Både filmregissør Alexander Kristiansen og NRK har i intervjuer, avisinnlegg og debatter avvist vår kritikk av den aktuelle dokumentarserien om de såkalte frontkjemperne.
Både Kristiansen og NRK har understreket betydningen av at SS-veteranene selv får komme til orde. Ingen av oss har på noe tidspunkt antydet at det i seg selv er kritikkverdig å vise intervjuer med de tidligere SS-soldatene.
Problemet er at deres etterkrigsberetninger i for stor grad har vært styrende for serien, og at det de forteller, ikke blir tilstrekkelig problematisert eller kontekstualisert.
De sier/skriver videre til sitt forsvar at vårt kritiske perspektiv på filmen ikke deles av alle de medvirkende historikerne, og at det er positivt å få frem ulike perspektiver.
Det er korrekt at enkelte av de medvirkende historikerne gir uttrykk for andre tolkninger enn oss i selve serien, og at en av dem har tatt til motmæle mot vår kritikk i den pågående debatten.
I et innlegg på NRK Ytring omtaler Knut Flovik Thoresen serien som «kritisk og objektiv». Videre skriver han at historiefaget ikke er en eksakt vitenskap, og at det er en styrke for serien at historikerne gir uttrykk for ulike perspektiver. Liknende resonnementer er blitt fremført av både Kristiansen og NRK.
Det er selvsagt korrekt at historie ikke er en eksakt vitenskap, men det betyr ikke at enhver historisk tolkning eller ethvert perspektiv vil kunne betraktes som rimelig. I mange tilfeller vil utsagn om fortiden enkelt kunne avvises som uholdbare og dermed feil.
Hva er det så Thoresen er faglig uenig med oss om?
For det første hevder han at vi ikke har dekning for å si at sympati med nazismen normalt var en forutsetning for verving. Det er imidlertid et faktum at det store flertallet var medlemmer av det norske politiske partiet NS da de vervet seg, at budskapet om verving var sterkt preget av NS’ nazistiske budskap, og at vervingsbestrebelsene det meste av tiden primært var rettet mot partiets egne formasjoner.
Dersom noen mener at sympati for NS og partiets tankegods bare unntaksvis var en forutsetning for verving, tar de simpelthen feil: Spørsmålet lar seg undersøke, og det er undersøkt. I noen tilfeller kan historiefaget gi eksakte svar.
For det andre hevder han at det ikke er dokumentert at majoriteten aktivt og direkte deltok i krigsforbrytelser. Det er det ingen uenighet om. Det vi har kritisert, er filmens generelle fremstilling av Waffen-SS’ og nordmennenes rolle i regimets forbrytelser.
Det inntrykket man lett kan sitte igjen med etter å ha sett serien, er at Waffen-SS i hovedsak var en regulær militærorganisasjon, at Division Wiking neppe var involvert i større massakrer, og at de nordmennene som unntaksvis var vitne til forbrytelser, reagerte med sjokk og avvisning. Igjen er dette et bilde som er i utakt med konklusjonene i norsk og internasjonal forskning.
De som hevder noe annet, kjenner ganske enkelt ikke forskningslitteraturen på feltet.
Både når det gjelder spørsmålene om vervingsmotiver, involvering i regimets forbrytelser og flere andre temaer har filmskaperne valgt å sidestille ufunderte perspektiver med etablert kunnskap. I noen grad har de endog valgt å betone de førstnevnte på bekostning av de sistnevnte.
Når ufunderte eller misvisende perspektiver settes opp mot faglig begrunnede tolkninger, oppstår en falsk balanse: En begrunnet påstand svekkes ikke av å bli møtt med ufunderte synspunkter. Når de likevel sidestilles, spres i realiteten desinformasjon, og når de misvisende perspektivene dertil har påfallende likhetstrekk med SS-veteranenes egne etterkrigsmyter, blir dette ekstra uheldig.
Spørsmålet er hvorfor filmskaperne, til tross for tydelige og konkrete advarsler, har gjort slike valg, og hvorfor NRK, som også har vært kjent med advarslene, har sviktet i sin faglige kvalitetssikring.
I et forsøk på å imøtegå kritikken viser regissør Kristiansen og NRK til at syv historikere har medvirket og til dels også kommet med innspill til serien. Dette har angivelig bidratt til balanse og faglig kvalitetssikring.
Realiteten er at filmskaperne og NRK i all hovedsak har ignorert faglige råd og innspill.
Siden vi følte oss misbrukt og – åpenbart med rette – fryktet å ende opp som faglige alibier for et produkt vi ikke kunne stå inne for, krevde vi en rekke justeringer for å medvirke i filmen.
Dette ble tilsynelatende akseptert av regissøren, men i praksis fikk vi aldri serien til nytt gjennomsyn.
Nå sier regissøren at vi har «misforstått vår rolle».
Faktum er at vi mottok flere skriftlige forsikringer om at vi ville få filmen «til gjennomsyn» når justeringene var gjort. Dette kan vanskelig forstås som noe annet enn et løfte om at vi skulle få anledning til å komme med ytterligere innspill, samt eventuell mulighet til å vurdere om vi fortsatt ville medvirke. De ansvarlige i NRK har vært kopiert inn i korrespondansen.
Hvis NRK er enig med Kristiansen i at det har vært en «ryddig prosess», har det implikasjoner for hvordan forskere som medvirker i dokumentarfilmer, bør forholde seg til statskanalen i fremtiden.
Dersom NRK tviler på vår versjon, stiller vi gjerne den aktuelle e-postkommunikasjonen til disposisjon.
