Sykehuskrisa er en forsmak på det som vil treffe oss

Denne uka må norske sykehus foreta kutt og innsparinger i milliardklassen. Investeringer i nye sykehus settes på vent over det ganske land.

Kutt, kutt, kutt

Budsjettene for neste år er stramme, og regnskapstallene så røde at man kan komme i julestemning.

Men julehygge er det langt ifra.

I Bergen varsles det at «legene oftere må si nei». Sykehusledelsen tror det blir «lange og krevende dager».

I Oslo vekker kutt i fødetilbud og psykiatri harme.

I tillegg ligger det en udetonert bombe i sykehusene i form av en prisvekst som ikke er tatt høyde for. Selv om alle vet at både strøm, medisiner, mat og utstyr blir dyrere.

Aller verst er ståa i nord.

En lenge varslet krise

Se mot nord oftere, skrev diktene Rolf Jacobsen. Og det er nettopp det helseekspertene gjør, med stigende uro. For det som skjer der er gjerne en pilot eller et forvarsel på det som etter hvert vil treffe oss.

Hver eneste dag har sykehusene i våre nordligste fylker brukt 2,3 millioner mer enn de har. Helseforetaket lå i høst an til å gå med et underskudd på svimlende 850 millioner kroner.

Den store bekymringen handler likevel ikke om trange budsjetter og røde tall.

Dersom ikke noe dramatisk skjer med hvordan vi rigger helsevesenet, frykter eksperter at hele systemet bryter sammen.

Eller som helseforetakets nye direktør Marit Lind uttalte da hun fikk jobben: Fortsetter vi å drifte på samme måte, vil det til slutt gå i stå.

Hun sier det ingen trodde en leder i offentlig sektor ville si: Det er ikke penger som er hovedproblemet til Helse nord.

Vikarene tar over

Årsaken til overforbruket kan oppsummeres med tre ord: Mangel på folk.

Det brukes store pengesummer på overtid og innleie av vikarer fordi det mangler fagfolk til å gjøre jobbene.

Samtidig er Nord-Norge så spredtbygd at man mangler pasienter nok til å få en effektiv drift. Turnusvakter og beredskap sluker helsepersonell.

På sykehusene, på ambulansestasjoner og på den lokale legevakta.

Ifølge Norsk Sykepleierforbund har sykehusene økt vikarutgiftene med 62 prosent på tre år. I fjor brukte Helse Nord nær en halv milliard på vikarer.

Bare hos Finnmarkssykehuset har man brukt 100 millioner på innleie.

Også kommunene bruker store summer på å leie inn vikarer til sykehjem og legekontor. Det er stor variasjon, men særlig spredtbygde kommuner i distriktene sliter med å skaffe nok fagfolk.

Paradokset for disse kommunene er at de unge reiser ut, mens de gamle blir. Men hvem skal pleie de som blir igjen?

Å spare seg til fant

Det er en kjent sak at det kan være dyrt å være fattig.

Vikarbyråer tjener gode penger på å bemanne norske sykehus med utenlandske vikarer.

Med bilder av spektakulær nordnorsk natur, fjellene i Lofoten og høy lønn fristes eksempelvis danske leger, sykepleiere og jordmødre til å ta et «arbeidseventyr» i Norge.

Det blir ikke enklere av at stadig flere helsearbeidere foretrekker å jobbe frilans eller for vikarbyrå heller enn å være fast ansatt på sykehuset.

Det betyr i mange tilfeller både mer inntekt og større fleksibilitet. Stramme turnuser skremmer folk fra å være fast ansatt. Og vikarbyråene kritiseres for ugreie vervemetoder.

Det store helsemysteriet

Det er sikkert fristende å peke på vikarbyråene som roten til det onde, men de er nok vel så mye et symptom på at noe er galt. Derfor ble også helsevesenet unntatt de innstrammingene i innleie som regjeringa har kjempet fram.

Hvorfor det er vanskelig å få nok hender, kan framstå som et mysterium. Vi er i verdenstoppen når det kommer til lege- og sykepleiertetthet. I tillegg jobber en stadig større andel av alle yrkesaktive i helse- og sosialsektoren.

Så hvor blir de av, alle legene og sykepleierne?

• En del av bildet er at vi behandler mer, og at helsevesenet blir stadig mer spesialisert. Der man før kunne greie seg med en lege uavhengig av om du hadde brukket benet, operert blindtarmen eller tatt keisersnitt, kreves det nå tre leger med ulik kompetanse.

I dag er det 43 ulike spesialiseringer for leger. Fordelen er at det gjør helsevesenet enda mer spisset og profesjonelt, men nedsiden er at dette virker sentraliserende.

Eksempelvis ble mye av kreftkirurgien samlet på færre sykehus da det viste seg at det var betydelig variasjon mellom sykehusene.

De kreftavdelingen som behandlet flest pasienter, hadde også de beste resultatene. Det handlet om mengdetrening.

• Eldrebølgen har vært varslet lenge. Nå er den her. Vi blir stadig flere eldre, og vi lever lengre. Da øker også behovet for helsetjenester.
• Dagens velorganiserte arbeidsliv er en annen årsak. Det er ikke lenger slik at en distriktslege eller en ambulansearbeider mer eller mindre er i kontinuerlig beredskap døgnet rundt. Vanlige leger jobber mer normale arbeidsdager.
• Samtidig binder turnuser og vaktordninger opp svært mye helsepersonell.

Det er særlig en utfordring i distriktene. Mange bruker en uforholdsmessig stor del av tiden til å gå vakt på lokalsykehus, ambulansestasjoner og i psykiatrien.

Når man er på jobb behandler man pasienter. På vakt venter man på at noe (helst ikke) skal skje.

En slik jobb oppleves heller ikke så meningsfylt for helsepersonell. De fleste ønsker spennende arbeidsoppgaver sammen med kolleger.

Penger ikke hovedproblemet

Derfor lyktes de ikke med å opprettholde fødeavdeling i Kristiansund, selv om Stortinget både hadde bevilget penger og spesifikt bedt om å holde fødetilbudet åpent.

Sykehusledelsen mente de ikke klarte å rekruttere nok fagfolk til å gi et forsvarlig tilbud. Bunadsgeriljaen og lokale aksjonister mener derimot at det er viljen det står på.

Også blant fastlegene ser vi dette mønsteret. I grisgrendte strøk bruker legene uforholdsmessig stor del av sin arbeidstid på vaktberedskap. I storbyene er utfordringen lange legelister.

Det er et dilemma som er vanskelig å styre unna. Store deler av landet er spredtbygd og det er langt mellom folk. Aller tydeligst er dette i nord.

Nå har helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) gitt helseforetaket kniven på strupen. De må få kontroll på økonomien, og det er en klar forventning om at de må vurdere «endring i funksjons- og oppgavedeling».

Som er byråkratspråk for at fagmiljøer og behandlingstilbud skal samles på færre steder. Det betyr ikke nødvendigvis at alt skal sentraliseres. Men alle kan ikke holde på med alt.

Verkebyller

Nord-Norge har, i likhet med de andre helseregionene, sine verkebyller.

Konkurransen mellom sykehusene i Tromsø og Bodø har ført til at de har dobbelt opp av noen behandlingstilbud som det ikke er pasientgrunnlag for. Det øker kostnadene, men svekker også det samlede tilbudet.

Eksempelvis er det en bekymring for at Tromsø ikke klarer å opprettholde standarden for et universitetssykehus, og at de sykeste må flys sørover.

Helseforetaket klarte ikke å enes om ett nytt akuttsykehus på Helgeland. Nå krangler de om funksjoner, og mange frykter vedtaket om sykehus både i Mo i Rana og Sandnessjøen henger i en tynn tråd.

Blant ordførere og lokalpolitikere brer det seg en bekymring for akuttilbudet på de minste sykehusene, som Narvik, Gravdal og Stokmarknes. Butikkene venter økt salg av fakler.

Samtidig er det foreslått å sommerstenge fødeavdelinger, men helsepolitikerne vegrer seg og skyver beslutningen foran seg. Mange frykter at det er et første skritt i å miste fødetilbud.

Dilemmaene står i kø

Det er vanskelig spørsmål politikerne får i fanget.

• I helsevesenet må man alltid finne en balanse mellom kvalitet og avstand. Det er lite nytte i et sykehus i nabolaget dersom de ikke kan gi hjelpen du trenger, men det hjelper heller ikke med verdens beste sykehus dersom pasienten dør på vei dit.

I den langt mindre karikerte virkeligheten opplever noen å ha lang vei til sykehuset. Men et spørsmål som vil tvinge seg fram er om mange som uansett har lang reisevei må tåle at den blir enda lengre dersom det gir et bedre tilbud i regionen.

For øvrig en sak med kraft nok til å sprenge dagens regjering.

• Et annet spørsmål er hvordan man bruker helsepersonell. Under pandemien kom det fram at Norge har en høyere andel spesialisert personell enn våre naboland, for eksempel på intensivavdelingene.
• En debatt som vil tvinge seg fram er om sykepleiere kan gjøre jobber leger gjør, og om helsefagarbeidere kan gjøre sykepleierjobber. En sak med sprengkraft nok til å utløse full profesjonskamp.

Jordmormangel også i Oslo

Et aktuelt eksempel er at sykehusene sliter med å rekruttere jordmødre fordi mange foretrekker å jobbe med fødselsomsorg i kommunene.

En tøff turnus skal være en viktig årsak. Nå pågår det en debatt om det er riktig bruk av viktig nøkkelpersonell.

Til og med på Oslo universitetssykehus må iblant stenge operasjonsstuer fordi de sliter med å rekruttere spesialsykepleiere.

Mange av disse utfordringene er ventet å bli adressert i Helsepersonellkommisjonen, som utvalgsleder Gunnar Bovim vil legge fram i vinter.

• Essensen i Samhandlingsreformen, rett behandling på rett sted, vil bli børstet støv av. En pasient skal ikke sendes til sykehus dersom man kan få behandling i sin kommune.
• Det kanskje vanskeligste er spørsmål om det nivået vi har i dag er godt nok. Kan vi vente at Norge skal fortsette å pumpe inn penger og folk i helsevesenet?

Politikerne har lenge visst svaret, men det er først nå konsekvensene er blitt så tydelige.

For det er langt dette landet. Det meste er nord.