En suksess som kunne vært større

Munch er endelig på banen. Og det til tross for at 150-årsjubileet for Edvard Munch er preget av trang fødsel, haltende planlegging og en noe nølende finansiering fra private, stat og kommune.

Det var da mannen min forsvant ut av huset nærmere midnatt en fredag i oktober, at jeg fullt ut forsto at noe virkelig hadde skjedd. Han som kvier seg for museer og hater sammenstimlinger og køer, bare måtte se utstillingen Munch 150 før den ble stengt.

Og han var ikke alene. Køene startet da jubileumsutstillingen åpnet 2. juni, og de var der fortsatt da dørene ble stengt 13. oktober. Unge og gamle i kø midt på natta i Oslo sentrum. For å se tidenes største og mest vellykkede utstilling i Norge, noensinne.

Den unge Munch på Nasjonalgalleriet, den eldre på Munch-museet. 485.000 besøkende. 16 millioner kroner i billettinntekter.

Og mer enn det: Kommunene som kan knytte navnet sitt til Edvard Munch har stått på. Laget filmer. Skrevet bøker. Arrangert seminarer og utstillinger. Munch-forskere har satt hverandre stevne. 3000 unge på Norway Cup stilte seg opp i Skrik-positur. Det digitale verkstedet «Få øye på Munch» har satt fart i unges kreativitet. Det vokser av navnet Edvard Munch.

Et publikum har kronet ham med sin interesse, oppmerksomhet og tilstedeværelse.
Endelig. 150 år etter at han ble født, 70 år etter hans død.

Kunne blitt bedre

Arrangørene for Munch 150, Munch-museet og Nasjonalmuseet, kan slå seg for brystet og innkassere ære. Det var deres kompetanse som sto bak utstillingen Munch 150. Det var også de som pakket «Selvportrett med sigarett» inn en gul tyveri- og klimasikret koffert, og sendte Munch ut av Oslo-gryta. Til Svalbard, Karasjok, Tromsø, Røros, Førde, Notodden og Fredrikstad.

Men, det vil være feil av arrangørene å evaluere sin egen innsats uten å minne seg selv på at dette kunne de gjort enda bedre.

I 2005, sterkt inspirert av Ibsen-året, fikk de to museene oppdraget om å lage et Munch-år i 2013. Først tre-fire måneder før Året offisielt ble åpnet, var en permanent prosjektleder på plass. Da begynte endelig nettstedet Munch150.no å finne sin form, avtaler med Munch-kommunene fant en tilfredsstillende tone og smått om senn kunne man melde til sine eiere og sponsorer at man hadde kontroll og at man visste hvor man ville.

Til å være offentlig eide, profesjonelle museer, er ikke det godt nok.

Utlandet avgjørende

For å forstå hvorfor dette Munch-året ble så vellykket, må man se ut i verden. Skrik-selger Petter Olsen sier at Edvard Munch ikke ble stor i Norge før etter at utlandet, det vil si Tyskland, oppdaget ham.

Det er lett å se at det samme gjelder i dag. Som et perfekt oppspark til det norske Munch-året, åpnet den fransk-initierte utstillingen Det Moderne Øye i Paris i september 2011. I løpet av fire måneder ble det satt publikumsrekord på Pompidou-sentret. 486.888 besøkende. Nye topp-tall ble oppnådd i Frankfurt da utstillingen ble flyttet dit våren 2012.

London neste. Gode tall. Det samme skjedde med utstillingen Angst i Aarhus. Rekordbesøk og lange køer.

Bortimot to millioner mennesker har sett Munch på utstilling i Europa i løpet av de siste to årene.

Og 3. mai 2012: I New York selges Skrik for 119,9 millioner dollar, over 700 millioner norske kroner. Nok en gang rekord. Et ord for kunstverdi som både mediene og kunstmarkedet over hele verden vet å merke seg.

Samarbeider om arven

Og ikke nok med det: bare fire dager før utstillingen Munch 150 åpner, blir politikerne i Oslo endelig enige om å legge ned stridsøksen. Den 28. mai 2013 enes man om å gå i samlet tropp mot Bjørvika for å bygge det nye Munch-museet Lambda. Det finnes knapt en dramatiker som kunne gjort dette bedre.

Det var ikke selvsagt at Munch-jubileet skulle bli så vellykket som det er blitt. Når lysene på fødselsdagskaken blåses ut denne uka, avsluttes et år som har forandret vårt syn på Munch.

Dessuten har det forandret Munch-forvalterens syn på sin egen fortreffelighet.
Oslo kommune, som har vanskjøttet Munch i tiår, har innsett at de må gå i kompaniskap med staten for å sikre Edvard Munch-arven.

Munch-museet og Nasjonalmuseet har lært seg å samarbeide. Norske sponsorer er kommet på banen. Munch-museet må bare be om at de blir like trofaste som det japanske energiselskapet Idemitsu har vært og er. De har vært med som sponsorer siden 90-tallet.

Nasjonalgalleriets venner har fått bevis for at det gamle galleriet er best i test. To av tre som oppsøkte Munch-utstillingen Munch 150, gikk på Nasjonalgalleriet og ikke på Munch-museet.

For ikke å glemme; I 2018/19 står det nye Munch-museet ferdig. Våre forventninger til det, er nå skrudd rett til værs.