Som en kork som flyter retningsløst på havet. Det kan gå hit, og det kan gå dit. Litt avhengig av hvordan vinden (og meningsmålingene) blåser.
Uten at det ser ut som noen har en tanke eller en plan.
Slik kan man også beskrive Arbeiderpartiet av i dag, en gang det mektigste og mest målbevisste blant partier.
Aps nye 36,9
Drøye to uker før Arbeiderpartiet samles til landsmøte, virker det helt i det blå om det blir omfattende endringer i ledelsen.
Og det skyldes ikke bare at valgkomiteens leder, Peggy Hessen Følsvik, har mer enn nok å gjøre i sin «dagjobb» som LO-leder med lønnsforhandlinger og streik.
Når man snakker med folk i ulike deler i partiet, får man et forsiktig sagt brokete bilde.
«Alle» mener at noe bør skje, men hva som bør skje er det svært delte meninger om. I den grad man mener noe konkret.
Noen spår omfattende endringer og det som anonymt omtales som kupp og politisk slagmark. De fleste tror det skjer lite.
Dersom det ikke skulle dukke opp flere «skrekkmålinger» med nye bunnoteringer.
Nå virker 15 prosent å være et slags nytt 36,9, og målinger over det mottas med en slags lettelse.
Skråsikkerheten er blåst bort
Men den skråsikkerheten som preget mange for bare uker siden, er ikke der lenger.
Det er så godt som avgjort at kunnskapsminister Tonje Brenna blir ny nestleder. Sammen med næringsminister Jan Christian Vestre er hun blant de få i regjering som har evnet å begeistre.
Ellers er det ikke mange som helt tør å frede verken partisekretær Kjersti Stenseng eller nestleder Bjørnar Skjæran.
Partileder Jonas Gahr Støre må du lete lengst inn i krokene i diverse sosialdemokratiske forum for å finne noen som for alvor mener han bør byttes ut nå.
Posesalg på partisekretærer
Særlig usikkerhet har det vært knyttet til partisekretæren.
TV 2 har skrevet om sju kandidater som diskuteres som mulig ny partisekretær. På en ordførersamling nylig plukket jeg opp tre andre kandidater som ble lansert av ulike Ap-ordførere. På en jobblunsj dukket det opp to nye navn.
Da er jeg oppe i 12 kandidater som nevnes som mulig ny partisekretær, og teller fortsatt.
Til sammenligning minner antallet fylkeslagene har foreslått til partisekretærvervet mer om dem som frivillig melder seg som klassekontakter på 10. trinn: Èn person.
Og det er Kjersti Stenseng.
Kraftløst og uten autoritet
Det forteller to ting om situasjonen i partiet.
For det første om mangel på autoritet på toppen, noe som alltid har vært partiets varemerke og styrke.
Det er vanskelig å se for seg en tilsvarende ellevill namedropping av kandidater til det som må være partiets nest viktigste posisjon.
Som partisekretær er man en bærebjelke og en motor i det byggverket et parti som Ap er.
Men det viser også en påfallende mangel på retning og kraft i det som beskrives som et mulig politisk kupp og opprør.
Helt løsrevet fra om de reelt sett er kandidater nevnes alt fra gamle partitopper og LO-tillitsvalgte til nåværende statssekretærer som mulige kandidater.
Det framstår mer drevet av at noe må gjøres/Stenseng må ut enn av et samlet ønske om å få noen nye inn.
Summen av hva folk er for og imot går rett og slett ikke opp.
Blandede skussmål
Unaturlig er det kanskje ikke. For Arbeiderpartiet er for tiden et skjørt byggverk. Og Stenseng har vært partisekretær i mange tunge år.
Karakterboka hennes ville ført til vill krangel på lærerrommet. Noen mener hun har vært lyttende ute i landet og gjort en god jobb i krevende tider.
Andre mener hun er en del av problemet. Det er vanskelig å tro de snakker om samme person.
Men uavhengig av venner og fiender hun har skaffet seg på veien, blir hun en naturlig syndebukk.
For det virker å være en grunnstemning i partiet: Noe må gjøres, men vi aner ikke hva.
Det svakeste ledd
Nestleder Bjørnar Skjæran har til gjengjeld få fiender i partiet, men har heller ikke bygd den støtten og de alliansene Stenseng har.
Bakgrunn fra fylkespolitikk og jobb som fiskeriminister gjør ham verken til debattslugger eller medieyndling.
Ingen kaller ham en del av problemet, men heller ikke en del av løsningen. Det gjør ham til et svakt ledd når det ropes etter fornyelse.
Selv om den joviale nordlendingen er mest lik de velgerne partiet sårt prøver å skaffe seg.
Fornyelse kan du værra sjøl
Også sammensetningen av partiets mektige sentralstyre er preget av den samme maktesløsheten. Det er stor enighet om at partiet trenger fornyelse og flere grasrot-stemmer inn.
I dag er sentralstyret fylt til randen av statsråder, LO-topper og sentrale stortingsrepresentanter. Det gjør sentralstyret mektig, men kan også i dårlige tider gjøre det mer dysfunksjonelt.
Faren for å bli et slags ekkokammer er overhengende.
Men så godt som alle ønsker gjenvalg, og mener visst at fornyelsen er det andre som bør stå for.
Risikabelt prosjekt
Det kan selvsagt være andre årsaker til at mange kvier seg for å gjøre store endringer nå.
Det ligger en betydelig risiko i å ta over makt i et parti i krise. Man bør føle seg trygg på at de har en plan for å ta partiet videre.
Selv om mange peker på et nødvendig generasjonsskifte, er de usikker på om dette er rette tidspunkt.
Finnes det en Messias der ute?
Det i kontrast til dem som mener at et Ap i krise må toppe laget og rydde plass til sterke kort som Jan Christian Vestre og Hadia Tajik.
Samtidig blir opprørerne (som stort sett er anonyme) beskyldt for å holde liv i uro og konflikt for å åpne opp hele partilederkabalen.
Men dette blir stort sett hevdet av dem som vil ha mest mulig status quo så baktankene er jevnt fordelt.
Få mener likevel at enkeltpersoner er skyld i problemene. Det er heller ikke slik at det finnes noen Messias-skikkelser som folk ser til.
Hadde bare person x og y blitt partisekretær eller nestleder, så hadde dette gått bra, liksom.
Dessuten er det snart valg. Et landsmøte bestående av mange ordførerkandidater og lokalpolitikere har arbeidsro og god stemning høyt på ønskelista.
Det mest påfallende er likevel at folk virker helt i villrede om hva som er det rette grepet nå.
Ikke ulikt synet på partiets øvrige problemer.
