Hopp til innhold

Nanoplast kan gi fisk hjerneskade

Fisk som spiser plastpartikler kan ende opp med å få plast i hjernen. Det kan gi skader som påvirker fiskens adferd.

RUSSIA-BUSINESS/FISH

Fiskene med plast i hjernen spiser langsommere, og viser mindre interesse for å utforske omgivelsene.

Foto: ILYA NAYMUSHIN / Reuters

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Havet er fullt av plastavfall. At det er problemer knytta til enorme, flytende søppelhauger er ikke så vanskelig å gjette seg til, men plastbitene som er enda mindre enn mikroplast – nanoplast – kan også være skumle. Nå viser en ny studie at nanoplast kan hope seg opp i fiskenes hjerner, og dermed påvirke adferden deres.

Fra blod til hjerne

Nanoplast fester seg til alger, plankton spiser alger, og fisk spiser plankton. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at fisk får i seg nanoplast. Men nå har forskere ved Lund universitet i Sverige publisert en rapport som viser at plasten kan krysse fiskenes blod-hjerne-barriere.

– Dette fører til at fiskene spiser langsommere, og må svømme lengre for å få i seg samme mengde mat. I tillegg utforsker de omgivelsene sine i mindre grad, forklarer Tommy Cedervall, som er en av forfatterne av rapporten som er publisert i Scientific Reports.

Han svarer "både ja og nei" på spørsmål om han ble overraska over at nanoplasten viste seg å finne veien fra blodet og inn i hjernen. Forskningsgruppa har sett både adferdsforandringer og endringer på fiskenes hjerne i tidligere studier, uten å lete etter plast i fiskehjernene.

– En mulig forklaring er at også disse fiskene hadde fått plast i hjernen.

– Ekstremt vanskelig å måle

Andrew Booth er kjemiker ved SINTEF, og har forska mye på hvordan nanopartikler påvirker miljøet.

– Vi har sett at mange materialer oppfører seg helt annerledes i nanostørrelse enn de gjør når de opptrer i større biter. Tidligere studier har også vist at enkelte nanopartikler kan krysse biologiske barrierer som membraner og cellevegger, for dermed å akkumuleres i spesifikke deler av en organisme.

Han forteller at det ikke er så lett å si noe om hvor mye de ulike økosystemene påvirkes av nanoplast.

– Det er ekstremt vanskelig å både måle og følge nanopartikler av noe som helst slag i et naturlig miljø. Så akkurat nå har vi rett og slett ikke peiling på hvor mye nanoplast det finnes rundt omkring.

Cedervall og kollegaene har ikke fulgt nanoplasten videre opp gjennom næringskjeden, og har ingen data som tyder på at også mennesker risikerer å ende opp med plast i hjernen.

– Man kan ikke nødvendigvis overføre en sånn type mekanisme fra én art til en annen, det som skjer i fisk trenger ikke å skje i andre dyr.