Advokat Thomas Gaarder-Olsen fra firmaet Onsagers skriver på Ytring.no at Språkrådet mangler basiskunnskap om varemerkerett. Han vier pussig nok mye av innlegget sitt til Tine Meierier, som Onsagers er fullmektig for i patentsammenheng, og som nylig har møtt konkurrenten Synnøve Finden i retten i spørsmålet om ordet jarlsbergost.
- Les:
Umoden debattform
Det går tydelig fram av det Gaarder-Olsen skriver i ytringen sin, at han ikke har satt seg inn i de problemstillingene vi tok opp i vår kronikk samme sted. Dette oppfatter vi som en umoden debattform.
Språkrådet kjenner selvsagt til varemerkelovgivningen. Vi er helt på det rene med at varemerkeregistreringen først og fremst gjelder i næringssammenheng og i utgangspunktet ikke skal ha innflytelse på dagligspråket. Dette enkle faktumet var utgangspunktet for kronikken vår.
Det vi gjorde, var å vise til tilfeller der eiere av varemerker faktisk forsøker å begrense bruken av det som er ord i allmennspråket. Vi skriver av temmelig åpenbare grunner heller ikke om tilfeller som Tine, som Gaarder-Olsen bruker som sitt hovedeksempel på hvor dårlig opplyst Språkrådet er.
Applauderer kreativ bruk av norske ord i allmennordbøkene
Tine er et ord fra allmennspråket, men det er i varemerkesammenheng brukt med en helt annen betydning enn den allmennspråklige. Varemerket Tine har dermed ingen ting å gjøre med våre framstillinger av betydningen til verbet og substantivet tine i allmennordbøkene våre. Språkrådet applauderer selvsagt slik kreativ bruk av norske ord i varemerkesammenheng. Dette gjelder også et ord som potetgull, som helt klart har opphav som varemerke.
Gaarder-Olsen unnlater å kommentere eksemplene våre som nettopp illustrerer problemene som oppstår når virksomheter får varemerkerett til ord eller navn fra det felles ord- og navneforrådet vårt. Vårt poeng var og er at å gi produsenter enerett til navn som seigmann, jarlsbergost og Aker i prinsippet er det samme som å gi det til pepperkake, brunost og Oslo.
Ble bedt om å fjerne seigmann
Språkrådets innlegg handlet om virksomheter som forsøker å gripe inn i den vanlige språkbruken:
Nidar fikk registrert seigmenn som varemerke i 2003, og i 2014 ble vi bedt om å fjerne ordartikkelen seigmann fra våre ordbøker. Da hadde seigmann vært i bruk om produktkategorien i alle fall siden 1930-årene, og stått i ordbøker siden 1950-årene. Nidar ønsket alternativt at Språkrådets ordbøker skulle føre opp seigmann med stor forbokstav, og at ordartikkelen skulle henvise til at seigmenn var et registrert varemerke.
At ordet seigmann står i ordbøkene, betyr at det har vært i jevn bruk i allmennspråket over tid, at det er et ord i allmennspråket, og at det ikke er et særnavn. Alt dette gjør Nidars krav uaktuelle.
- Les også:
Det samme problemet gjelder jarlsbergost, som har kildebelegg i språket tilbake til tidlig 1800-tall. Allmennordbøkene kan ikke unnlate å beskrive den allmenne bruken av jarlsbergost både før og etter varemerkeregistreringen i 1972.
Kodak-regelen
Vi regner med at Gaarder-Olsen kjenner den såkalte Kodak-regelen, som gir særlig kjente varemerker utvidet beskyttelse. Patentverkets uttalelser i saken om Aker universitet til avisa Khrono 31. mars 2016 tyder på at denne regelen kan være brukt i dette tilfellet. Konsekvensen er at en offentlig utdanningsinstitusjon ikke kan ta i bruk det gamle områdenavnet uten først å søke om Aker-konsernets tillatelse.
Vi er for øvrig helt enige med Gaarder-Olsen i at dersom tine en gang i framtida tas opp i språket som generisk betegnelse for meierivareprodusent, er varemerket Tine degenerert.
Da vil ordet eller ordbetydningen tas opp i ordbøkene (hvis ordet ellers svarer til de kriteriene som kreves for ordbokoppføring). Dette har skjedd med ord som potetgull og termos. Poenget vårt er at ordbøkene må kunne dokumentere slik språkbruk når den kommer til uttrykk i allmennspråket. Potetgull står da i ordbøkene med opplysning om at ordet har opphav som varemerke.
Følg debatten på og
