Norsk idrett er i hardt vær om dagen, helt fra NIF-topper på dypt vann i intervjuer, via Olympiatoppens evalueringer og oppbygning, et fotballforbund som sliter og et langrennslandslag med to dopingsaker.
Som utøver på et landslag under Norges Skiforbund (NSF) føler jeg at dette berører meg, selv om jeg ikke er direkte involvert i noe av det. Som en del av «norsk skisport», har vi alle litt «skin in the game» her, og for øyeblikket fremstår vi ikke akkurat bra.
Jeg er en grublende introvert, og da blir det til at dette har kostet litt energi de siste månedene, spesielt siden anti-dopingsystemet interesserer meg.
Jeg ønsker å presentere et forhåpentligvis nyansert og noenlunde objektivt bilde av hvordan de forskjellige sakene oppleves fra mitt ståsted som utøver. Det har vært mye synsing, spekulering og tidvis feilaktige opplysninger surrende rundt. At sakene blir fremstilt på en tabloid måte i media, med noen hederlige unntak, er helt naturlig, men oppleves også smått frustrerende.
Jeg har forsøkt å være noenlunde objektiv, selv om det unektelig blir min subjektive tolkning som skinner igjennom enkelte steder. Jeg har også etter beste evne prøvd å unngå spekulasjoner, selv om presentasjonen av sakene utad har vært vage nok til at det har invitert til dette. Det er i den forbindelse viktig å gjøre oppmerksom på at jeg har vært utøver på landslag i Swiss-Ski og Norges Skiforbund siden jeg var 16 år, og har vært en del av Det internasjonale antidoping byrået (WADA) sin testing pool omtrent siden den ble innført i det Internasjonale Skiforbundet (FIS). Jeg har aldri hatt fritak for noen medisiner, og jeg kjenner ingen av de involverte i disse sakene personlig.
Skyldig til det motsatte er bevist
For de to spesifikke sakene som har dukket opp i sommer/høst, er det noen aspekter som er spesielt relevante. Antidoping er et rettssystem som skiller seg fra normal sivil rett på ett punkt, som for en utøver kan virke brutalt og urettferdig, men som også er nødvendig for at systemet skal fungere.
Dette er konseptet med «strict liability», eller objektivt ansvar, som det har stått en del om i forbindelse med de to aktuelle dopingsakene. Som utøvere er vi selvsagt klare over dette, i den forstand at vi vet at det til syvende og sist er vi som sitter med skjegget i postkassa hvis noe skulle skje.
Objektivt ansvar er ikke det samme som skyld. Ved en positiv prøve, er vi objektivt ansvarlige, dvs. at vi i det øyeblikket blir «skyldige til det motsatte er bevist». Som utøver er det store marerittet å plutselig få en positiv prøve i fleisen, uten å vite hva som har skjedd. Plutselig er det opp til utøver å skulle forsvare sin uskyld, for noe man kanskje ikke kan forklare for seg selv en gang.
Eneste mulighet for full frifinnelse ved en positiv dopingprøve (AAF, adverse analytical finding), er hvis man kan bevise total uskyld. Lovverket åpner heldigvis opp for gradering av straffer, og det er åpning for å tilpasse straffen etter grad av overlegg / uaktsomhet.
På generell basis oppleves anti-doping-arbeidet i toppidretten fortsatt som et «honor system». Med gode nok leger og rutiner, og forsiktig nok bruk, vil det være mulig å slippe unna med mye fortsatt. For min del handler det mest om at jeg må stole på de jeg konkurrerer imot, og inntil videre gjør jeg det.
Anti-dopingarbeidet har definitivt blitt bedre de siste årene, og testene er mer målrettet og kan fange opp mer. I tillegg oppleves det positivt at man har begynt å teste retroaktivt, noe som gjør at man aldri kan vite om man slapp unna eller ikke. Disse fremskrittene har nok hatt en preventiv og modererende effekt, og det skal godt gjøres å dope seg til «superhelt» -fysikk uten å bli tatt nå. Men jeg ser det som utrolig naivt å tro at systemet er godt nok til å fange opp alt.
Overrasket av Sundby-saken
Denne saken tok meg, og de fleste andre vil jeg tro, skikkelig på senga. Jeg satt på ferie med lillebror i Sveits når nyheten poppet opp på nettet, og det første vi gjorde var å lete opp dommen fra idrettens voldgiftsdomstol (CAS) på nettet. Når vi fant den utpå kvelden, ble den lest i sin helhet ganske kjapt.
Jeg ville vite hva det var snakk om her, og ikke stole på verken Skiforbundets fremstilling eller medias vinklinger. At det virket som jeg hadde lest en annen dom enn den jeg leste om i media de første ukene kommer jeg tilbake til litt lenger ned i teksten. Etter å ha lest CAS-dokumentet, synes jeg egentlig det virket som en ganske klar og tydelig sak:
- De slo fast at det var ingen grunn til å tro at det handlet om et bevisst forsøk på doping.
- De slo også fast at det ikke var grunnlag for å fraskrive utøver/team all skyld i saken.
- Det kunne vært søkt om et medisinsk fritak gjennom Det Internasjonale Antidopingbyrået (WADA), både i forkant av behandling og retroaktivt.
- Det går klart frem av WADAs forbudsliste hva grenseverdiene for en AAF for stoffet er. De mener også at Norges Skiforbund ikke har klart å forklare de høye verdiene med «lovlig bruk».
Slik jeg leser dommen, er det egentlig aldri noe reelt alternativ med frifinnelse, og det dreier seg i hovedsak om straffeutmåling. Forbundets forsvar blir avvist ganske klart og tydelig på en del punkter.
Så et litt mer subjektivt syn: Sundby kan ikke forventes å ha den medisinske kompetansen til å ta vurderinger angående denne typen astmabehandling selv. Dette er et tilfelle der han har måttet stole på legeteamet sitt, og jeg har ingen grunn til å tro at det har vært noe forsøk på juks inne i bildet her.
Det jeg derimot har inntrykk av, er at saken definitivt ikke er uunngåelig. Teamet rundt Sundby har opptrådt uaktsomt og klønete, og ifølge WADAs regler må dette få følger. Det er selvfølgelig ekstremt kjipt for Sundby, som her blir offer for det nevnte objektive ansvaret som han sitter med.
Sett i forhold til mulige utfall og andre saker, virker straffen i seg selv omtrent så mild som den kan bli (hvis man utelukker muligheten for frifinnelse). En mild straff er selvsagt uansett en straff, og blir hengende på utøveren som et stempel som vil oppleves ekstremt urettferdig i dette tilfellet. Men at dette er en mer nyansert sak enn «doping – ikke doping» synes jeg er ganske tydelig. Her er det snakk om brudd på reglementet.
Det har også vært mye snakk om skiforbundets utøverkontrakt rundt de to dopingsakene. I denne saken synes jeg den kan være relevant. Dette er en sak hvor Sundby har begrensede muligheter for å ha oversikt over behandlingen/doseringen selv, og må stole på legeteamet rundt seg.
Måten saken ble fremstilt utad er et kapittel for seg selv, og det kommer jeg tilbake til.
Klønete Johaug-sak
Denne saken synes jeg virker langt mindre komplisert enn Sundby-saken. Den er totalt uforståelig for meg som utøver, rett og slett fordi det virker så ekstremt unødvendig og klønete.
Slike saker er ikke noe nytt i anti-doping-historien, selv om alle saker selvsagt har spesifikke forskjeller. Det er snakk om en utøver som har avgitt positiv dopingprøve (A og B), på et forbudt anabolt steroid.
Prøvene blir forklart med at en lege har opptrådt ekstremt uaktsomt, og at utøver ikke har noe skyld. Dette er ikke noe nytt, slike saker har det vært mange av. Grunnen til at denne saken virker spesiell er fordi den gjelder «oss». Noe slikt skal selvsagt ikke skje med en av Norges best likte utøvere i en erkenorsk idrett.
Min subjektive mening er for øvrig at jeg tror på forklaringen om uaktsomhet, men at jeg ikke kjøper «null skyld til utøver» – fremstillingen. Jeg tror, som i Sundby-saken, at dette dreier seg om uaktsomhet og har ingen grunn til å tro at det er snakk om bevisst doping. I så måte lever Johaug i det samme marerittet som Sundby om dagen.
Sakene er likevel ganske forskjellige. Johaug har avgitt positiv prøve på et forbudt stoff, og som objektivt ansvarlig er hun da skyldig, og må nå forsøke å bevise sin uskyld for dopingmyndighetene. Igjen er hennes eneste mulighet for frifinnelse at hun klarer å overbevise om at hun har null skyld i saken. I så måte var det ikke overraskende at legen møtte ferdigrullet i tjære og fjær på pressekonferansen, mens utøver fraskrev seg alt ansvar.
Også i denne saken ble utøverkontrakten nevnt i forsvar av utøveren, noe jeg personlig synes er litt søkt i dette tilfellet. Dette er ikke et tilfelle hvor det er vanskelig for utøver å dobbeltsjekke informasjonen hun ble gitt.
Saken er jo fortsatt langt fra ferdig, så å spekulere eller ha en sterk formening om hva en ev. straffereaksjon bør innebære skal jeg ikke begi meg ut på. Jeg misunner ikke Antidoping Norge den jobben de har foran seg nå. En for streng straff, for å statuere et eksempel, vil fremstå feil. På den andre siden vil en for mild straff kunne risikere en WADA-anke til voldgiftsdomstolen CAS, og dermed nye måneder i rettssystemet.
- Les mer:
Idrettens omdømmeproblem
Når det gjelder norsk idretts opptreden utad, har det vært mye å ta tak i de siste månedene, og som utøver har det tidvis vært frustrerende å se på. Jeg tror ikke jeg tar i for mye hvis jeg sier at vi har et omdømmeproblem for tiden, og det gjelder ikke bare spesifikt for Norges Skiforbund. Det har blåst rundt både Norges Idrettsforbund, Norges Fotballforbund og Olympiatoppen i tillegg til skiforbundet, og en gjenganger i mine øyne er en gjennomgående mangel på åpenhet og konkrete/objektive svar.
For å ta Skiforbundets håndtering av dommen mot Sundby først: Pressekonferansen når nyheten sprakk, stemte ikke overens med det jeg leste i dommen. Det man ble presentert med var subjektive vinklinger, og tidvis en repetisjon av det forsvaret som ble avvist i voldgiftsdomstolen. Når man i tillegg oppfordret tilhørere til å lese dommen selv, kan det ikke ha vært en overraskelse at journalister til slutt faktisk ville gjøre akkurat det, og se at det var «mismatch» som gjør at hele opptredenen blir seende arrogant og misledende ut. Det var sikkert motivert av et ønske om å forsvare utøveren (som i den saken var helt på sin plass), men ble uansett feil.
- Les mer:
Bedre å innrømme tabber
Jeg mente når vi hadde lest dommen og sett pressekonferansen at det var en feil å ikke gå ut med et mer nyansert, objektivt og klart budskap. Selvsagt skal utøvers rolle forsvares og forklares, men man kunne lagt seg ganske paddeflat på at dommen sier at her har man rotet det til og brutt reglementet. Det ville svidd, men ville også fremstått mye mindre suspekt når fakta etter hvert kom på bordet.
Ved å opptre såpass uskyldige i den saken, la man også ballen til rette for et journalistisk dypdykk i den generelle astma-saken som dukket opp i etterkant. Når det gjelder den saken har det vært mye synsing og subjektive meninger om etiske spørsmål. Her tror jeg det mye omtalte granskingsutvalget vil kunne belyse mye. Men når Det internasjonale antidoping byråets regelverk er åpent for at medisiner kan brukes for å lindre slitne luftveier eller forebygge astma (at luftveiene får seg en trøkk ved å konkurrere i -10 grader flere dager på rad kan jeg skrive under på), kan jeg ikke skjønne at man er overrasket over at verdens ledende langrennsnasjon er langt fremme på området.
Diskusjonen rundt hvorvidt dette er forsvarlig medisinsk (langt fra gjennomgående enighet), om det er en gråsone, og andre etiske spørsmål bør og vil sikkert tas de neste månedene. Men som utøvere kan vi bare forholde oss til WADAs regler og legers råd rundt dette. Jeg har inntrykk av at denne saken ville vært lettere å holde nyansert og konstruktiv ved å skille de to «astma-sakene» bedre.
Det man har endt opp med nå er at norske idrettsledere, og gjennom disse norsk idrett, fremstår unnvikende og klønete. Jeg skjønner ikke at det skal være bedre å svare rundt grøten og tåkelegge i debatter og pressekonferanser, enn å stå rakrygget å være brutalt ærlige. Den nåværende situasjonen må være en drøm for media, med full carte-blanche til å spekulere og konspirere, og frustrerende for folket generelt, som ikke får klare svar på klare spørsmål.
Jeg synes for så vidt hele åpenhetsdebatten har vært ganske tabloid og overfladisk også, men slik situasjonen har blitt er nok full åpenhet eneste mulighet.
Følg debatten: og
Et stort oppryddingsarbeid
De jeg synes synd på om dagen er Sundby og Johaug, som har blitt satt i og har satt seg selv i tragiske situasjoner, som nok oppleves tunge og urettferdige.
De har det objektive ansvaret, og det vet vi som utøvere, men det er uansett brutalt. Sundby har fått sin straff og tatt den, og Johaug må nok gjennom det samme (med forbehold om endelig utfall i saken)
Sakene er forskjellige, med mange både formildende og forverrende faktorer og de hadde hatt godt av en litt mer nyansert og mindre tabloid fremstilling. Media kjører en veldig binær linje, gir spalteplass til ytterpunktsmeninger og spekulasjoner hit og dit. Det er forventet, men det gjør det ikke lettere å få frem hva som egentlig har skjedd.
Det har for øvrig vært interessant å observere forskjellen i behandling av norske og utenlandske saker i norske medier, det bør være noen aviskommentatorer som hilser pent på seg selv i døra om dagen.
De jeg ikke synes synd på er lederne som sitter over utøverne.
- Noe må skje når det gjelder fremtoningen i media.
- Det må ryddes opp i systemene som skal sikre utøverne. Vi har siste ansvar selv, men enkelte ting kan vi rett og slett ikke løse på egen hånd.
- Det er bedre å innrømme feil / mangler etc. (eller høye reiseregninger for den saks skyld), enn å fremstå småarrogante, unnvikende og tåkeleggende.
For øyeblikket ser vi i norsk idrett i beste fall klønete og unnvikende ut. I verste fall fremstår vi som uærlige og inkompetente, og det kan vi ikke leve lenge med.
Denne teksten ble først publisert på Jan Schmids blogg. Teksten er noe redigert og gjengitt på NRK Ytring med Schmids samtykke.
- Les mer:
