Eldreomsorgens grelle kontraster

To høyaktuelle NRK-serier har skapt begeistring og sinne.

Mens Demenskoret sprer håp og optimisme rundt en sykdom som har vært fryktet og skambelagt, viser NRK Brennpunkts siste avsløringer de absolutte skyggesidene ved vår eldreomsorg.

Sammenligningen er selvsagt dypt urettferdig.

Kan gjøre en forskjell

Demenskoret er laget for å vise livsglede, håp og at veien til hjertet kan gå gjennom musikken.

Feelgood på TV, men med et alvorlig bakteppe og med stort potensial til å gjøre en forskjell.

Mange ser på den fryktede sykdommen med nye øyne. Mange kommuner, helsearbeidere og ikke minst pårørende har fått seg en aha-opplevelse.

For det er umulig å ikke bli varm i hjertet av møtet med de mange personlighetene i Demenskoret.

Kontrasten kunne ikke vært større til demente og underernærte Lilly (90), som vi blir kjent med i første episode av Brennpunkt-serien «Omsorg bak lukkede dører».

Programmet er laget, delvis ved bruk av skjult kamera, for å dokumentere de mest alvorlige skyggesidene ved vår eldreomsorg.

Hensikten er å gi en stemme til de som ellers ikke blir sett og hørt.

Det som kommer fram, er hjerteskjærende på så mange vis. Manglende stell og sviktende omsorg er åpenbart.

Men det er også vondt å se mangelen på kompetanse, kontinuitet og gode holdninger blant de som jobber der.

Uten at vi vet noe mer om deres arbeidssituasjon.

Det meste er midt på treet

Men det vi vet er det flest hverdager, også i eldreomsorgen.

Alle som har jobbet på sykehjem vet at ikke alt er instagramvennlig.

Det er mange tunge løft, bekkener som må tømmes, store pleiebehov, ensomhet og alvorlig sykdom.

Men det er også mye humør, livsglede og takknemlighet over både god pleie og for et langt liv som går mot slutten.

Fellesnevneren for de to programmene er at de viser de formidable utfordringene, men også noen av mulighetene, som ligger i en stadig mer aldrende befolkning.

Vårt største problem vil være mangel på folk. I mange år har vi snakket og snakket om eldrebølgen, uten helt å ta innover oss hva det faktisk innebærer.

Nå får vi den rett i fleisen.

Naturskjønne gamlehjem

Det blir stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist.

I Demografiutvalget spådde professor Victor Norman at Distrikts-Norge ville bli «et gamlehjem i naturskjønne omgivelser» dersom dagens utvikling fortsatte.

Ifølge SSBs befolkningsframskrivninger vil hver femte person være over 70 år i 2060, mot dagens én av åtte.

Spørsmålet er hvem som skal jobbe i eldreomsorgen. Allerede i dag er det et skrikende behov for helsepersonell.

I Nord-Norge beskrives det en virkelighet med få søkere til stillingene, store hull i vaktplanene, stort sykefravær og høy bruk av vikarer.

Ledere i utkantkommuner forteller hvordan de prøver alt, fra skyhøye lønninger, gratis bolig og betalte hjemreiser for å besette nøkkelstillinger.

Samtidig beskriver de ansatte i eldreomsorgen slitsomme arbeidsdager, høye forventninger, tøffe turnuser og en lønn som ikke står i stil med belastningen.

Mange vurderer å forlate yrket.

Å jobbe i eldreomsorgen er et slags sisyfos-arbeid. Meningsfylt, men man blir aldri helt ferdig. Man kan alltid gjøre litt mer, alt kan bli litt bedre.

Gamle mennesker? Nei takk

Som om ikke dette er krevende nok, vegrer mange nyutdannede seg for å jobbe med eldre mennesker.

I en kronikk i tidsskriftet Sykepleien spør professor Bodil Hansen Blix om samfunnet vårt preges av dårlige holdninger til gamle mennesker.

Hun viser til at verken sykepleiestudenter eller framtidige leger ønsker å jobbe med geriatri.

Når hun spurte sine studenter hvem som ville bli jordmødre og intensivsykepleiere, kom det en skog av hender i været.

Når hun spurte om eldreomsorg, var det stort sett bare et par voksne studenter som rakk opp hånda.

Professorens «svogerforskning» understøttes av forskning.

Og hun presiserer at dette ikke skyldes dårlige holdninger hos studentene, men er et uttrykk for generelle holdninger i samfunnet der alderdom er et problem og vi ikke vil eldes som en «rent a wreck».

I tillegg viser nordisk forskning at helsefagarbeidere som jobber med eldre føler seg usynlige og lite verdsatt. Av arbeidsgivere, politikere og mediene.

Noe som ikke burde overraske noen, men bekymre oss desto mer.

Regnestykket går ikke opp

For selv om de fleste eldre er friske, er de fleste syke eldre.

Og vi vil leve stadig lenger med våre sykdommer og plager.

Mens det blir stadig færre som kan og vil pleie oss.

Det er et regnestykke som rett og slett ikke går opp.

Selv om framtidens eldreomsorg blir politikkens aller største oppgave, er den for stor til å løses av politikere alene.