Hopp til innhold
Kommentar

Den stille krisa kan ikke fortsette stort lenger

Det samlede presset på helsevesenet går ikke opp. Konsekvensene kan bli fatale.

308CF790-F9D9-421F-BAE4-B5989B594962

Protestene var klare da helseminister Ingvild Kjerkol besøkte Helgelandssykehuset Rana i november.

Foto: Frank Nygård / NRK

I sin årlige tale til sykehusene sa helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) at hun skulle ønske hun stod her med løfter om mer penger og bedre tider. I realiteten blir hun en statsråd for dårligere tider – som vi lenge har visst måtte komme.

Det har vært mumlet om lenge, men de store utfordringene har det med å drukne i det vi har på tallerkenen i dag. Sykehusene sliter allerede med en slags late-covid, med betydelige etterslep på pasientbehandling og sykefravær.

Nå opplever de at alt de kjøper inn av medisiner, utstyr, strøm og mat er blitt dyrere uten at dette blir kompensert.

I realiteten kutt, selv om politikerne vegrer seg for å bruke det ordet.

Likevel er helseministerens bakenforliggende budskap at dette bare er en forsmak. For de store spørsmålene i sykehusene vil ikke handle om årets budsjett, men om framtidas «hvem, hva og hvor».

Den klare beskjeden til sykehusene er at de må prioritere. Det er et fint ord, men betyr i praksis at vi må gjøre mindre av noe. Ved hva dette «noe» er, stopper også enigheten.

Hvem skal gjøre hvilke oppgaver i sykehusene?

Hvem skal få helsehjelp?

Hva skal de få hjelp til?

Og hvor skal de få hjelp?

Større behov, færre hender

Virkelighetsbeskrivelsen er det stor enighet om. Mange piler peker i samme retning

  • Vi lever lenger, den medisinske utviklingen gjør hyppige framskritt og vi behandler stadig flere sykdommer og tilstander.
  • Helsevesenet blir også mer spesialisert. En lege er ikke lenger en lege. Man trenger langt flere ansatte for å utføre de samme oppgavene.
  • Den lenge varslede eldrebølgen er her. Vi blir stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist.
  • Det blir stadig vanskeligere å rekruttere fagfolk som vil jobbe i helsevesenet. Selv om vi støvsuger nabolandene for sykepleiere og leger som vil ta godt betalte vakter på norske sykehus.
  • Selv om et velorganiserte arbeidsliv er et gode, er det ikke lenger slik at en distriktslege eller en ambulansearbeider mer eller mindre er i kontinuerlig beredskap døgnet rundt. Også dette krever langt flere fagfolk på den samme jobben.

Og det er verdt å minne om at dette gjelder ikke bare sykehusene. Også kommuner, sykehjem, ambulansestasjoner og distriktspsykiatriske senter står i det samme.

Den store trusselen mot helsevesenet vårt er rett og slett mangel på folk til å gjøre jobbene.

Les også: Nå er det ikke lenger vanlige folks tur

Sentralstyremøte i Arbeiderpartiet
Sentralstyremøte i Arbeiderpartiet

Tar symptomene, ikke problemene

Helseministeren har gitt en klar marsjordre til sykehusene om å stramme inn vikarbruken.

Mye av overforbruket i sykehusene er knyttet til overtid og innleie av vikarer. Vikarutgiftene skal ha økt med 62 prosent på tre år. Jo lenger nord, jo større er problemet. I fjor brukte Helse Nord nær en halv milliard på vikarer.

Det blir ikke enklere av at stadig flere helsearbeidere foretrekker å jobbe frilans eller for vikarbyrå heller enn å være fast ansatt på sykehuset.

Det betyr i mange tilfeller både mer inntekt og større fleksibilitet. Stramme turnuser skremmer folk fra å være fast ansatt.

Og det blir neppe enklere hvis de fast ansatte nå skal jobbe mer istedenfor å leie inn vikarer. Her er gode muligheter for en ond sirkel.

Men vikarbyråene, som spesialiserer seg på å rekruttere leger og sykepleiere, er neppe kjernen til problemet. De er et symptom på en kraftig ubalanse når det gjelder behovet for fagfolk i helsevesenet.

Les også: Helseministeren ber sykehusene kutte ned på vikarer

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Møter seg selv i døra

Da de rødgrønne strammet kraftig inn bruken av innleie og vikarbyrå, gjorde de et unntak for helsesektoren. Men når det gjelder private tjenesteleverandører, er tonen en annen.

Mens de går kraftig mot private sykehjem og velferdstjenester, har de ikke har problemer med at private tjener penger på eksempelvis renovasjon, brøyting, kommunale bygg og it-tjenester.

Da er argumentet at helse og velferd er kjerneoppgaver i velferdsstaten. Samtidig kan helsevesenet fritt leie inn fra private vikarbyråer, mens byggeplasser, butikker og andre virksomheter har fått strenge restriksjoner.

Det handler vel mest om at det norske helsevesenet ikke ville gått rundt uten vikarer. Og at man er seg selv nærmest.

Kommisjon med sprengkraft

I mange år har svaret vært at vi må utdanne flere. Likevel ligger Norge på verdenstoppen både når det gjelder tettheten av leger og sykepleiere.

Og det har vært en stor økning av hvor stor andel av alle yrkesaktive som jobber innen helse- og sosialtjenesten. Det virker ikke realistisk at svaret hele tiden skal være at flere må jobbe med helse.

Det som står igjen er om vi må gjøre noe annerledes.

Dersom ikke noe dramatisk skjer med hvordan vi rigger helsevesenet, frykter eksperter at hele systemet bryter sammen. Fortsetter vi å drifte på samme måte, vil det til slutt gå i stå, uttalte den nye sjefen i helse Nord.

Det første spørsmålet er hvordan man bruker helsepersonell. Under pandemien kom det fram at Norge har en høyere andel spesialisert personell enn våre naboland, for eksempel på intensivavdelingene.

En debatt som vil tvinge seg fram er om sykepleiere kan gjøre jobber leger gjør, og om helsefagarbeidere kan gjøre sykepleierjobber.

Det høres på papiret ukomplisert ut, men det har sprengkraft nok til å utløse profesjonskamp og mye motstand.

Et slikt eksempel er at mange helsestasjoner har ansatt jordmødre til å følge opp gravide. Er det riktig bruk av de knappe jordmorressursene?

Mange av disse utfordringene er ventet å bli adressert i Helsepersonellkommisjonen som vil legges fram 2. februar.

Et evig minefelt

Sykehusstruktur er et annet uunngåelig spørsmål, selv om politikerne kvier seg for å gå inn i det minefeltet.

Det er likevel ikke til å komme unna at Norge er et langstrakt, spredtbygd land.

Mange har lang vei til sykehuset, mens man på mange sykehus bruker en uforholdsmessig stor del av tiden og de ansatte på vaktberedskap.

Det oppleves heller ikke så meningsfylt for helsepersonell. De fleste ønsker spennende arbeidsoppgaver sammen med kolleger.

Regjeringa har bedt sykehusene i Nord-Norge vurdere «endring i funksjons- og oppgavedeling». Som i praksis betyr at fagmiljøer og behandlingstilbud skal samles på færre steder.

Det betyr ikke nødvendigvis at alt skal sentraliseres, men alle kan ikke holde på med alt. Og for pasientene betyr det at man må reise lengre for å få hjelp.

Det tredje som vil tvinge seg fram, er en debatt om hva vi skal slutte med.

Kjerkol ber eksempelvis om å redusere bruken av laboratorie- og røntgen. Som mange etterspør fordi vi vil finne ut hva som/om noe feiler oss.

Og jo mer vi testes og gjennomlyses, jo mer finner man som kan repareres.

Lite drahjelp

I mange år har man etterlyst en prioriteringsdebatt i helsevesenet, men den havarerer alltid. For hvem vil frivillig ha mindre helsehjelp?

Like sikkert som at debatten om hva vi skal gjøre mindre av, er det at Kjerkol og regjeringa får lite drahjelp.

Frp kaller sykehustalen «et slag i ansiktet til pasienter i helsekø», mens SV bruker ord som «galskap». Høyre er bekymret for pasientene, Rødt er bekymret for de ansatte, mens KrF er bekymret for alt og alle.

Les også: Kaller Kjerkols sykehustale et slag i ansiktet til pasienter i helsekø

Bård Hoksrud
Bård Hoksrud

Høyre følte sikkert ikke heller at de fikk særlig drahjelp av Kjerkol og hennes partifelles da de styrte helsepolitikken.

Den helsepolitiske debatten har lenge vært opposisjonens domene. Legg til alle fagforeningene, pasientorganisasjonene og ordførerne som snakker sin sak.

Slikt blir det ikke mye prioriteringer av. Men nå kommer debatten.

Om politikerne vil eller ikke.