NRK Meny
Kronikk

Filmbransjens problem er ikke loven

Kreativiteten lever godt innenfor arbeidsmiljølovens rammer.

Illustrasjon av arbeidere på Snømann-filmen

Vi har et lovverk som sikrer forutsigbarhet, gode arbeidsforhold og lønn til alle involverte i en filmproduksjon, og det bør være gjeldende også i "The Snowman", skiver kronikkforfatteren.

Foto: Marco Vaglieri / NRK (illustrasjon)

Etter at NRK i forrige uke avslørte flere brudd på arbeidsmiljøloven, AML, under produksjonen av filmen «Snømannen» var førsteamanuensis ved BI Terje Gaustad igjen ute for å angripe arbeidsmiljøloven som den største hindringen i å få gjennomført store internasjonale film- og TV-produksjoner i Norge. Det er etter min mening helt feil.

Store deler av den organiserte bransjen opererer i dag med en helt annen standard enn det som var gjengs når Gaustad var aktiv som produsent av filmskandalen «Wide Blue Yonder» for ti år siden.

Frontkollisjon

Bransjen har de siste fire–fem årene gjennomgått en profesjonalisering etter at den første «Lilyhammer»-sesongen ga et sjokkartet møte med verden. Etablerte norske holdninger om at filmproduksjon er en miks av dugnad og unntakstilstand frontkolliderte med en internasjonal produksjonsvirkelighet.

Arbeidstilsynet gjennomførte det første tilsynet i bransjen etter at kilder hadde lagt frem en grundig dokumentasjon. Den knusende rapporten påviste lovbrudd over 13 punkter, og fremla sju omfattende pålegg. Lovbruddene gikk blant annet på arbeidstid og overtid.

Tre suksessfaktorer er avgjørende: kompetent prosjektledelse, realistisk planlegging og systematisk prosjektevaluering.

Produsenten Rubicon valgte å følge opp påleggene med omfattende omorganisering for å integrere AML-utfordringene. Dette ledet til et utstrakt samarbeid mellom produsentene og arbeidstakerne gjennom Filmforbundet. Slik kunne man optimalisere planleggingen og gjennomføringen av kompliserte og langvarige produksjoner med høye kvalitetskrav og store logistikkutfordringer.

Uanstrengt produksjon

I bunn ligger arbeidsmiljøloven, bransjeavtalene og det forhandlingsrommet mellom partene som loven åpner for, spesielt innen prosjektarbeid. Innsatsen førte til at «Lilyhammer» 2 og 3 beveget seg stadig mer uanstrengt både gjennom Norge, USA og Brasil parallelt med at hovedrolleinnehaveren Steven Van Zandt turnerte med Bruce Springsteen. Videre kom «Frikjent», «Okkupert» og «Nobel» på løpende bånd, sammen med mindre krevende serier. Mange filmarbeidere har altså på få år fått en yrkeshverdag og kontinuitet som til å leve med.

Tre suksessfaktorer er avgjørende: kompetent prosjektledelse, realistisk planlegging og systematisk prosjektevaluering. Dette er selvsagte elementer i prosjektarbeid ellers i arbeidslivet, men i mine første 15 år i filmbransjen har jeg opplevd dem som tilfeldige og fraværende. Gjennom frykt har kompetansen fått leve og utvikle seg i prosjektlederleddet.

Her ligger hovedårsaken til produksjonsforholdene som nå skaper overskrifter for «The Snowman».

Nødvendig profesjonalisering

Jeg var gjennom mine fire år som prosjektleder i Norsk filmforbund svært engasjert i prosessen med å samkjøre og profesjonalisere bransjen. Vi ville øke volumet og kontinuiteten for våre medlemmer ved å innføre insentivordninger som åpnet det fantastiske filmlandet vårt for internasjonale produksjoner.

Arbeidet for å sikre at «Snømannen»-filmatiseringen ble lagt til Oslo, var et samarbeid mellom aktører også langt utenfor filmbransjen. Vårt innsalgspunkt var nettopp den internasjonale prosjekt- og produksjonskompetansen, som bransjen har tilegnet seg de siste årene, hovedsakelig gjennom TV-dramautviklingen. Seriedrama har sikret volum, ryddighet og kontinuitet for bransjen, selv om enkeltproduksjoner unntaksvis har fortsatt i det gamle fryktregimet.

Slik kan den neste Nesbø-filmen bli det lokomotivet og den ressursbanken for filmlandet Norge som den har potensial til å være.

Bekymringen var derfor stor når de internasjonale produsentene valgte den norske prosjektledelsen «Snømannen AS», som var uorganisert og i liten grad hadde vært del av den nye utviklingen.

Ta en tøff evaluering

Filmforbundet tilbød den norske linjeprodusenten utstrakt assistanse, spesielt rundt kontraktarbeid, uten at det ble fulgt opp. Filmarbeidere ansatt i produksjonen bekreftet mine bekymringer etter at jeg hadde sluttet i Filmforbundet. Manglende og ufullstendige kontrakter skapte frustrasjon. Dårlig planlegging førte til ineffektivt forarbeid og dårlig utnyttelse av stabens kompetanse.

Dette skapte tidspress, frustrasjon, uforutsigbare og ulovlig lange dager. Dager som bør være utfordrende, krevende, givende, godt betalt og ikke minst tilfredsstillende. Dette er fullt mulig å få til innenfor arbeidsmiljølovens rammer. Den gir stort rom for fleksibilitet gjennom samarbeid.

Gaustad bør støtte at en kvalitetssikrende prosjektstyring på internasjonalt nivå nå overtar, og at vi kvitter oss helt med den opportunistiske cowboy-mentaliteten som preget deler av bransjen da han var aktiv, og ikke angripe et lovverk som sikrer både forutsigbarhet, arbeidsforhold og lønn til stab, skuespillere og leverandører.

Jeg regner derfor med at «Snømannen»-produsentene tar en åpen og tøff evaluering og bruker de ressursene og den kompetansen som finnes i bransjen. Slik kan den neste Nesbø-filmen bli det lokomotivet og den ressursbanken for filmlandet Norge som den har potensial til å være. Både nasjonalt og internasjonalt.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter