Direktør i Språkrådet, Åse Wetås, hevder i en kronikk 14. november at varemerkeregistrering av ord fra «allmennspråket» er problematisk. Hun omtaler også varemerkeretten som «sensur». Det skinner gjennom at kronikkforfatteren mangler basiskunnskaper om varemerkeretten, og premissene for artikkelen blir dermed gale.
En varemerkeregistrering av et ord gir innehaver enerett til å benytte ordet som kjennetegn for nærmere angitte varer og tjenester i næringsvirksomhet. Ifølge Wetås gir regelverket også føringer på hvordan språket skal benyttes i allmennspråket. Dette er ikke korrekt.
TINE
Varemerkeregistreringen for ordet TINE gir enerett til å benytte TINE som kjennetegn for blant annet meierivarer. Skulle Q-Meieriene merke sin melk TINE ville dette være et grovt inngrep i varemerkerettighetene.
Varemerkeretten legger imidlertid ingen begrensninger på hvordan ordet «tine» benyttes ellers. Ordets leksikalske betydninger, som et verb i betydningen «smelte» eller som en betegnelse på et matspann i tre, blir på ingen måte tatt vekk fra allmennspråket, og enhver ordbok må selvfølgelig føre opp ordet «tine» med disse betydningene.
Skulle du over frokostbordet hjemme komme til å be om å få tilsendt kartongen med TINEmelk, til tross for at kartongen er merket Q, kan du fortsatt sove godt om natten, og alle landets 2184 Tine’er kan trygt bære navnet sitt uten å være redd for å få et strengt advokatbrev med krav om navneendring.
Dette er kanskje absurde eksempler, men det samme er Språkrådets krav om et tydelig skille i varemerkeretten mellom språkbruk i kommersielle sammenhenger og språket i allmenn bruk. Selv i jussens verden, der svar på de fleste spørsmål beror på en konkret vurdering, er det åpenbart at varemerkerettens begrensninger kun gjelder i førstnevnte sammenheng.
Ikke «sensur»
Det kan virke som Språkrådets misforståelse stammer fra forpliktelsen ordbøker har til å sørge for at registrerte varemerker oppgis som dette, for eksempel ved å innta tegnet ®. Å omtale dette som «sensur» er et språklig bomskudd som Språkrådets direktør, av alle, burde unngå.
Om Norsk ordbok skulle innta «tine» som et ord med betydningen «produsent av meierivarer» ville dette kunne være uheldig for rettighetshaver, ettersom oppføringen ville gi uttrykk for at alle produsenter av meierivarer kan kalles «tine». At TINE med loven i hånd kan kreve at Norsk ordbok retter denne oppføringen kan vanskelig likestilles med at næringslivet kontrollerer ordbøkene, slik at disse ikke lenger forteller sannheten, som Wetås vil ha det til. Tvert imot blir oppføringen mer korrekt, noe som også burde være i utgivers interesse.
Skulle den dagen komme at «tine» tas opp i språket som en generisk betegnelse for enhver meieriprodusent, altså at varemerket degenererer, vil rettighetshaver måtte finne seg i at varemerkeregistreringen slettes og at ordbøkene inntar en generisk betydning av ordet, slik som for termos og potetgull.
Dette er imidlertid allmennspråket som legger begrensninger på varemerkeretten, og ikke motsatt.
