Bør vi føle skam over å fly? Selv foretrekker jeg egentlig ordet ansvar.
Og for meg er svaret enkelt: jeg føler et personlig ansvar for å redusere forurensning. Det er en naturlig del av det enda mer viktige arbeidet med å engasjere meg politisk for å gjøre miljøvennlige valg til det billigste og enkleste for alle.
Vi redder ikke planeten alene, men det finnes heller ingen måte å få politikere og næringsliv til å omstille samfunnet – uten at alle miljøengasjerte mennesker starter med seg selv.
Treffer overklassen og middelklassen
Det som gjør at «flyskam» skaper så mye debatt, er at det med kirurgisk presisjon treffer overklassen og middelklassen hardest. I alle fall så lenge vi diskutere unødvendige ferieturer og ikke for eksempel folk i Nord-Norge uten gode alternativer.
Det er derfor det skaper så mye bråk.
Å ta mange årlige flyreiser på ferie er forbeholdt en liten elite globalt sett. Anslagsvis 80 prosent av jordas befolkning har aldri flydd, ifølge sjefen for Boeing. I 2017 fløy bare tre prosent av verdens befolkning.
Vanlige folk på jorda har altså ikke flyvaner. Men hyppige flyreiser er også uvanlig i Norge.
Byfolk med fine jobber
Ifølge tall fra Avinor gjennomførte nordmenn i 2017 drøyt 11 millioner tur/retur reiser – omtrent én utenlandsreise og én innlandsreise hver. Men disse tallene er naturligvis ikke jevnt fordelt.
Mens svært mange flyr mindre enn snittet, har vi et toppsjikt av folk i høyere stillinger som ser på flyreiser som en selvfølge i hverdagen, og som flyr mange ganger i måneden, både innenlands og utenlands.
Folk med fine jobber i byene flyr mest, både på jobb og på ferie.
Dette er også grunnen til at diskusjonen om skam og ansvar er effektiv. Fordi det rammer folk som er veldig status- og selvbevisste. Som en redaktør i Aftenposten.
Ta ikke fra meg storbyferien
Aftenposten har denne uka hardt fordømt «flyskam» på lederplass i en litt selvmotsigende tekst, der de også argumenterer for ansvarlighet. Det skyldes nok ikke minst at debatten om «flyskam» angår vanene til de som tradisjonelt er mest klimaengasjerte – folk med høy utdanning i byene.
Aftenpostens kommentaravdeling er bemannet med intelligente, høyt utdannede mennesker med god råd. På papiret er de miljøengasjert, men de vil ikke gi fra seg sine langweekender i Europa, eller de mange flyturene som følger med det å ha en viktig jobb på kontor, og kunne reise på konferanser, studieturer og teambuilding til fjerne verdensdeler.
Dette er en smertefull debatt for dem, og derfor forsøker de nå å skyve «folk flest» og distriktene foran seg. Det er i grunn ganske frekt.
Skylder på Nord-Norge
Når statsminister Erna Solberg forsvarer sine feriereiser med fly ved å henvise til at Norge er et langstrakt land, gir det liten mening. Hva har lengden på Norge med saken å gjøre, når hun skal fra Oslo og sørover?
Tallenes tale er klar: de soleklart travleste flyplassene i Norge er storbyene i Sør-Norge.
Grunnen til at over fem millioner nordmenn flyr nær fire ganger så mye innenriks som svenskene, er ikke at folk i Nord-Norge ikke har noe alternativ til fly, eller at folk på Nordmøre mangler godt togtilbud. Det er fordi folk flyr mellom Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Faktisk viser tall fra Eurostat at Oslo-Trondheim er Europas femte mest trafikkerte flyrute. Oslo-Bergen følger tett etter på en åttendeplass, og Oslo-Stavanger på en 16. plass. Dette er strekninger der det finnes togtilbud.
Dersom norske regjeringer ikke hadde undergravd muligheten for fungerende hurtigtog mellom byene i flere tiår, kunne alle disse strekkene vært dekket inn med tog. Attpåtil med muligheten til å stoppe et par ganger underveis.
Det er et mye bedre distriktspolitisk tiltak enn å øke flytrafikken mellom storbyene.
Flyskam er effektivt
Det er samfunnets toppsjikt som blir bedt om å se seg selv i speilet i debatten om «flyskam». Deres reaksjon er avslørende. Aftenpostens lederavdeling argumenterer for at ansvarliggjøring er «passiviserende» og at det kan skape en motreaksjon.
At det skaper en motreaksjon, er det ingen tvil om. Men denne motreaksjonen er først og fremst et tegn på at argumentene faktisk er effektive.
Hvordan kan det egentlig stemme at «flyskam» er passiviserende, når det nettopp er folk som meg, som føler ansvar for å fly mindre, som engasjerer oss mest politisk for et bedre togtilbud, og for å gjør det lettere å klare seg uten fly?
Vær heller «togkry»
Selv har jeg ikke bare vært fokusert på skam og ansvar. Jeg er mest opptatt av å spre begeistring og glede over å leve miljøvennlig. I vår stifta jeg Facebook-gruppa «togferie», som i skrivende stund har over 20 000 medlemmer. Der handler det ikke først og fremst om å føle flyskam, men å være «togkry», et begrep som ble skapt i gruppa.
Kan det stemme at folk blir passivisert og ender opp med å vende ryggen til klimapolitikken om man også snakker om skam? Pussig nok ser jeg ingen henvisninger til forskning når folk hevder dette, så jeg antar at folk snakker ut fra seg selv.
Hvorfor er de så ivrige på å avsløre at de har mentaliteten til et barn i trassalderen?
Nordmenn er passiviserte overfor klimakrisa, men det er ikke fordi vi er lammet av dårlig samvittighet, tvert imot. Vi er lammet av god samvittighet.
«Flypassasjeravgiften» er lavere i dag enn på 1990-tallet, og koster mindre enn en pils på flyplassen.
Erna har fortalt oss at olja vår er bra for miljøet, at Norge alltid kan kjøpe oss fri med kvoter om utslippene skulle stige, og at vi kan fly med god samvittighet.
Det er derfor vi trenger den ubehagelige og provoserende debatten om «flyskam». Fordi det framprovoserer arrogante og hissige reaksjonene fra samfunnets toppsjikt, som egentlig vet at de ikke har en særlig god sak.
Det føles ikke bra å forurense for moro skyld.
