Putins offerlam

Når IOCs øverste råd møtes i Lausanne denne uka, får vi vite enda mer om den mulige deltagelsen av russiske og belarusiske utøverne i OL i Paris til sommeren. Inkludert om de vil få anledning til å være med på åpningsseremonien.

Til Paralympics er de allerede blitt nektet.

Men det kontroversielle ved deres varslede tilstedeværelse blir ikke særlig dempet av noe tilsvarende for OL.

For det er ikke bare angrepskrigen i Ukraina som tilsier at særlig de russiske utøverne ikke skulle vært til stede.

Russlands manglende oppgjør med en gjennomgripende dopingkultur burde i seg selv vært nok til å være utestengt.

Vi kan nemlig ikke snakke om russisk deltagelse i det kommende OL uten å minne oss selv på hva som skjedde med deres i særklasse største stjerne i det forrige.

Dessertgenerasjonen

I jula 2021 reiser ei 15-årig jente fra Moskva til en landsby i utkanten av den russiske hovedstad for å besøke bestefaren, slik hun ofte gjør. Bestefaren er hjertepasient og avhengig av sterk medisin, som han også tar mens barnebarnet er der. Pillene knuser han med kniven på skjærfjøla han har på kjøkkenet sitt. Etter å ha gjort dette, lager han en jordbærdessert til barnebarnet – på den samme fjøla.

Denne desserten tar 15-åringen med seg når hun dagen etter reiser med toget til St. Petersburg for å delta i det russiske mesterskapet i kunstløp.
Hver dag i fire dager smaker hun på desserten, frem til hun til slutt har vunnet gull og som en følge av det blir dopingtestet.

Når prøvesvaret kommer, midt under OL to måneder senere, har Kamila Valjeva sammen med sine russiske lagvenninner akkurat vunnet gull i lagkonkurransen under lekene i Beijing.

I Valjevas prøve er det spor av trimetazidine, et forbudt stoff man finner blant annet i, ja, hjertemedisin.

Ved å spise desserten bestefaren hadde laget til henne, hadde den uskyldige Valjeva fått i seg det skjebnesvangre stoffet.

Er historien Valjeva og de russiske lederne vil vi skal tro på.

Den internasjonale voldgiftsretten for sport, Cas, gjorde ikke det. Så definitivt ikke.

«. denne forklaringen ble ikke bekreftet av noen som helst konkrete bevis..», sto det i dommen i ankesaken.

Og Valjevas 4-årige utestengelse ble stående.

56 nye grunner til utestengelse

Absurd nok fikk Valjeva grunnet sin unge alder fortsette lekene i Beijing, i påvente av en anke.

Som storfavoritt i den individuelle konkurransen mislyktes hun fullstendig, falt og endte på 4. plass.

Gråtende ble Valjeva skjelt ut av sin suksessrike, men beryktede trener Eteri Tutberidze, som for åpne mikrofoner iskaldt skriker så en hel verden kan ta del i 15-åringens nedtur:

«Hvorfor mistet du det? Hvorfor stoppet du?»

Siden har vi kun hørt fra Valjeva i den nevnte ankesaken for idrettens øverste domsorgan, Cas.

Eller sett henne i president Vladimir Putins selskap.

Først i en mottakelse i Kreml i bakkant av lekene i 2022.

Og nå nylig under åpningen av de såkalte Games of the Future i Kazan.

Der hadde en smilende president Putin, midt i en nervepirrende valgkamp, den nå 17-årige – og altså dopingdømte- marionetten ved sin side.

Synet var grotesk- og ikke minst dypt provoserende.

Selv IOC-president Thomas Bach, som ellers har blitt beskyldt for å være for unnlatende overfor Russland, ble rasende og kalte seansen «respektløs».

En ting er provokasjonen overfor idrettens egne juridiske systemer.

Men dette var også en ny manifestasjon av et kynisk systems utnyttelse av en pur ung idrettsstjerne.

Der ingen av de ansvarlige lederne har blitt holdt til ansvar for å fylle en ung kropp med forbudte stoffer man ellers finner i hjertemedisin.

Eller, som den 129 sider lange dommen fra Cas også fortalte om, for å ha gitt samme utøver groteske 56 (femtiseks) forskjellige medikamenter i en toårsperiode fra hun var 13 til hun var 15.

Ingen av stoffene sto på antidoping-listen, men det viser konturene av et brutalt utnyttende system så langt fra de olympiske idealer som man kan komme.

Tid for dialog – åpenbart

Dette er altså bakteppet når det såkalte «executive board» i den internasjonale komité, IOC, denne uka møtes over to dager i organisasjonens hovedkvarter i Lausanne i Sveits.

Deltagelsen til russiske og belarusiske utøvere i sommerens OL i Paris og de utfordringer det skaper nok en gang står øverst på agendaen.

Men noe er forandret siden sist de møttes. Nå har nemlig den russiske sportsminister, Oleg Matytsin, snudd og sagt det ikke er noen runn for russerne til å vurdere boikott i protest mot det de oppfatter som nedverdigende behandling, når deres utøvere verken kan ha russiske farger eller noen tilknytning til det militære – eller få høre den russiske nasjonalsangen, hvis de skulle komme til å vinne.

Nå snakker Matytsin plutselig om å «beholde muligheten for dialog». Da er det all grunn til å bli skeptiske. For russerne føler åpenbart de har kommet i en bedre posisjon enn de kunne forvente. Russerne, ikke Russland. For idrettsnasjonen er fortsatt utestengt.

Det er bare enkeltutøvere i individuelle øvelser som kan få delta, hvis de kvalifiserer seg.

Men nøytraliteten IOC predikerer er en illusjon.

Og ingen snakker om den virkelige mammuten, som åpenbart har steget opp av den smeltende tundraen:

Dopingkontroller – eller mangel på sådanne.

Dopingnasjonen som nekter å adlyde

Den amerikanske antidopingsjefen, Travis Tygart, var nylig på besøk i Norge.

Da NRK snakket med ham og hans norske kollega Anders Solheim under Play the Game-konferansen i Trondheim, var begge meget skeptiske til Russlands delvise gjeninntreden i det olympiske selskap som såkalt nøytrale.

Da jeg spurte Tygart hvordan man kan forsikre seg om at utøverne har vært under et forsvarlig test-regime de siste årene, var svaret like lakonisk som det var kontant: «Det kan man ikke».

Russland og landets antidopingbyrå, Rusada, er nemlig fortsatt såkalt «non-compliant» med den internasjonale antidoping-koden.

De gjør altså ikke det som kreves for å bli godkjent av de internasjonale antidoping-myndighetene. Og det er ingen tegn på endring.

Derfor kan ingen heller føle seg trygg på at utøverne som kommer til Paris har blitt tilstrekkelig testet de siste årene.

Men for å komplisere dette ytterligere, så berører dette bare nasjonen Russland, som fortsatt er utestengt på grunn av krigen i Ukraina. Ikke enkeltutøvere. Men slik burde det ikke vært.

For dopingnasjonen Russland, som den så brutalt har blitt avslørt som de siste 10 årene, og alle deres utøvere burde uansett krig vært avskåret fra å delta i OL.

For å markere enda tydeligere hva idretten mener om et slikt system.

Saken som aldri tar slutt

I mellomtiden fortsetter Kamila Valjeva-saken for Cas. Hennes resultater i lagkonkurransen i OL ble nemlig strøket. Likevel holdt de andre tre russernes poengsummer til en tredjeplass for det russiske laget.

Men denne avgjørelsen er også anket, inkludert av Canada, som fortsatt står på fjerdeplassen. Hvilket naturlig nok føles som et brudd på den olympiske ånd. Blant mye annet.

Ingen OL-medaljer er fortsatt delt ut for lagkonkurransen i 2022. Som et monument over den feilede strategien overfor Russland.

Og blir det neppe heller før man igjen har tent OL-ilden i slutten av juli.

Når og i hvilket omgang russerne dukker opp i Paris, gjenstår fortsatt å se.

Men en ting kan vi nok føle oss sikre på – de er på plass innen det er klart for desserten.