Jarl Magnus Riiber

Kombinert

– Jeg fikk streng beskjed av fattern om at jeg ikke skulle løpe mer enn fire timer i dag.

Riiber løper gjerne i sju timer, langturene har vært en ukentlig tradisjon siden han rota seg bort under en løpetur en gang for mange år siden. Han reflekterer, nyter naturen, og kjenner på at han lever. Ikke blir han sliten heller, han føler derimot at han får ny energi av å løpe langt. Det gir den mye omtalte og litt udefinerbare godfølelsen.

I dag er det familiehytta ved Rognlivann i Lommedalen som er målet, oktoberdagen byr på perfekt løpevær. VM i Seefeld, vinterens store mål, er fremdeles mange måneder unna. Sesongstarten er derimot like rundt hjørnet, og løpeturene er ikke bare for kosens skyld. Riibers kropp responderer bra på denne typen trening, timene i marka gjør ham godt både som skihopper og langrennsløper.

Det er tross alt begrensa hvor mye tid han kan bruke på ikke-konstruktive aktiviteter når ambisjon­ene er så høye som de er:

– Jeg drømmer om å bli så komplett at jeg både hopper lengst og går fortest på ski.

MASTERGRAD I KOMPROMISS

Kombinertsporten handler om å være så god som mulig i to idretter som, på tross av at begge utføres på ski, ligner veldig lite på hverandre.

Treningshverdagen til en topp­idretts­utøver i en hvilken som helst idrett er nød­vendig­vis utfordrende, men kombinertutøvere er i en sær­stilling. Øktene som gjør deg til en bedre hopper kan samtidig gjøre deg dårligere i sporet, og motsatt.

Dobbelt olympisk mester Jørgen Graabak kaller kombinerttrening mastergrad i kompromiss. Han sier at den perfekte kombinertutøveren er utholdende og hurtig, sterk og bevegelig, teknisk og kunstnerisk.

Landslagskollega Jan Schmid synes noe av sjarmen med kombinert er at det finnes flere veier til Rom. Du kan være en eksplosiv hopper som lærer deg å gå på ski med den kroppen du har, og du kan være en seig skiløper som finner en hopp­teknikk som gjør det beste ut av spensten du har blitt tilgodesett med.

Han ser kanskje ikke sånn ut der han løper rolig over myra, men Jarl Magnus Riiber er kombinert­lands­lagets klart mest eksplosive, ifølge trener Peder Sandell. Eksplosiv­iteten kommer godt med på hoppkanten og i en langrenns­spurt, men den kan også være en hemsko. Hvis Riiber trener mye styrke, har han lett for å bygge muskelmasse. Muskler veier mye, og du kommer ikke langt i hoppbakken hvis du er for tung. Han opplever også at eksplosiv­iteten går på bekostning av motorikken.

– Kroppen henger ikke helt med når det drar seg til og jeg blir svart i øya. Jeg kan gå meg selv litt i stykker, både ankler og knær har fått kjenne på trykket. 

I tillegg har Riiber et eksplosivitets­relatert problem som kan virke litt pussig – han er rett og slett for god til å hoppe på ski. Det inter­nasjonale skiforbundet, populært kalt FIS, bestemmer hvilken avsats hopperne skal starte fra. Høyere avsats gir større fart, større fart gir lengre hopp – men bare inntil et visst punkt. Bakken flater ut, og kommer du langt nok blir det i beste fall vanskelig å sette nedslag, i verste fall direkte farlig.

For å sette det på spissen: er farta veldig høy hopper alle bakken ned, er farta veldig lav er det bare de aller beste som kommer noen vei.

Riiber synes ikke de gode hopperne blir satt nok pris på, at rennlederne konsekvent setter farta for høyt og håper på jevne hopprenn. Trener Sandell sa før denne sesongen at han hadde til gode å oppleve at de setter farta etter den beste hopperen, sånn som de egentlig skal gjøre.

– Det handler nok om å lage god TV, da holder det ikke at én av femti hopper langt på ski.

For Riibers del har konsekvensen ofte blitt at han hopper så langt at han ikke får til å sette et ordentlig nedslag. Og da går lengde­poeng­vinninga gjerne opp i stilpoengspinninga.

– Det ser ut som om du har gjort noe riktig i det siste!

Riiber tester spensten på Olympia­toppen, og Sandell er godt fornøyd. Watt-måleren i plata det hoppes på sender grønne tall til skjermen, fargen representerer fremgang.

– Det ser ikke så gæærnt ut.

Riiber konkluderer med at den siste tidas styrketrening har gitt resultater. Trenings­opplegget er en evig balansegang, og han har brukt noen år på å prøve og feile.

– Hva slags vekttrening tåler jeg? Hvor mange timer? Når blir jeg skada? Når blir jeg sjuk? Nå har jeg litt mer kontroll, jeg kjenner kroppen min bedre.

Han går ikke lenger rundt og lurer på om han heller burde prøvd noe annet, av den enkle grunn at han allerede har prøvd det meste. De grønne tallene bekrefter det han hadde trodd, han har blitt sterkere.

– Det er positivt, så lenge jeg ikke har økt i volum og vekt.

Når målet er å mestre motsetninger kommer fremgang ofte med forbehold. Riiber vil bli sterkere, men ikke større. Og hvertfall ikke tyngre. Når du ikke vil bli større eller tyngre kan det være skummelt å trene for mye styrke – musklene som løfter kroppen opp og ut fra hoppkanten blir i svevfasen pent nødt til å forholde seg til luft­motstand og gravitasjonskraft.

EKSPLOSIV ELLER UTHOLDENDE?

Alle mennesker har både langsomme og hurtige muskelfibre. Eliud Kipchoge, som har løpt maraton på to timer og ett minutt, har en overvekt av langsomme muskel­fibre. Usain Bolt, verdens­rekord­holder på 100 meter, har flest hurtige.

Det er fysiologisk umulig å både være voldsomt eksplosiv og ekstremt utholdende.

For å være kjempekjapp må du ha rikelig med muskelfibre av den mest eksplosive sorten, og de er ikke utholdende. Du er i stor grad prisgitt den muskelfiber­sammen­setninga du er født med – en baby med overvekt av langsomme muskel­fibre blir aldri verdens beste sprinter, uansett treningsregime. Og Bolt ville aldri blitt like god i maraton som han er i sprint, selv om det er litt enklere å gå fra eksplosiv til utholdende enn motsatt.

For å finne ut hvilken muskel­fiber­sammensetning Jarl Magnus Riiber har må en bit av muskelen hans skjæres ut og analyseres. Siden idrettsutøvere naturlig nok vil begrense antallet unødvendige kirurgiske inngrep får en gentest gjøre nytten.

Testen kan ikke gi noe direkte svar på hvordan Riibers muskulatur er bygd opp, men genene – som bestemmer hvilke proteintyper cellene skal produsere – kan gi noen hint.

ACTN3 er også kjent som styrke­genet, fartsgenet eller rett og slett idrettsgenet – kjært gen har mange navn. Alle mennesker har dette genet, men det kommer i tre ulike varianter: XX, RX og RR. Sistnevnte variant er sterkt over­representert hos topp­idretts­utøvere, og finnes særlig ofte hos sprintere og vektløftere – eksplosive og muskuløse mennesker. Og hos Jarl Magnus Riiber.

Han blir ikke overraska over gen­test­resultatene, han har tross alt bodd i kroppen sin i drøyt 20 år.

– Jeg hadde en periode der jeg trente mye styrke, men det endte bare med at jeg ble klumpete og stor. De siste par åra har jeg nesten ikke trent intensiv styrke, det kommer naturlig med skigåinga.

Gentesten sier også noe om hvordan kroppen forventes å respondere på ulike typer trening. Her har vi med et muskulært nullsumspill å gjøre – jo bedre responsen er på eksplosiv trening, dess dårligere er den på utholdende trening. Riibers test viser en 50/50-fordeling, at han responderer nøyaktig like godt på eksplosiv og utholdende trening.

– Det er veldig greit å få bekrefta at jeg har balanse i kroppen. Fysikken er på stell.

Riiber har alltid hatt fysikken på stell, i et idrettsperspektiv har han hatt flaks med både arv og miljø. Mamma Ann Kristin konkurrerte i sin tid i mellomdistanseløp, pappa John drev med kombinert og sprang lengre distanser.

Sandell husker at tolv år gamle Riiber allerede da lå foran de andre når det gjaldt fysikk. I tillegg hadde han andre egenskaper som sannsynligvis er minst like viktige for å oppnå suksess.

– Han trente mye, og hadde veldig stor glede av å trene. Han var sulten og interessert i utvikling, i tillegg lå han langt fremme motorisk og teknisk. Han hadde vinnermentalitet og ville alltid litt videre.

Riiber bekrefter at han var tidlig god.

– Jeg tapte vel aldri noen kombinert­renn da jeg var yngre, nei.

Riiber sitter lenge på bommen før lyset skifter fra gult til rødt og han blir vinka av. De altomsluttende finske skogene klarer tilsynelatende å stenge dagslys ute, men mot vinden har de lite å stille opp med. Gårsdagens treningshopping ble avlyst, og nå er det alvor – sesongens første verdens­cup­poeng skal deles ut her i den lille skibygda ved russergrensa.

Riibers aller første møte med hoppbakken i Ruka endte med fire nesten-fall, og han har beskrevet respekten han hadde for bakken som noe som nærma seg redsel. Men det begynner å bli noen år siden, nå er han i angreps­posisjon. Drømmen er å hoppe opp mot 150 meter og sette telemarknedslag.

Tilbake på bommen, denne gangen blir lyset grønt. Riiber hopper bra, men ikke bra nok. Han lander på 134 meter, og slår lett oppgitt ut med armene foran kamera – han vet at et snaut minutt er tungt å hente inn i løpet av ti kilometer.

Noen timer sener går han over målstreken som nummer to, Mario Seidl holdt unna og vant sitt første verdenscuprenn. 57 sekunder har blitt til 16, men det hjelper lite. Scanpix-fotografen roper til Riiber at han skal juble til kamera, men responsen er laber, andreplass var ikke målet. Dette er den sjuende gangen han må ta til takke med det nest øverste trinnet på pallen i verdenscupsammenheng, han har bare én seier siden han debuterte som 17-åring.

Selv om han har vært en del av det sportskommentatorer gjerne omtaler som verdenscupsirkuset i fire år, har han på langt nær fire hele sesonger under beltet. Sykdom og skader har ødelagt mye, Riiber levner ikke immunforsvaret sitt mye ære. Samtidig har stadig tilbakevendende sykdom ført til at han tidvis har prioritert bort langrenn, og dermed blitt bedre i hoppbaken – i kombinert er det ikke bare fremgang som kommer med forbehold.

En annen grunn til at Riiber ikke har så mange verdenscupplasseringer som han skulle ønska, er hendelser som sorterer under tabber, manglende rutine eller uflaks. Han har møtt opp uten hoppdress, stilt til start uten det påkrevde elektroniske tidtakerbåndet, gått i feil spor.

Selv sier han at han ble kasta litt for fort inn i et system der alle rundt ham tok det for gitt at han kunne spillereglene. I tillegg erkjenner han at han kan være ekstremt distré.

Dagen etter andreplassen i verdens­cup­åpninga er det klart for lagkonkurranse. Riiber får til et knallhopp, og Norge ligger som nummer to før langrennet, et snaut halvminutt bak Japan. Helt til Riiber blir diska for å ha brukt en hopp­dress med for lite luft­gjennom­strømming, den samme hopp­dressen som ble godkjent dagen før.

Sykdomsproblemene har ikke vært like markante som i tidligere år, men uflaksen ser ut til å fortsette.

«Veldig innovativ». «Veldig, veldig innovativ». «Ekstremt innovativ». «Ni av ti på innovativskalaen»

Gutta på kombinertlandslaget er enige når de skal beskrive Jarl Magnus Riibers evne til å ligge helt i front når det kommer til den biten som handler om utstyr, og da først og fremst hopputstyr. Det handler ikke bare om at han alltid har vært ivrig på å teste nye løsninger som kan gi ham en fordel, han har utvikla løsningene selv.

– Disse laga jeg på ungdomsskolen eller på videregående. Først tegna jeg på PC, så dro jeg rundt og spurte forskjellige folk om å hjelpe meg med å få 3D-printa ut delene,

Riiber viser fram et par ankelstøtter med tannhjul-ledd som lar deg styre vinkelen mellom ankel og ski. Her, i smørebua i barndomshjemmet, har han tilbragt mange timer. Han har drilla og skrudd, prøvd og feila – i hoppbaken er marginene minimale, og små utstyrsforskjeller kan gi store resultatutslag.

De hjemmesnekra ankelstøttene ble brukt da han for alvor slo gjennom i verdens­cupen med en tredjeplass i Seefeld i 2015. Han forteller at tyskerne var kjapt oppe med kamera for å finne ut hva det var han hadde på skoene, litt industri­spionasje må påregnes i toppidretten.

Riiber starta tidlig med å la seg inspirere av andres utstyr, som fjortenåring prøvde han å rekonstruere ei innretning han hadde sett Simon Amman hoppe med på TV. Ved hjelp av pleksiglass, håndkleknagg, dørstopper og tålmodighet konstruerte han en dings som skulle festes på skohælen for å regulere vinkelen mellom skosåle og ski.

Bindingene han allerede brukte ble levert med en lignende løsning, men Riiber syntes ikke de fungerte bra nok.

– Utstyrskampen er viktig. Man må følge med på nye idéer og teste dem ut selv. Jeg blir irritert på de som sitter på gjerdet og venter på at andre skal fikse ting for seg, heller enn å bare gjøre det selv.

– Faen asså!

Riiber legger ikke skjul på skuffelsen etter å ha landa på 83 meter. Han har hatt de to beste treningshoppene, men de ustabile forholdende gjør at juryen går ned på farta når det blir hans tur, de vil ikke ta sjansen på at han plutselig får oppdrift og hopper ut av bakken. Men Riiber får ikke oppdrift, han får seks sekundmeter vind rett bakfra. Vinden, kombinert med den lave farta, gjør det tilnærma umulig å hoppe langt, men Riiber ligger likevel på en respektabel sjetteplass, 47 sekunder bak ledende Rehrl.

Riiber og trener Sandell går inn i skiftebua, der kominertsjef Ivar Stuan allerede befinner seg. Sandell glemmer å ta av seg mikrofon­myggen, vi tjuvlytter – bare delvis ufrivillig – og blir minnet på at det ikke bare handler om gener, utstyr og treningsgrunnlag, men også om å ha trua på det du holder på med :

Riiber: Det som er mest frustrerende er når man gjør feil og…

Sandell: Nei, nei, du gjør ikke det! Vi kan sikkert finne småtterier her og der hvis vi skal overanalysere, men du gjør så godt du kan og er jævlig uheldig. Det er jo røde piler. Du hopper 83 meter og går inn på en femteplass eller noe, det skal jo ikke være mulig.

Spill av lyd
Stuan: – Du er i pallkamp, da
Riiber: – Jeg er i pallkamp.
Sandell: – Ja, uten tvil.
Stuan: – Denne helga her skal du ta!
Riiber: – Jeg har lyst til å vinne skirenn. Ikke bli nummer to og tre.
Sandell: – Nei, men du har mulighet til å vinne i dag.

Drøyt tre timer senere ligger Riiber i rygg på Frenzel gjennom siste sving. Han har akkurat så mye mer trøkk i beina enn sin tyske rival på oppløpssida at han klarer å tvinge seg den nødvendige tidelen foran i mål. Jarl Magnus Riiber har vunnet sin andre verdenscupseier i karrieren, den første på nesten tre år.

Etter Lillehammer har Riiber vunnet i Ramsau, han har vunnet i Otepää, han har vunnet i Trondheim og han har vunnet i Klingenthal. Før sesongen hadde han én verdens­cup­seier – nå har han elleve. Han har allerede vunnet verdenscupen sammenlagt, Watabe på andreplass har ikke mulighet til å ta igjen 484 poeng på fire renn.

For å sette poengavstanden litt i perspektiv – det er omtrent like mange poeng mellom første- og andreplassen på verdens­cup­lista som det er mellom andre- og femtendeplassen. Jarl Magnus Riiber er akkurat nå verdens suverent beste kombinertløper.

– Det er deilig å være på toppen. Tidligere har det vært mange andre- og fjerdeplasser, mye nesten.

Resultatene så langt i sesongen tyder på at Riiber har gjort mye riktig det siste året. Men hva har han egentlig gjort annerledes enn før?

– Jeg vet mer om hvordan kroppen min responderer på ulike typer trening, og i tillegg har jeg holdt meg frisk. Jeg har også blitt flinkere til å slappe av, det er mindre farting.

Riiber forteller at han rett og slett har roa ned optimaliseringsjaget. At han har klart å undertrykke den evige lysta til å teste nytt utstyr, til å alltid ta den ekstra treningsøkta.

– Jeg har turt å ligge mer på sofaen.

For folk flest vil ikke det å ligge mer på sofaen kreve særlig mye mot. Det vil heller ikke være noen snarvei til den perfekte fysikken. For en topp­idretts­utøver med lopper i blodet og en intens trang til å prøve ut alt som kan gjøre ham bedre, er det derimot forståelig at sofaen kan virke både kjedelig og av­skrekk­ende. Men Riiber vil først og fremst bli best, om det så betyr at han må gjøre noe så tilsynelatende lite konstruktivt som å være mer i ro.

Det er vanskelig å argumentere mot ti verdenscupseire på åtte uker, noe må han i hvert fall ha gjort riktig. Og straks er det VM, da betyr fjorårets OL-skuffelse og de mange uhellene i verdenscupen null og niks. For Jarl Magnus Riiber er fortsatt bare 21 år.

Trener Sandell har egentlig ikke budsjettert med at Riiber skal være på sitt beste før han er omtrent 25.

– Jeg tenker at karrieren hans begynner nå.

Kilder: Jo C. Bruusgaard, professor i fysiologi ved Høyskolen Kristiania, bidro både med innsikt i hvordan muskulatur fungerer, og innspill på grafikken. Raastad/​Paulsen/​Refsnes/​Rønnestad/​Wisnes – Styrketrening i teori og praksis

Vitenskapen bak medaljen

«Vitenskapen bak medaljen» er en miniserie fra NRK Sport og NRK Viten hvor vi møter fire norske VM-håp. De har til felles at de bruker vitenskap for å nå målene sine om medaljer i vinterens mesterskap. Episodene kommer også som tv-dokumentarer, og er tilgjengelige i NRK TV.