Når de døde slutter å fortelle

Den sure vinden sliter i det lange håret til arkeolog Lise Loktu. Hun drar pannebåndet godt nedover ørene og kikker ned på en avlang steinformasjon.

En plankebit stikker opp av steinhaugen. Det er restene av et kors.

Her på Likneset hviler over 200 hvalfangere fra 1600- og 1700-tallet. Området ligger på en høyde, dekt av store steiner og grus, og med en isbre i bakgrunn. Et verdig hvilested for en kamerat. Herfra har man god utsikt over sjøleia.

Gravplassene på Svalbard har interessert forskere fra flere land. Det finnes ingen andre steder i verden hvor så gamle skjeletter er like godt bevart.

Permafrosten har gjort kistene til en slags tidskapsel hvor historien om de første europeerne som kom hit, er bevart.

En gullgruve for arkeologer.

Lise og kollegaene hennes var overbevist om at de hadde god tid på seg til å avdekke denne historien. Men i 2016 gjorde de et urovekkende funn.

Kistene som ble åpna inneholdt skjeletter i dårlig stand. Klærne var borte.

Det skal ikke mange spadetak til før metall møter tre denne augustdagen i 2019. Hun går ned på kne og bruker graveskjeen. En kiste av kraftige treplanker kommer til syne. To meter lang og 50 centimeter bred. Mørkebrun og porøs. Hva kan mannen oppi kista fortelle?

Frista av hvalspekk og rikdom

I 1596 oppdaga nederlandske Willem Barentsz Svalbard. Ikke lenge etter gikk det gjetord om det rike dyrelivet og de gigantiske hvalene rundt Svalbard.

Europa hadde så vidt begynt å stable seg på beina etter svartedauden, og folk hadde begynt å flytte inn til byene.

Drømmen om rikdom lokka fattige unge og voksne menn i flokkevis, fra varmere land i sør til det ugjestmilde landskapet i nord.

Lønna arbeid var en mangelvare. Men de hadde ingen anelse om hva som venta.

De første som dro nordover, var nederlendere og engelskmenn. Men også folk fra Baskerland, den nordlige delen av Spania og over grensa til Frankrike, var en viktig del av mannskapet. De hadde erfaring med å håndtere hval. Den kunnskap var gull verdt når det uerfarne mannskapet skulle jakte disse store dyrene.

Baskerne brukte harpun og lanse, og teknikken ble raskt adoptert av andre. Det tok ikke lang tid før Svalbard var befolka av menn fra flere europeiske land.

Den tyske legen Friderich Martens dro til Svalbard med skuta «Jonas im Walfisch», som satte seil fra Elben 15. april i 1671. I sin reisebeskrivelse skildrer han møtet med den håpefulle øya langt nord.

Mannskapet håpte at oljen fra hvalspekket skulle gi dem rikdom og et bedre liv.

Men restene av korsene på Likneset vitner om risikoen som fulgte dette håpet.

Et farlig hvalfangerliv

Jakten på grønlandshvalen krevde store mengder mannemakt. Den mørke kjempen kan bli over 15 meter lang og veie opp mot 100 tonn.

Fordelen med grønlandshvalen var at den var en treig svømmer – og fløt når den var død på grunn av alt fettet.

Når noen så en hval fra skipet, hasta det med å få satt ut fire til seks robåter. Seks menn i hver båt. En hadde ansvaret for å kaste harpunen, en var styrmann, og fire rodde.

Den intensive hvalfangsten hadde nærmest utrydda hvalen i fjordene. Så da Martens og mannskapet kom til Svalbard, måtte de ut på det åpne havet for å finne sitt bytte.

Han som holdt harpunene, satt fremst i båten. Han hadde ansvaret for å treffe med harpunen. Helst så dypt inn i hvalen at den ikke hadde mulighet til å stikke av. Den var festa i et tau, og mens tauet ble dratt ut, var det viktig at båten var vendt samme veien som hvalen dro. Hvis ikke ville robåten velte.

Etter flere timer fram og tilbake var hvalen utslitt og svak. Da kunne mannskapet forsiktig prøve å nærme seg kjempen og bruke lansen. Et dødelig stikk.

Hvaloljen ble blant annet brukt til såpe, lampeolje og skinnbearbeiding. En ettertrakta handelsvare. Hvalbardene, den taggete raden som henger ned fra hvalens overkjeve, skulle gi lukrative kammer og parasoller til Europas rikfolk.

Martens beskriver et iskaldt og hardt sted hvor skip ble knust av gigantiske isflak.

For landet de hadde kommer til, var ikke nådig. Det var heller ikke yrket som hvalfanger.

Drukning, ulykker og skjørbuk, C-vitaminmangel, tok hensynsløst mange liv.

Mange endte sin reise nettopp på Likneset.

Skrøpelig og underernært

«Se!» roper Lise Loktu og peker mot en av de tre kistene.

Der, innimellom treplankene, kan hun skimte en stoffbit fra en grønn jakke.

Kanskje er det ikke for seint. Hun vet at det første som forsvinner når permafrosten tiner er de verdifulle tekstilene, som kan gi henne detaljert informasjon om vår felles europeiske historie.

I mange av kistene ligger det unge menn helt ned i 14-årsalderen. Skrøpelige og underernærte.

De fleste skipene tok seg tid til å laste om bord både planker og sagflis før de satte kursen mot Svalbard. Mye av treverket ble brukt til kister. Sagflisa ble lagt i bunnen og oppå den døde kroppen. Antakelig for å samle opp all væske fra kroppen. Den kunne bli liggende om bord i skipet en stund før de tok seg inn til land.

Mannskapet viste omsorg for den døde, og i flere kister ligger kameraten svøpt i et ullteppe.

De ble lagt i kista med klærne på. En ulljakke, kortbukse og ei lue dratt godt nedover ansiktet. Ingen skulle se den døde i øynene.

Mange hviler også på ei hodepute, og de få eiendelene hvalfangeren hadde med seg, ble med i kista.

Over kista ble det lagt store steiner. I hodeenden satt de et kors. Noen få enkle ord på en treplanke.

Restene av mennene som aldri vendte hjem, er en skattkiste for forskere. Permafrosten på Svalbard gjør at gravene råtner veldig sakte. Innholdet i kistene er derfor en unik kilde til kunnskap om menneskene som bodde i Europa på denne tiden.

Flere av gravene har blitt åpnet i nyere tid.

Frosset i tid

På 80-tallet valfarta forskere til Svalbard. Over hundre graver ble åpna i løpet av tiåret.

Det var en arkeologisk bonanza på grunn av de gode bevaringsforholdene. De gravde opp likkister hvor klær, hud og hår fortsatt var intakt.

Men metodene for å analysere prøvene, som i dag er en selvfølge, var ikke på plass.

Det kom lite kunnskap ut av denne perioden med tanke på hvor mange kister som ble åpna.

På 90-tallet ble Riksantikvaren mer tilbakeholden med å gi tillatelse til utgravinger. De trodde likkistene lå trygt i permafrosten.

På 2000-tallet ble alt materiale fra Svalbard som befant seg i andre land, tilbakeført, og det oppbevares nå på Svalbard Museum.

I dag ligger det tusenvis av gjenstander, bein og tekstiler i pappesker inne i magasinet.

Lite er systematisert eller tilgjengeliggjort.

Men nå, nesten 30 år etter, er altså de arkeologiske utgravningene på Svalbard i gang på ny.

Men Lise Loktu er redd de allerede er for seint ute.

Historien smuldrer opp

Lise og kollegaene triller ut den ene kista fra kjølerommet på museet. Den har ligget i jorda i 350 år, og inne på fryserommet et halvt år. I dag skal den åpnes.

Hun håper og tror de skal finne tekstiler og et skjelett som kan fortelle om barndomsårene, sykdommer, diett og dødsårsaken.

De børster jord av kistelokket, og lukta av gammel kjeller siver ut i det sterile rommet.

14 håndsmidde spiker kommer til syne. Mannskapet gjorde seg virkelig flid da de begravde kameraten.

Med trekiler og nennsomme fingre løftes det mørke og skjøre kistelokket varsomt av.

Hun ser det med en gang idet hun kikker på mannen oppi.

På hodet har han en sliten blåstrikka lue. Resten av klærne er borte.

Det er bare et svært skrøpelig skjelett igjen.

Den håpefulle stemninga i rommet har endra seg.

Ansiktsuttrykkene viser skuffelse, og Lise forteller at det er et nedbrutt skjelett som er svært dårlig bevart.

Permafrosten har tint raskere enn hva noen hadde forventa.

Nå er Lise overbevist om at det er bare snakk om tiår før alle våre sjanser til å finne ut mer om hvalfangerne som herjet på Svalbard på 1600- og 1700-tallet er borte.

For alltid.

Kilder:

• Utdragene fra dagboka «Spitzbergische oder Groenlandische Reise Beschreibung» av Friderich Martens, 1671. Utgitt på tysk i 1675, oversatt til norsk av NRK.
• «Svalbards historie» av Thor Bjørn Arlov
• Norsk Polarinstitutt
• Svalbard Museum
• Sysselmannen
• Climate change and the deteriorating archaeological and environmental archives of the Arctic

Foto: NRK og Sysselmannen