Kommentar

Skumbad

Vi har en alpinist som selv har fortalt oss at han er vår beste tekniske alpinist gjennom tidene. Han er også den som har gjort mest for å bli kalt den mest egoistiske.

Henrik Kristoffersen i Kranjska Gora, Slovenia

Henrik Kristoffersen vil erstatte Telenor-logoen på hjelmen med Red Bulls logo for å få tilgang til Red Bulls støtteapparat, slik hans fremste konkurrenter har. Dermed utfordrer han ikke bare Skiforbundets sponsoravtaler, men hele den norske idrettsmodellen, skriver Jan Petter Saltvedt. Bildet er fra Kranjska Gora i Slovenia, der Kristoffersen kom på andreplass etter Marcel Hirscher 10. mars i år.

Foto: BORUT ZIVULOVIC / BORUT ZIVULOVIC

Henrik Kristoffersen kan ha rett i mye. Han har det helt sikkert når det gjelder én ting: Vi andre forstår ikke hva dette betyr for ham. Det eneste vi andre virkelig forstår, er at han er en trussel mot det bestående.

For det er hele det norske sosialdemokratiet som utfordres i Oslo tinghus denne uka. De verdiene som på sitt beste tar litt fra enerne og gir til de mange. Som gir oss sosial trygghet, helsetjenester, skolevesen – og kanskje også nye alpinstjerner i fremtida. Men dette tilsynelatende omfavnende systemet har ikke plass til Henrik Kristoffersen slik han egentlig vil fremstå.

Ingen mistenker Henrik Kristoffersen for ikke å ville bidra til nåtidens breddeidrett og fremtidens rekruttering. En toppidrettsutøveres dilemma er bare at han -i dette tilfellet- først og fremst vil alt for seg selv når muligheten er der. Det er her og nå. Derfor har Henrik Kristoffersen tatt det særdeles dramatiske grep det faktisk er å ta sitt eget forbund til retten.

Slikt skjer ytterst sjelden innen idrettens på papiret lekbaserte univers. Men dette er det dypeste alvor, for begge involverte parter.

I retten har Kristoffersen forklart hvor mye han taper av de tingene som betyr noe for ham.

Som han sier ikke er penger, klokelig nok, men tilgang på det samme apparatet som hans største konkurrent, østerrikeren Marcel Hirscher, har.

Dette apparatet innebærer helikopter opp og for den del ned bakkene på trening, bedre hoteller under mesterskap – og faktisk privatfly hjem fra konkurranser. Igjen: Vi forstår det ikke.

Men Henrik Kristoffersen forstår. Og han prøver å forklare oss hvorfor det er så viktig. Eller ekstremt viktig, som han veldig jevnlig spisser det. Alt er betalt av den østerrikske energidrikk-sponsoren. En sponsor som av grunner vi ikke kjenner, setter skarpe skiller mellom sine utøvere, ut fra hvem som har firmalogoen på hjelmen og hvem som ikke har det.

Det er personen Kristoffersen og hans rendyrkede individualisme man vil straffe.

Uansett hvor mye Henrik Kristoffersen vinner. Uansett hvor tett opp i kameralinsene han skyver de stadig mer abnorme drikkeflaskene fra samme sponsor i intervjusonen i bakkant av seierne.

For å overføre det til noenlunde forståelig stortingssjargong, så er Kristoffersen oppgradert til SAS Plus, men vil være på Business Class. Der han mener hans hardeste konkurrenter befinner seg.

Beskrivelsen Kristoffersen selv bruker, er at forbundet har skummet fløten uten å tilby noe tilbake.

Norges Skiforbund selv mener de har tilbudt og tilbyr Henrik Kristoffersen et fullgodt opplegg. Henrik Kristoffersen mener det ikke er konkurransedyktig mot den aller beste, Marcel Hirscher.

Hirscher er Østerrike, som er et land som ikke bare er hjem for den nevnte energidrikken, men også har et helt annet forhold til dette med å la enerne få ha sine egne privilegier. Det som noen kaller muligheter og andre brutal kynisme.

Kristoffersen er bosatt i Salzburg og ser dette på nært hold.

Hirscher og Kristoffersen

Østerrikes Marcel Hirscher (t.h.) vinner som regel. Han har tilgang til Red Bulls spesialopplegg for sponsede utøvere, noe som gir ham en fordel i en beinhard konkurranse, mener Henrik Kristoffersen (t.v.).

Foto: ALBERT GEA / REUTERS

Mot seg har han et skiforbund som han mener begrenser mulighetene til å optimalisere sine prestasjoner. Ofret for det forbundet påstår er fellesskapets beste.

For Kristoffersen og hans støttespillere er dette bare omskrivinger av ren forskjellsbehandling. Det er også vanskelig å tro at denne konflikten hadde endt i en rettssal hadde det vært en Johaug, Klæbo eller – enda mer relevant- Aksel Lund Svindal det var snakk om. Hypotesen er at man hadde funnet løsninger.

Henrik Kristoffersen treffer ikke hjertene- og heller ikke tidsånden

Det er personen Kristoffersen og hans rendyrkede individualisme man vil straffe. Aksel Lund Svindal har da også hatt samme sponsor i en årrekke. Svindal fikk også ha logoen på den forjettede plassen på hjelmen i lang tid etter at Kristoffersen ble nektet dette. Begrunnelsen var at avtalene ble inngått før skiforbundet strammet inn på reglementet for utøverne.

Begrensningene trådte reelt i kraft for Svindal på et tidspunkt man fort kunne tenkt ville vært et naturlig sted å avslutte karrieren. Men dette er nå på det juridiske, og der har forbundet en sak som anses som god.

EFTA-domstolen har kommet med en uttalelse i saken. Hvor forutsetningen for at forbundets kontroll over utøvernes kommersielle muligheter, i dette tilfelle hjelmen, er at det kan anses som «tvingende nødvendig».

Det er det norske sosialdemokratiet som utfordres i Oslo tinghus denne uka.

Det store Fellesskap mot Eneren. I Norge gir svaret seg litt selv. Norges Skiforbund kommer til å vinne saken mot Henrik Kristoffersen. I denne omgang.

Henrik Kristoffersen kommer aldri helt til å treffe hjertene til den norske nasjon. Til det er han for ærlig i sine ambisjoner og egoistiske mål.

I Tingretten takker han familien, trenerne i oppveksten og skiklubben på Rælingen, der han vokste opp. Og bare dem. Rælingen, som ironisk nok er en del av både Idrettsforbundet og den skifamilien han nå har gått til sak mot.

Henrik Kristoffersen treffer ikke hjertene- og heller ikke tidsånden.

Fredag 22.mars klimastreiker ungdommene i Rælingen skiklubb. Sannsynligvis med mengder av plakater og paroler. Ingen av dem for alpinister i privatfly.