Kommentar

Er Senterpartiet det nye Arbeiderpartiet?

Arbeiderpartiets styrke har vært partiets størrelse og gjennomslagskraft. Partiet står nå i en situasjon der denne kraften kan forvitre. Hva har skjedd?

Trontaledebatten 2019

Trygves latter stresser både regjeringspartiene og de rødgrønne, skriver Magnus Takvam.

Foto: Terje Pedersen / NTB

«Vi er alle sosialdemokrater», sa Einar Førde i sin tid.

Før jul kom Gro Harlem Brundtland med sin analyse av Arbeiderpartiets utvikling, da hun var gjest i NRK-programmet «Torp».

En analyse som etter min vurdering har mye for seg, men heller ikke Gro hadde fasiten på problemet med lav oppslutning. Bortsett fra en mild antydning at Jonas burde smile oftere. Da ville nemlig personligheten hans komme bedre fram.

Hennes hovedanalyse var kort oppsummert at sosialdemokratene finnes akkurat som før, men at de har spredd seg på flere partier.

Rødt og MDG er kommet til på velgermarkedet, der Senterpartiet og SV har vært i lang tid. Og alle stjeler sosialdemokratiske velgere fra Ap, i hvert fall tilstrekkelig mange til at «krise»-ordet hentes fram.

Pandemi og politikk og hva skjer fremover. Brundtland snakker om hvordan pandemien rammet nasjonalt og internasjonalt og har vært bekymret.

Gro Harlem Brundtland var nylig gjest i «Torp»

Fragmentering

Ingen spesielt original analyse, men den kan likevel være riktig. Analysen sier egentlig to ting:

  • De klassiske sosialdemokratiske kjerneverdiene – med små forskjeller i samfunnet, en universell velferdsstat, anstendig arbeidsliv, høy tillit til samfunnets institusjoner og folk imellom – er fellesgods som de fleste er enige om.
  • Den andre konklusjonen er at den store og brede koalisjonen Arbeiderpartiet alltid har vært – med sine tradisjonalister og modernister, akademikere og fagarbeidere, miljøaktivister og oljearbeidere – er i ferd med å briste, og partimønsteret fragmenteres.

Partibarometer januar 2021

Periode 28/12–2/1. 962 intervjuer. Feilmarginer fra 1–3,1 pp.
R
3,7 %
−1,3
SV
8,9 %
+1,9
AP
20,1 %
−1,1
SP
21,3 %
+1,1
MDG
3,9 %
+0,3
KRF
3,7 %
+1,5
V
2,5 %
−0,2
H
22,6 %
−2,6
FRP
11,3 %
−0,3
Andre
2,0 %
+0,7
Kilde: Norstat for NRK og Aftenposten

Styringspartiet mot mediene

I forlengelsen av denne analysen, møter styringspartiet Ap flere utfordringer:

Både politisk ved at mange sentrum/venstre-velgere går til de tydeligste partiene, alt etter hva deres egen hjertesak er. Den trauste arbeidshesten er ikke den de satser på lenger.

I tillegg gjør den nye medievirkeligheten, med viral eksponering av enkeltsaker, at det negative fester seg og blir større – og dermed svekker omdømmet mer enn det positive styrker det.

Gro Harlem Brundtland gjentok i intervjuet med Torp, at det er uheldig dersom vi får en situasjon som ligner den vi har nå, med flere jevnstore, mellomstore partier og uten klare dominerende styringspartier på hver side av de politiske blokkene.

Spørsmålet er om det er ønsketenkning i en tid der mange velgere mener det ikke er tid til en langsom konsensuspreget politikk.

Gro alminneliggjorde selv den aktuelle konflikten om klima i Arbeiderpartiet, ved å vise til at hun i sin tid var på nippet til å lide nederlag i kampen om å verne Hardangervidda i egen stortingsgruppe. Miljøkonflikt i Arbeiderpartiet er ikke noe nytt, liksom.

Samtidig støttet hun ungdommens klimaopprør mot politikere som ikke ser alvoret i utfordringen, der kloden bare har 10 år på seg for å fatte beslutninger.

I dette politiske spennet står også Arbeiderpartiet overfor vanskelige valg.

Senterpartiet – det nye Arbeiderpartiet?

Senterpartiet er blitt omdreiningspunktet i norsk politikk.

Trygves latter stresser både regjeringspartiene og de rødgrønne.

Senterpartiets oppslutning avgjør hvilken regjering vi får etter valget til høsten, fordi de i øyeblikket trekker velgere over blokkgrensen – både fra Frp og Høyre.

I Arbeiderpartiet er det likevel en frykt for at det som nå skjer, kan befeste Senterpartiet som et bredere folkelig parti. Og dermed gi dem varig fotfeste på Aps tradisjonelle hjemmebane.

Både Jan Bøhlers overgang og Per Olaf Lundteigen og Sigbjørn Gjelsviks målbevisste og årelange arbeid på grasrota i fagbevegelsen, er en del av dette bildet.

Sp vokser i oppslutning blant LOs medlemmer, og på Youngstorget er man bekymret. Det provoserer partiets ledelse når Fellesforbundets leder Jørn Eggum skryter av Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiets folkelighet, slik han gjorde i et intervju i avisa Dagens Næringsliv nylig.

Samtidig viser valganalysene at LOs medlemmer ikke er så forskjellige fra landets øvrige velgere som mange vil ha det til.

Når Sp har medvind nasjonalt, har de det også i LO.

På samme måte som Høyre hadde stor oppslutning i LO i sine glansperioder, og tradisjonelt har vært nummerr to av partiene blant LOs medlemmer. Det gir Ap et håp om at deres arbeidervelgere kan vinnes tilbake.

Ikke lederdebatt

Når Ap får tall langt under 20 prosent oppslutning, og er nummer tre blant partiene, kommer lederdebatten med nødvendighet.

De utspillene som har kommet om alternative kandidater, som Raymond Johansen, betrakter jeg som prøveballonger.

Partiet er ikke i den situasjonen som ved forrige lederstrid i Jaglands periode på slutten av 1990-tallet, at det var en opplagt annen kandidat – den gang Jens Stoltenberg.

Dermed vil partiet samle seg om Jonas Gahr Støre, i erkjennelsen av at en fortsatt lederdebatt vil forsterke problemene.

Så lenge partiet ikke har konsolidert seg ordentlig om framtidig strategi og vanskelige veivalg, løser et lederskifte ingen problemer. Ved forrige korsvei, etter valgnederlaget i 2001, var det mulig for partiet å skifte både leder og politisk kurs. Stoltenberg kom inn, og partiet gikk til venstre i et historisk rødgrønt samarbeid i 2005.

Og vant.

Denne gangen er det ingen ny Messias å finne, og kursvalget framover er vanskelig.

Skal man gå i tradisjonell retning for å ha hele fagbevegelsen med på laget, eller i en grønnere retning?

Eller som linjen har vært til nå – å forsøke og bygge bro mellom disse politiske spenningene, og dermed risikere å forbli uklare?

Utfordrer Ap

Arbeiderpartiet erkjenner at Senterpartiets framgang utfordrer Aps egen politikk, og har vært en alvorlig vekker.

Det nye partiprogrammet Arbeiderpartiet har foreslått, er et forsøk på å svare på dette.

Gjennom denne prosessen som Jonas Gahrs Støre selv har ledet, har partiet forsøkt å dreie politikken vekk fra det teknokratiske, og over mot det som er «nært folk». Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å nå gamle høyder. Så langt tyder ingenting på det.

Mitt inntrykk er at partiet i øyeblikket er rådville når det gjelder hvilke grep de skal foreta seg, utover det å utfordre regjeringen Solberg og få en politisk dagsorden over på Aps foretrukne banehalvdel:

Fordeling, sysselsetting og styringsevne.

Slik situasjonen har utviklet seg, er det verst tenkelige alternativet for Arbeiderpartiet at partiet taper kampen om regjeringsmakt.

Skjer det, vil det bli en krisesituasjon som vil ryste både den valgte ledelsen og partiets organisasjon.

Derfor er håpet at det flertallet som hittil har manifestert seg i meningsmålingene om rødgrønn seier, varer ved. Så får man løse de interne problemene etter valget.