. Han skjønte verdien av publisitet, og slo skikkelig på stortromma under åpningen. Det skal det være en inskripsjon til minne om det kongelige besøket, men jeg aner ikke hvor...

Selv om det bare var et simpelt lager for en folkelig drikk, ble hallen betraktet som ingeniørkunst av ypperste klasse da den sto klar, forklarer Rösler.

– Over her, på toppen av berget, sto et stort hus. Derfra gikk det sjakter ned, hvor store øltønner ble firt ned for lagring. Det lå også inngangen for de som arbeidet her nede.

Hallen ble til da Ytteborg skulle begynne å brygge en ny type øl, såkalt undergjæret bayersk øl. Det måtte lagres kaldt og mørkt, og da var det underjordiske anlegget perfekt. Her skulle det ligge til gjæring i to til fire måneder. Når brygget var ferdig, ble det heist opp og tappet på flasker på bryggeriet i Hausmannsgata på Grünerløkka. Derfra ble det sendt ut til butikker og skjenkesteder over hele byen.

For å holde det kaldt ble det hentet store isblokker fra Akerselva og bekkene rundt. De ble pakket inn i sagflis og stablet sammen med øltønnene.

Lager under krigen

Fra taket henger gamle strømledninger. Rösler går bort til en av lyspærene som har løsnet. Sammen med den råtne treplanken den er montert på, når de livløse kablene nesten ned til det gjørmete gulvet.

– Her var det altså strøm. Det var det selvfølgelig ikke på Ytteborgs tid. Dette er nok fra da hallen ble brukt som grønnsakslager, sier hun og lar lysstrålen følge ledningene tilbake mot inngangen.

Akersberget ble forlatt i 1893. Da flyttet bryggeriet hele virksomheten til Foss, litt lenger oppe langs Akerselva. Nye kjøleteknikker hadde kommet på markedet, og hallen hadde ikke lenger noen praktisk nytte. I 1940 ble det sprengt ut en ny inngang, og rommene, som hadde stått tomme i nesten 50 år, ble brukt til grønnsakslager.

Stengt og forlatt

I 1950 ble kirkegården på Akersbakken utvidet, og anlegget ble stengt for godt. Huset over bakken ble revet, og siden da har fjellhallen stått og forfalt. Nå er det så fuktig og ødelagt at den neppe kan brukes til noe.

– Det er litt synd, men som det står nå så er det ikke mye å vise fram. Men stedet er spennende, og en viktig del av Oslos industrihistorie, sier Rösler og skraper i gulvet med gummistøvelen.

Etter en stund kommer det originale gulvet frem fra søla. Også det i rød teglstein.

– Det er et fantastisk håndverk som er lagt ned her. Selv om det er enkelt og ikke utsmykket på noe vis, er det veldig skikkelig og majestetisk.

– Der borte kan man se de opprinnelige veggene. Teglsteinen ble kalket slik at det var lett å holde rent og hygienisk, sier Rösler og går bort til den sprukne veggen.

Den nederste delen av veggen er dekket av et skittengrått lag, som langsomt er i ferd med å flasse av og falle på gulvet. På den lyse flaten har noen tegnet et smilende ansikt med sølvfarget spraymaling.

– Redd det skal rase

– Dette må være en av sjaktene som fører opp til bakken.

I enden av hallen har Rösler kommet til en buet inngang som går videre til et lite rom med et stort hull i taket. Rundt hullet snor en vindeltrapp seg oppover mot kirkegården. Hun går forsiktig opp de første trinnene.

– Her er det ganske gjørmete, og så får jeg en fornemmelse av at det kommer til å rase. Men jeg bare må opp, sier hun og fortsetter enda noen skritt.

– Jeg tør ikke gå lenger… Eller jeg tør å gå litt til, roper hun ned.

– De har fylt igjen, men jeg tror det var toppen. Det ligger noen tregreier som stenger, men jeg tror denne trappen førte opp til huset som lå på toppen, forteller hun når hun er tilbake fra sin lille ekspedisjon.

Dragen i fjellet

Akersberget rommer mer enn den gamle ølhallen. I andre enden av fjellet, mot Telthusbakken, ligger restene av en av Norges eldste sølvgruver. Den var i drift allerede da Harald Hårdråde grunnla Oslo i 1050.

Ifølge et gammelt sagn skal de rike sølvforekomstene ha lokket en drage til fjellet.

– Det blir sagt at Gamle Aker kirke hviler på søyler av gull. De står i et vann hvor det svømmer ender av gull og sølv. I bunnen ligger en stor sølvskatt som blir voktet av en drage, forteller Rösler og ler.

Dragen skal også ha en bolig på Hovedøya, innerst i Oslofjorden. For de som var modige nok, gjaldt det å slå til og hente skatten når uhyret var ute på «sommer-residensen».

– Skikkelig ekkelt

I årenes løp har har folk flere ganger brutt seg inn i den forlatte fjellhallen. Noen fordi de er nysgjerrige, andre fordi de trengte tak over hodet. Sporene ligger igjen i form av søppel og grafitti på veggene. Midt i det ene rommet finner Rösler en forlatt stol. På ryggen og setet vokser store muggflekker.

– Dette var kanskje dragens gamle gyngestol? Her har noen prøvd å gjøre det koselig, men det ser vel egentlig mer ut som et offersted...

Bak stolen ligger masse utbrente stearinlys. Noen meter unna ligger to hvite tøybylter på gulvet.

– Dette er veldig creepy. Det ser nesten ut som en brudekjole, sier Rösler og pirker forsiktig i de skitne stoffremsene. – Kanskje det bare er noen gamle gardiner? Håper det!

I de andre rommene står flere møbler: En vasstrukken sofa, et par stoler og et lite bord. I det innerste rommet står en gammel stålampe der skjermen henger i brune laser. Bildene kunne vært hentet fra en skrekkfilm.

– Deet bli godt å komme ut! Det var veldig spennende, men også skikkelig ekkelt, sier Rösler og går tilbake mot lyset fra utgangen.

– Her inne ville jeg ikke likt å vært innestengt en natt, her var det rett og slett skikkelig skummelt!