Kunst, kommers og prestisje

De smilte stort, de tre nyansatte direktørene. Bakgrunnen i fotografiet var utsikten fra den nye arbeidsplassen deres, Munch-museet. I tillegg til de tre kunne museet fortelle at Kasper Teglgaard Koch var ansatt som direktør for utstilling og samling. Og så begynte det å storme.

De fire hadde statsvitenskap, konsulentvirksomhet og kommunikasjonsarbeid på CV-en. Ingen av dem hadde kunsthistorie. Det har heller ikke direktør Tone Hansen, som er utdannet som kunstner ved Kunsthøyskolen og Kunstakademiet.

Kunsthistorikere ropte opp om hvordan museet ikke respekterte folk som faktisk kunne noe om kunst. Om kommersialisering. Kunsthistoriker Knut Ljøgodt sammenlignet ansettelsene med å ansette en kunsthistoriker som sjefkirurg ved et sykehus.

For ordens skyld: Ordet «kunsthistorie» kan være litt misvisende. Det betyr ikke at du bare holder på med gamle ting. Kunsthistorikere studerer kunstverk, kunstnere, og alle institusjonene som omgir kunsten. Dette er verk som blir til i en historisk sammenheng, og den historiske sammenhengen kan godt være nåtiden. Men de legger altså ofte vekt på andre sider av kunsten enn hva kunststudenter gjør, de som skal lære å lage sine egne verk. Begge deler krever konsentrasjon og fordypning over mange år, men de gir innsikt i ulike ting.

Kasper Teglgaard Koch forsvarer i et intervju med Morgenbladet sin egen og de andre ansettelsene, og sier at kritikerne ikke tar innover seg at Munch-museet er et annet sted enn før. Antallet ansatte har gått fra seksti til over to hundre og hadde over 850 000 besøkende i fjor. Ifølge Koch krever denne størrelsen evnen til å tenke langsiktig og strategisk og snakke til et publikum som ikke ser på museet som et annet hjem.

Men er det slik resten av Europa tenker? Van Gogh-museet i Amsterdam, som også forvalter verkene til en verdensberømt enkeltkunstner, kan kanskje sammenlignes med Munch-museet. De har 326 ansatte. I 2019, det siste året som ikke var påvirket av pandemien, hadde de 1,3 millioner besøkende. Direktør Emilie Gordenker har doktorgrad i kunsthistorie og bakgrunn som kurator og museumsdirektør.

Musée d'Orsay i Paris og Uffizi-galleriet i Firenze har henholdsvis tre og 2,2 millioner besøkende hvert år. Direktørene, Christophe Leribault og Eike Schmidt, har samme bakgrunn som Gordenker: De har vært kuratorer og museumsdirektører og har doktorgrader i kunsthistorie. Schmidts blytunge faglige ballast har ikke holdt ham tilbake fra å utvikle en TikTok-strategi for museet, eller å invitere influensere for at de skulle skape blest om kunsten.

Ansettelsene ved Munch-museet er også et produkt av sin tid, der det er en utbredt tro på at lederegenskaper er noe som er hevet over fag, og at den som er en god leder på ett felt vil bli en god leder på et annet.

Det er også denne utviklingen mange fagfolk protesterer mot. Og det er kanskje ikke så rart reaksjonene kommer, når de nyansatte avdelingsdirektørene Harald Nygård Kvam og Kristina Finne begge trekker frem Munch som merkevare når de skal si noe om hvorfor de er glade for å ha fått jobben.

Nå er de ansatt for å ta seg av kommunikasjon, marked og kommersielle områder. Og så store institusjoner som Munch-museet trenger naturligvis profesjonelle og erfarne folk som kan nettopp denne typen arbeid. Men det er når man snakker om Munch på samme måte som man snakker om Mummitrollet eller Coca-Cola, at fagfolk ser seg rundt og spør med skingrende stemme: Er det en kunsthistoriker i salen?

Nå er det også nok av dem som synes det er helt greit at kunsthistorikerne jekkes ned litt. Blant de som har forsøkt å komme inn i norsk museumsbransje utenfor det faglige nettverket, mumles det om at mange kunsthistorikere klamrer seg for hardt til sin gamle prestisje.

At de er altfor fiendtlige mot dedikerte sjefer som må balansere mange hensyn. At de er så opptatt av sitt eget at de er til hinder for nye ideer, tverrfaglig jobbing og inkludering av mennesker med annen kompetanse og et annet blikk enn dem selv.

Det finnes da også en god slump historier om kolossale, lammende konflikter i toppen av norske museer, der alle de stridende hadde det faglige på plass. Det er mulig å se for seg at en mer generell leder også vil være mer nøytral i noen betente spørsmål.

Sigrid Røyseng, professor ved BI og Kunsthøyskolen, peker i Klassekampen på at samfunnet har flere forventninger til et museum enn før. De kan ikke regne med å få den respekten og oppmerksomheten som de tidligere fikk nærmest automatisk. De må rettferdiggjøre og forklare hva de driver med, nesten hele tiden. Det krever folk som er gode på nettopp det.

Tidligere sjef for Munch-museet, Stein Olav Henrichsen, sier til samme avis at museumsbransjen er i så rask endring at det er nødvendig at lederne er mer profesjonelle som nettopp ledere. At det også kommer til å skje i stadig større grad i andre land.

Det kan godt hende stemmer. Men det er forskjell på å si at en ledergruppe ikke bør være bare for kunsthistorikerne, og det å si at den ikke trenger en eneste en. Og det er det verd å sette spørsmålstegn ved inndelingen i ledere som utadvendte medmennesker og fagfolk som innadvendte nerder.

For det første er museumsbransjen svært internasjonal. Den som skal lykkes som museumsleder, må ha troverdighet og tyngde i møte med størrelser fra andre land. De må vite hva de er og hva de ikke er, hva de har og hva de ikke har. Det er naturligvis ikke gitt at en leder uten kunsthistorie i kofferten ikke vil mestre dette, men i slike møter er det en fordel i alle fall å ha noen på øverste nivå som har vært marinert i faget i år etter år.

For det andre er det ikke alltid man kan lene seg på medarbeidere som har faget i orden. Ledelsen ved et større museum har stor makt, og mange vil prøve å påvirke dem. Store faglige kunnskaper gjør det lettere å vite hva som er hva, og stå imot forsøkene på forførelse som måtte komme.

For det tredje kan ikke strategiske avgjørelser kobles fra de faglige. Den som skal legge premisser for hvor et museum skal gå, må også skjønne trendene og bevegelsene på feltet, de store bevegelsene under havoverflaten.

For det fjerde er det ikke museets eneste oppgave å tiltrekke seg oss, billettløserne. En mindre synlig, men enda viktigere oppgave er å passe på kunsten selv, samle inn det som bør samles og overlevere det til de som kommer etter.

Publikum er ikke bare oss, det er også barna, barnebarna og oldebarna våre. Markedsføringsgrepene som tas i dag har ingenting å si for dem. Men det har de kunstfaglige.

Ingenting av dette betyr at de nye direktørene ved Munch-museet ikke vil gjøre jobben sin på en utmerket måte. Men det betyr at de som team har noen blindsoner, som de ikke hadde trengt å ha.