Det kan bli et helvete

Med den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg som trekkplaster får samenes demonstrasjon mot vindmøllene på Fosen massiv oppmerksomhet.

Samtidig er kjernen i konflikten en del av virkeligheten i mange norske lokalsamfunn.

Blah, blah, blah ... Hva?

Det Greta Thunberg gjerne omtaler som «blah, blah, blah», er i realiteten vanskelige valg mellom klima, naturvern og jobben til naboen – om naboen er reindriftssame eller industriarbeider.

Politikerne står i nesten uløselige dilemma der ulike hensyn står opp mot hverandre.

Et slikt eksempel utspiller seg nå i den lille fjellkommunen Røyrvik ved svenskegrensa, lengst nord i Trøndelag.

Nesten som tatt ut av et TV-drama

Et avfolket bygdesamfunn mot et internasjonalt børsnotert selskap. Løfter om magi og millionverdier mot urfolk og en truet reindriftsnæring. Frykten for farlig avfall står mot behovene for mineraler til det grønne skiftet. I kulissene lurer toppadvokater, lokalpolitikere og en mektig eks-politiker og spinndoktor.

Og bakom synger både storpolitikken og Kina.

Det er nesten så man skulle tru manusforfatterne til TV-serier som «Vi lover et helvete» og «Borgen» har vært en tur innom.

Sannsynligvis er det bare lokalavisa som har vært der.

Gull eller gråstein?

Innbyggertallet i Røyrvik peker nedover, og det er ikke lett å se hva de 429 folkene som fortsatt klorer seg fast, skal leve av i framtida.

Nå vil det svenske selskapet Blue Lakes Minerals starte gruvedrift i kommunen. De lover arbeidsplasser, vekst og investeringer i 750-millionersklassen hvis de får utvinne kobber og sink fra fjellene.

Vi vil skape magi, sier selskapets kommunikasjonsansvarlige. Det er ingen ringere enn tidligere statsråd og Ap-topp Bjarne Håkon Hanssen, som nå er partner i PR-byrået Kruse Larsen.

Ifølge Hanssen er dette en historisk mulighet for en kommune der folketallet stuper, i en region som sliter i motbakke.

En grønn bonus er at mineralene i bakken er en nødvendig ingrediens i det grønne skiftet.

Er reindrift + gruvedrift = sant?

Konsekvensene av ny gruvedrift i Joma gruver i Røyrvik er utredet. Det er knyttet usikkerhet til reindrifta og vannkvaliteten.

I 500 år har området vært beitemarker for rein, som er den største primærnæringen i kommunen. Nå frykter reineierne at området deres vil bli ødelagt for all framtid.

Samtidig er politikerne begeistret av mulighetene gruvedrift kan gi.

Men konfliktfritt er det ikke. Noen frykter at bygda blir splittet.

Det vakte oppsikt at selskapet brukte advokater for å legge press på kommunestyret.

Namdalsavisa, som dekker saken tett, har skrevet at gruveselskapet mente kommunedirektøren og medlemmer i kommunestyret kan være inhabile fordi de har «samiske interesser».

Same, same, but different

Selv om sakene er ulike, er det en klar parallell til den omstridte Fosen-saken.

I 2013 fikk Fosen vind klarsignal fra regjeringa til å bygge vindkraftanlegg på Fosenhalvøya. Bakgrunnen var mangeårig bekymring for energimangel i regionen.

Lenge var det nær tverrpolitisk enighet om at vindkraft var framtidas grønne gull. Mediene klappet ivrig med.

Men samene som hadde brukt området til reindrift, klaget inn saken til rettssystemet.

I 2021 slås det fast at utbyggingen er i strid med menneskerettighetene og samenes rett til kulturutøvelse.

500 dager siden Fosen-dommen: Demonstrerer i departementet

Men dommen sier ikke noe om det viktigste ankepunktet: Hva som skal skje med vindparken som allerede er bygd.

Demonstrantene og Sametinget er krystallklar på at vindturbinene må rives. Men regjeringas uttalte mål har vært en løsning som ivaretar både reindrift og vindmøller.

Det virker som en drøm fra Disneyland.

Nå har det gått 500 dager siden dommen falt. Presset mot regjeringa øker, også fra deres egne tillitsvalgte.

Men presset øker også mot landets lokalpolitikere. For selv om landet vårt kan virke enormt, vil kampen om arealene spisse seg til.

For disse to sakene illustrerer noen av de største dilemmaene norske politikere står i:

• Behovet for ny energi vil bare øke. Samtidig som olje og gass på sikt skal fases ut, står vi foran store behov for elektrifisering.
• Samtidig har vi de siste vintrene sett hvor krevende de høye strømprisene er for folk og bedrifter. Vi er et kaldt, mørkt land hvor vi som forbrukere er svært avhengig av strøm.
• Krigen i Ukraina og strømkrisen i Europa har til fulle vist hvor avhengig vi har gjort oss av russisk olje og gass.
• Alle er enige om at vi trenger mer av alt. Nå.

Men hva skal vi bygge ut? Og ikke minst hvor?

De fleste vindkraftsøknadene ble lagt i skuffen da vindkraftmotstanden økte. Politikerne har vendt tommelen ned for kjernekraft, som uansett er en langsiktig løsning. Nå snakker alle om havvind, men det er heller ingen løsning på kort sikt.

Særlig nord for Dovre foregår det debatt i mange kommuner om å få fortgang på nye vindkraftprosjekter. Bakgrunnen er reell bekymring for kraftmangel.

I dag må man si nei til bedrifter og industrietableringer fordi regionen mangler kraft. For mange samfunn oppleves det som et være eller ikke være for å ha «lys i husan».

Bare i januar har Statnett sagt nei til over 40 søknader om strømtilkobling i nord. En av dem er fiskefôrprodusenten BioMar i Vesterålen.

Samtidig øker trykket på å få fortgang på nye vindkraftprosjekter.

Mange ligger i Nord-Norge. To av disse ligger i Lebesby og Gamvik i Øst-Finnmark.

Der har det allerede kommet sterke protester fra reindrifta. All erfaring tilsier at det ikke fungerer å ha det i samiske områder, sier Beaska Niillas fra Norske Samers Riksforbund (NSR).

Det er verdt å merke seg at reindrift drives på anslagsvis 40 prosent av landarealet i Norge.

Mineralnæringen har så langt vært i skyggenes dal

Gruvedrift har heller ikke vært spesielt populært i Norge eller i vestlige land. Man forbinder det med forurensing og gammeldagse arbeidsplasser.

Nå har flere fått øynene opp for at mineraler og sjeldne jordarter er helt nødvendig for det grønne skiftet.

De er viktige ingredienser i produksjon av kraftige magneter og elektronikk, som brukes blant annet i smarttelefoner, elbiler, solceller, vindturbiner og hydrogenteknologi.

Flere rapporter viser at det kan bli kritisk mangel på en rekke mineraler og sjeldne jordarter. Høye energipriser og Russlands invasjon i Ukraina har i tillegg ført til kraftig prishopp og bekymring for leveranser i metallmarkedet.

Et land som ikke har sovet i timen, er Kina.

Kina har dominert markedet for sjeldne jordarter, og har kjøpt opp gruver og områder, ikke minst i Afrika.

Og Kina er som kjent verken redd for å ofre natur eller urfolks interesser.

De har ikke bare kontroll på naturressursene, men også den beste teknologien og en rekke patenter.

Det bekymrer stadig flere, deriblant EU-presidenten og NHOs Stein Lier-Hansen.

For dette er ikke bare råstoff i grønn teknologi, men også kritiske bestanddeler i høyteknologi som kampfly, missiler, våpen, PC-er og medisinsk utstyr.

De er essensielle, men vanskelige å få opp av jorden og sette i produksjon.

Farlig avhengighet

På nyåret nikket alle da Nato-sjef Jens Stoltenberg sa på NHOs årskonferanse hvor farlig det var å bli avhengig av autoritære regimer.

Vi må ikke gjøre samme feil som med Russland. Vi må bli mindre avhengig av Kina, var hans budskap til norske politikere og næringslivsledere.

Det er lett å være enig når man sitter på en konferansesal i Oslo.

Langt vanskeligere er det når man som lokalpolitiker skal gjøre avveininger mellom klima og natur, mellom næringsliv og samiske interesser.

Som angår både framtida til kommunen og arbeidsplassen til naboen.

Det kan rett og slett bli et lite helvete.