Det er ingen som tror at dette er enkelt.
Prisvekst og svak krone er ikke bare gift i økonomien, det gjør også budsjettet til et bevegelig mål.
Når prisene stiger mye mer enn man tar utgangspunkt i, blir resultatet uforutsette kutt.
Ingen gratis lunsj
Det samme gjelder konsekvensen av den svake krona.
Det er som å være på ferie i Danmark og glad og fornøyd nyte en lang lunsj. Kalddusjen kommer når du sjekker kontoutskriften og ser at lunsjen ble så dyr at du må spise havregrøt når du kommer hjem.
Det gjør det lønnsomt å selge varer til utlandet. Og deilig å være dansk i Norge.
Men for dem som er avhengig av å kjøpe varer og tjenester fra utlandet, får man betydelig mindre for pengene.
Det forplanter seg videre til norske kunder, som må betale mellomlegget. Den svake krona alene tilsvarer en beregnet prisvekst på 1,25 prosent.
Det er visst ikke noe som heter gratis lunsj i dette systemet heller.
Stram – strammere – ikke så stramt likevel
Bakteppet er derfor ikke det enkleste for regjeringa med finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i spissen å styre i.
Ikke minst kreves det svært gode kommunikasjonsferdigheter å forklare hva de egentlig holder på med.
For det er ikke bare budsjettet som framstår som bevegelig mål. Det gjør også Vedums argumenter.
Da statsbudsjettet ble lagt fram i høst, var finansministerens hovedbudskap stram styring. For å få bukt med prisvekst og økende rente, måtte pengebruken ned.
Regjeringa skrøt av å ha tatt ned oljepengebruken etter Erna Solberg.
Uansett hvor gode tiltak og verdig trengende folk var, så var svaret nei, nei, nei. Av hensyn til renta.
Vedum minnet mer og mer om den berømte bonden og politikeren Søren Jaabæk, som fikk tilnavnet «Neibæk» på grunn av sin motvilje til alt som kunne føre til økte offentlige kostnader.
Men nå har pipen fått en annen lyd.
Fra stramt til trygt
For nå snakkes det mest om å få oss «trygt gjennom».
Og for å komme dit, legger regjeringen opp til å øke oljepengebruken med nesten 56 milliarder kroner.
Det er ifølge økonomene mer enn Norges Bank hadde ventet seg, og vil øke presset i norsk økonomi. Mange sjeføkonomer tror dette vil bidra til høyere rente.
Vedum lykkes ikke helt med å forklare hva som har endret seg i norsk økonomi på disse månedene, utover at arbeidsledigheten er lav.
Det virker som hans egne argumenter fra i høst ikke gjelder lenger. Samtidig som renta fortsetter å stige.
Derimot viser han til to viktige årsaker til at pengebruken må opp: Økt støtte til Ukraina og kompensasjon for prisvekst.
Enighet og uro
Der det er stor enighet om Ukraina-hjelpen, har de forfeilede prisanslagene skapt uro.
Regjeringa vegret seg lenge for å innrømme at de bommet kraftig på statsbudsjettet. Lenge ble det nærmest skapt et inntrykk av at manglende priskompensasjon var den varslede innstrammingen.
Men så begynte det å dukke opp varsku og nyheter fra sykehus, universiteter, politikamre og andre offentlige virksomheter i hele landet om at de måtte kutte i tjenestene.
Da rykket finansministeren ut med løfter om mer penger i revidert nasjonalbudsjett.
Men før det hadde helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) allerede rukket å varsle krevende økonomiske tider og behov for innstramming i sykehusene.
Kanskje hadde de stått seg bedre på å kommunisere ærligere om denne bommerten, som mange ville hatt forståelse for?
Julenisser i mai
Noe er likevel som normalt.
Lokalmedier rundt i landet har det siste døgnet vært fulle av stortingsrepresentanter som synes det er hyggelig «å være julenisse i mai».
Millioner til alt fra revysenter til skogfinnemuseum er helt sikkert gode formål, men forstyrrer bildet av en regjering med beinharde og tydelige prioriteringer av det aller mest nødvendige.
Hakk i plata
Samtidig er reaksjonene fra opposisjonen så forutsigbare at de kunne vært skrevet på forhånd. Noe de kanskje til og med var.
Fra venstresiden kritiseres de for å bruke for lite penger, og fra Høyre og Venstre for å bruke for mye.
Summen er kanskje godt nytt for regjeringa.
Selv om opposisjonen vil mer, er det neppe en lang kø av partier som vil prioritere bort de store pengesummene i revidert budsjett.
De blir beskyldt for å svikte dem som trenger det mest, om det er fattige land (KrF), ideelle organisasjoner (også KrF), klimaet (MDG), klima og natur (SV), private barnevernsinstitusjoner (Høyre), Forsvaret (Frp), folk i matkø (Rødt) eller næringslivet (NHO).
Ingen er lettere å lese enn regjeringas faste partner SV. Derfor er det ikke stor spenning knyttet til budsjettforhandlingene.
Mer penger til klima, bistand og til vanskeligstilte må etter alle solemerker til for å få budsjettet i havn.
Da er det desto mer åpent om budsjettet, og ikke minst forståelsen av det, holder vann for en regjering som prøver å overbevise oss om at de holder på med er trygg styring.
Om de lykkes, vil også avhenge av den tilliten Vedum har opparbeidet seg som finansminister.
Og velgernes hukommelse.
