En frontkjempers motiv

NRK viser i disse dager en dokumentarserie om frontkjemperne, nordmenn som frivillig deltok på en eller annen front i tysk uniform under den andre verdenskrig.

Det har neppe vært en gruppe norske krigsdeltagere som det har vært skrevet og forsket mer på enn nettopp frontkjemperne. Historien om frontkjemperne er et tema som har interessert meg som historiker i lang tid. Det er skrevet bøker, masteroppgaver og doktoravhandlinger om frontkjemperne. Jeg selv har forfattet og bidratt til noen av dem.

Dette er den første TV-serien som omhandler frontkjempernes historie som helhet, og det var jammen på tide.

Serien beskriver kamphandlinger og forskjellige hendelser. Den beskriver også de mer problematiske sidene av historien, som deltagelse i krigsforbrytelser. Dermed fremstår serien som kritisk, men etter min mening objektiv.

Serien balanseres ved at frontkjemperne får fortelle sin versjon og at historikere med forskjellig syn får slippe til. Jeg er en av de syv faghistorikerne som bidrar. Vi har forskjellig fokus og drar forskjellige konklusjoner, som er en styrke for serien, og ikke minst for historiedebatten. Slik må det nesten være. Historiefaget er ikke eksakt vitenskap, kanskje bortsett fra når man kan vise til konkrete tall.

Historiefaget ensrettes ofte i totalitære stater for å underbygge ideologi, men slik er det heldigvis ikke i Norge. Her ser vi på faglig uenighet som en styrking av faget.

Nordmennene tjenestegjorde i hovedsak i Waffen-SS, men ikke utelukkende. I underkant av 300 nordmenn tjenestegjorde i den tyske hæren, marinen og i Luftwaffe. Norske frontkjempere kjempet på de fleste frontavsnitt, men i all hovedsak i Russland og i Finland.

Som historiker synes jeg det mest interessante i serien er å se hva den enkelte historiker vektlegger og hvilke argumenter som brukes, og at det er noe uenighet mellom oss om hvordan kildene skal tolkes. Dette på tross av at vi har hatt tilgang til samme empiri.

Det finnes noen mangler i forskningen på grunndataene når det kommer til frontkjempernes historie, nemlig hvor mange de var og hvilke enheter de tjenestegjorde i.

Hvor mange som meldte seg og som var innom Waffen-SS uten å komme i aktiv tjeneste er én sak, men hvor mange som faktisk kom til å kjempe ved en eller annen front og som derfor kan kalles frontkjempere, er en annen.

Tallene som brukes om frontkjemperne varierer fra 4500 til 6000. Det reelle tallet er nok en del lavere, kanskje så få som 3500. Dette tallet er basert på nyere forskning og er interessant siden det blant annet sier noe om påkjenningene de var utsatt for. Vi vet at 884 frontkjemperer som kom i innsats falt. Hvor mange som ble såret vet vi ikke, men at det var mange, kan vi lett konkludere med.

Det er spesielt to punkter historikerne er noe uenige om, dette går på frontkjempernes motivasjon for å gå i tysk tjeneste og deltagelse i krigsforbrytelser.

Historiefaget er som tidligere nevnt ofte ingen eksakt vitenskap, spesielt når det kommer til ting som ikke er lett å måles i tall. Dette kommer godt frem i temaer som går på motiver. Her er det mer opp til hva den enkelte historiker velger å vektlegge.

Men vi kan alle være enige om at frontkjempernes motiver var sammensatte.

Personlig konkluderer jeg med at man skal være litt forsiktig med å tillegge majoriteten av frontkjemperne komplekse nasjonalsosialistiske motiver. Det er basert på de samtalene jeg har hatt med frontkjempere og det kildegrunnlaget jeg har sett på.

Når det kommer til krigsforbrytelser finnes det beretninger og noe empiri som knytter noen norske frontkjempere til dette. Det gjelder spesielt noen av de første 300 frivillige som deltok i Divisjon Wiking. Det var også noen få nordmenn knyttet til andre enheter som gjorde seg skyldig i drap og massakrer.

Rundt to tredjedeler av frontkjemperne var knyttet til enheter som den norske Legion, de tre politikompaniene og skijegerbataljonen. Disse kom i innsats i Finland og ved et geografisk avgrenset område ved Leningradfronten.

Alle disse avdelingene vet vi mye om. Her finnes det ikke empiri som støtter opp om at frontkjemperne deltok i massakrer og drap på sivile.

Regiment Norge tjenestegjorde en kort periode på Balkan høsten 1943, også her i et avgrenset geografisk område. Jeg har selv studert tyske, jugoslaviske og norske samtidige kilder. I tillegg har jeg oversatt kilder fra beretninger og bøker, samt vært i området og snakket med blant andre tidligere partisaner. Heller ikke her finnes det håndfast dokumentasjon på at norske frontkjempere deltok i massakrer.

Å konkludere med at majoriteten av de norske frontkjemperne var involvert i krigsforbrytelser blir dermed historiefaglig feil.

Det er fortsatt noen få ubesvarte spørsmål rundt frontkjempernes historie, spesielt når det kommer til det militærfaglige.

Så blir spørsmålet, hvor mye midler og tid skal man egentlig bruke på å forske på denne gruppen?

Det finnes andre grupper norske krigsdeltagere det er forsket svært lite på, for eksempel de mange tusener norske som gikk i amerikansk krigstjeneste og som kjempet i Europa, Afrika og i Stillehavskrigen.