Da fikk vår rene og plettfri skisport enda en ripe i lakken. Martin Johnsrud Sundbys store «astma-smell» avdekket at Skiforbundet opererer i enda større grad i gråsonene enn de har likt å gi inntrykk av. Therese Johaugs positive dopingprøve er ikke lik, men bekrefter en av svakhetene i saken til Sundby. Det er opplagt at støtteaparatet rundt utøverne ikke er vanntett, men også at utøverne overlater fullstendig kontrollen og skylden for det de selv får i seg til støtteapparatet.
Personlig tror jeg på historien til Johaug og jeg synes synd på henne. Det er fordi jeg «kjenner» henne og synes at hun fremstår som jordnær, sympatisk og hardtarbeidende. Hadde det derimot vært en russer, italiener, spanjol som hadde kommet med en tilsvarende historie etter positiv dopingprøve, hadde nok ikke sympatien kommet like raskt, selv om jeg strengt tatt «kjenner» alle like godt, eller dårlig.
Doping-app
Denne ansvarsfraskrivelsen og uskyldiggjøringen av utøvere må ta slutt. Det er ene og alene utøvernes ansvar (og dermed skyld) hva de får i seg. Ja, det er leit at Johaug og de andre har stolt 100 prosent på støtteapparatet, men det må de ta konsekvensene av. Om skylden kunne vært lagt på noen andre enn utøverne, kunne alle drevet med systematisk doping, og bare sparket en lege når det rullet opp en skandale. Å finne en ny lege er enkelt, mens en toppidrettsutøvere i verdensklasse ikke er like lett å erstatte.
WADA, Verdens antidopingbyrå, har utviklet en app som idrettsutøvere kan bruke til å sjekke om medisiner inneholder forbudte stoffer.
Spesielt vanskelig å unngå positive dopingprøver er det ikke. Det aller greieste er å slutte å ta tabletter, kosttilskudd, medisiner og diverse innsprøytninger for betennelser og smerter. Men noen ganger er det både hensiktsmessig og nødvendig å innta nevnte substanser, og da er det ytterst viktig å se på innholdsklareringen og være helt sikker på at alt er lovlig. WADA har en egen app der du finner alt som ikke er tillatt.
Kunne skjedd meg
Kunne det samme som har skjedd Johaug hendt meg? Syklisten Alexander Kristoff sier at det kunne skjedd ham. Og ja, det kunne skjedd meg. Kvelden før triatlonkonkurransen Swissman 2013 ble jeg tett i nesa, noe som primært var et problem for kona mi Jenny. Da begynner jeg nemlig å snorke. Derfor dro jeg ut til første og beste apotek, og prøvde så godt jeg kan å stotre frem min google-oversettelse av nesespray på tysk til damen bak disken.
Jeg fikk en nesespray, som jeg brukte. Uten å sjekke at hver enkelt ingrediens i nesesprayen ikke står på dopinglisten. Den gangen var det ingen dopingkontrollører på konkurransen, og ei heller var det noe forbudt i nesesprayen. Men det kunne ha vært det, og det kunne ha vært dopingkontroll i etterkant. Ville det vært kjedelig for meg? Naturligvis. Like fullt er det mitt fulle og hele ansvar. Og om jeg hadde blitt tatt for å ha brukt en prestasjonsfremmende nesespray med anabole steroider rett før en konkurranse, ville noen trodd på historien over?
Sunn skepsis
Nå tar jeg (nesten) ingen kosttilskudd, medisiner etc. og har aldri tatt en sprøyte med kortisol eller annen smertestillende. Jeg tar heller aldri paracet eller ibux. Min mor var såpass skeptisk til medisiner at jeg ikke fikk smertestillende da jeg boret hull hos tannlegen da jeg var liten. Akkurat det synes jeg var i overkant, men jeg tror en sterk medisinskepsis er sunt. Det virker i alle fall som at idrettsutøvere trøkker i seg «hva som helst», så lenge det er gitt av noen med hvit frakk som sier at det hjelper.
At landslagslege Fredrik Bendiksen trekker seg, er ikke så rart, men selv en mann med 30 års erfaring innen idrettsmedisin kan gjøre feil, som alle andre. Det er idrettsutøverne det går ut over om legene gjør feil, og derfor bør utøverne ta mer ansvar, og dobbeltsjekke hva de får i seg.
Therese Johaug er skyldig. Hun er skyldig i å legge hele ansvaret for hva hun får i seg på en annen person. En uheldig, unødvendig og kjedelig episode? Selvsagt, men betyr det at hun skal slippe unna, uten noen form for straff?
Kronikken ble først publisert på Allan Hovdas blogg.
