I sin kronikk på NRK Ytring 27. februar fremstiller filmarbeider Terje Lind Bjørsvik det som om jeg ønsker å frita filmbransjen fra hele arbeidsmiljøloven, og argumenterer for at det vil være en dårlig ide. Han har helt rett i det siste, men tar feil i det første. Det jeg har tatt til orde for er at filmbransjen får visse dispensasjoner eller unntaksordninger i når det gjelder arbeidstidsbegrensningene slik at loven bransjen skal forholde seg til blir i tråd med intensjonene bak incentivordningen.
Gjennom denne støtteordningen ønsker regjeringen å bidra til at flere store utenlandske produksjoner blir lagt til Norge. Produsentene bak denne typen filmprosjekter vil forvente en ordinær og planlagt arbeidstid på 50 til 60 timer per uke, og at det skal være mulig å legge noe overtid på toppen av dette uten å bryte loven.
Det vil også den internasjonale delen av staben som kommer til Norge være innstilt på. For større produksjoner med innspillinger som kan strekke over flere måneder er det vanskelig å se hvordan dette kan la seg gjøre innenfor rammene av den norske arbeidsmiljøloven.
- Les også: Det var umenneskelig
- Les også: Snømannen-ansatte sier de gikk sultne
Høyere lønn
En normal arbeidsdag på 10–12 timer gir en vesentlig effektivitetsgevinst i forhold til en arbeidsdag på åtte timer når man er i innspilling på disse produksjonene. Det er ikke gitt at denne effektivitetsgevinsten utelukkende skal tilfalle produsentene. Den kan deles med filmarbeiderne i form av høyere lønn.
En slik effektivitetsgevinst kan man også få på mange norske produksjoner, og det ville derfor være naturlig at eventuelle dispensasjoner eller unntaksordninger også gjelder for disse. Det betyr ikke at alle norske produksjoner bør eller vil bruke lengre dager. For lokale produksjoner der de fleste filmarbeiderne bor hjemme under innspillingen kan kortere dager gi økt effektivitet i form av et mer uthvilt og fornøyd team.
Lav terskel for å bryte loven
Det er også et problem med dagens regime er at man ofte planlegger innspillingsdager helt opp mot grensen av hva loven kan tillate, så når noe uforutsett skjer som krever ekstra timer så er man umiddelbart i brudd med loven. I praksis blir da avgjørelsen om å bryte loven ofte skjøvet ned på mellomledernivå til produksjonsledere og fagsjefer.
De må da ta det vanskelige valget om enten å bryte loven eller å nekte og fullføre det planlagte arbeidet, noe som kan gi betydelige tap. Terskelen for å bryte loven blir fort for lav, og spørsmålet kan ofte bli hvor mye det er greit å bryte loven i stedet for om det er greit å bryte loven. Dette bidrar ikke til ryddige arbeidsforhold.
Følg debatten: og
