Martin Johnsrud Sundby-saken og Therese Johaug-saken har vist at toppidrettsutøvere er blitt en del av, og er avhengig av, et system. Når systemet rundt utøverne svikter kan det gå fryktelig galt.
Det virker som lederne i toppidretten ikke helt har tatt inn over seg hva det kreves for å kvalitetssikre systemet rundt utøverne. Feil metode i bruk av astmamedisin og manglende årvåkenhet i forhold til innhold i en leppekrem fikk store negative konsekvenser både for utøvere og de ansvarlige medisinske ekspertene i Johnsrud Sundby- og Johaug- sakene.
Modernitetens logikk
Fremveksten av de moderne komplekse industrisamfunn er basert på idealene fra Opplysningstiden. Gjennom bruk av vitenskap, teknologi og industri sikres menneskeheten kontinuerlig fremgang og velferd. De moderne komplekse industrisamfunn med bruk av kjemiske preparater og atomkraft er imidlertid helt avhengig av at ting ikke går galt. Man tuller ikke med en atomreaktor.
Det moderne samfunn er en kjempe på leirføtter som vakler når noe svikter, slik vi oppdaget ved Tsjernobyl-ulykken. Derfor sier de moderne sikkerhetsekspertene at risiko må for enhver pris unngås. Det betyr at man må bygge opp kostnadskrevende sikkerhetssystemer med dobbel sikring og feedback-sløyfer som varsler hvis ting kommer ut av normal funksjon.
Også den moderne toppidretten er underlagt denne system-logikken, og er avhengig av et slikt sikringsregime, selv om ikke alle har skjønt det.
Toppidrett er kamp mellom systemer
Lenge var idrett den enkeltes ansvar. Selv på toppnivå var idrett frem til 1960-tallet en sak for amatører. Skøyteløperne trente to ganger i uka og gikk en lang tur i skauen på søndagene.
På 1960-tallet kom TV-overføringer av idrett. Pengepremiene økte, treningsmengdene økte og vi fikk en økende kamp mellom store nasjoner, som USA og Sovjet, om å være best. Idretten fikk sitt rustningskappløp. Det var den finske idrettsforskeren Heinilä som i en artikkel i 1982 beskrev hvordan utøverne var på full vei inn i et helprofesjonalisert system, det han kalte en «totaliseringsprosess». Utøveren ble avhengig ikke bare av trenere og ledere, men av leger, massører, fysioterapeuter, eksperter på utstyr, agenter, markedsførere og sponsorer. Den enkelte utøver ble i økende grad erstattet av et prestasjonssystem. Slik sett er det urettferdig at den enkelte utøver står alene på seierspallen. Egentlig burde hele teamet, systemet rundt utøveren vært der.
Dette medførte i økende grad at utøveren fikk et smalere og smalere ansvarsområde. I stedet ble en rekke funksjoner rundt utøveren dekket av et stadig økende korps av eksperter. Dette skjønte Bjørge Stensbøl og co. på 1990-tallet, da man i forhold til langrenn og annen skiidrett satte i gang smøre- og gliprosjekter i million-klassen.
I dag er det blitt et svært team av smørere, til og med i en kjempestor smørebuss, som tar seg av alt som har med ski og smøring å gjøre.
Avhengigheten av ekspertsystemer
System-logikken i de moderne samfunn er godt beskrevet av den engelske sosiologen Anthony Giddens. Han hevder at de moderne samfunn etter hvert er blitt helt avhengige av det han kaller «ekspertsystemer». Vi gir avkall på egne vurderinger og stoler i stedet på ekspertene, som jo skal vite mye bedre enn oss hva som er riktig.
Disse ekspertsystemene er helt avhengig av tillit. Hvis vi ikke lenger har tillit til et ekspertsystem rakner hele forholdet. Derfor blir det viktig at ekspertene ikke gjør feil. Det betyr at de kanskje blir svært forsiktige og konservative i sine forslag.
Det kan bety at vi går glipp av verdifulle råd som kunne gitt oss gevinster. Men det betyr også at vi stort sett ikke får råd som fører til at vi gjør noe galt.
Følg debatten: og
Kontroll av ekspertene
Men det gikk altså galt i Johnsrud Sundby og Johaug sine saker. Ekspertene sviktet. I det ene tilfelle var de ikke oppdatert nok på hva som var lovlig prosedyre, i det andre tilfelle ikke nøye nok med å observere hva et preparat inneholdt. Slike feil kan man ikke gjøre hvis man arbeider i et atomkraftverk eller er minerydder.
Nå er ikke toppidrett et minefelt, men etter hvert er det et betydelig katastrofe-potensial for dem som blir rammet. Teknisk og formelt sett blir de eventuelt dømt for «doping», og det vil bli hengende ved dem for livet. Karrieren kan stå på spill. Livet og livskvaliteten blir alvorlig forringet. Det betyr at man må ha ekspertsystemer som ikke åpner for den type feil.
Som i farefull industri må man bygge opp et bedre system med dobbeltsjekker og tilbakekoblingsmekanismer der hvor man er sårbar, slik som i forhold til doping. Johnsrud Sundby- og Johaug-sakene viser at vi i for liten grad har hatt fokus på systemet rundt utøverne.
Betydningen av et slikt bredere og videre fokus er også avslørt i en rekke andre saker i den senere tid, som korrupsjon i internasjonal fotball og friidrett og den russiske statsdopingen. I et slikt perspektiv blir de to norske langrennsløpernes saker beskjedne. Men for dem som rammes er det alvorlig nok.
