NRK Meny
Normal

Et romskip drevet av atombomber

Dette blir sannsynligvis ikke arvtakeren etter romfergen.

Video Projekt-orion

Slik kunne en mindre utgave av prosjekt Orion sett ut hvis prosjektet hadde blitt en realitet. Animasjon av Rhys Taylor.

NASA fylte 50 år i 2008, og har et halvt århundre med store bragder og ulykker bak seg. I morgen markeres avslutningen på romfergeprogrammet, og samtidig avsluttes også et kapittel i NASAs teknologiske utvikling.

Ingeniørene hos NASA har jobbet med et utall prosjekter og forslag til hvordan mennesker og utstyr skal kunne reise i verdensrommet.

En stor utfordring i verdensrommet er ganske enkelt de enorme avstandene mellom reisemål, og hastighet blir veldig viktig for og i det hele tatt nå fram innen rimelig tid.

Helios 2

Helios 2, det raskeste menneskeskapte objektet, blir forberedt før oppskytning.

Foto: NASA

Ifølge wikipedia er de raskeste fartøyene som noen gang er laget av mennesker, romsondene Helios 1 og 2.

Sondene var et samarbeidsprosjekt mellom NASA og Vest-Tyskland, og de ble sendt for å observere solen i 1974.

På sin vei mot solen nådde Helios 2 over 250 000 km/t, nok til å ta mellom 6 og 7 turer rundt jordkloden på en time.

Dette er allikevel småplukk i forhold til Orion-prosjektet som ble startet i 1957.

Atombomber i ryggen

Atomalderen begynte på slutten av andre verdenskrig, og forskere undersøkte muligheten for å kunne bruke atomkraft til å drive romskip.

Et av forslagene som dukket opp ble senere kjent som Orion-prosjektet.

Project Orion

Slik ser en kunstner for seg Orion, da den raser gjennom solsystemet.

Foto: NASA

Forslaget gikk ut på å slippe atombomber i serie bak et romskip. Disse bombene var kledd med et stoff som skapte en gass når bomben eksploderte.

Når en bombe eksploderte, ville sjokkbølgen fra eksplosjonen og gassen dytte romskipet forover, fortere og fortere, til romskipet nådde astronomiske hastigheter.

For å kunne absorbere disse enorme kreftene, måtte også selve romskipet være massivt.

Skipet skulle også bli utstyrt med en støtdemperplate, som skulle ta støyten fra eksplosjonene.

Denne demperen skulle også spre sjokket fra eksplosjonen, slik at akselerasjonen ble jevnere, og ikke gikk i voldsomme rykk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Project Orion configuration

Planene lå klare. Dette er en utgave av Orion-skipet, hvor støtdemperplaten sees til venstre i bildet.

Foto: NASA

Et romskip på 8 millioner tonn

Planen for den største versjonen av romskipet var på 8 millioner tonn, og hastigheten var estimert til mellom 1000 og 10 000 kilometer per sekund! Det er mellom 3,6 og 36 millioner kilometer i timen.

Dette er opptil 3,3 prosent av lysets hastighet, og ville gjort det mulig å reise avstanden mellom Jorden og Mars på rundt to timer, hvis forholdene lå til rette for det.

Orion drive section

En av de tekniske tegningene som ble laget til

Foto: NASA

Disse planene forlot aldri tegnebordet, men det ble bygget en liten prototype som skulle demonstrere teknologien med konvensjonelle sprengstoffer.

– De hadde store problemer med støtdemperen, som fort ble ødelagt av eksplosjonene, forteller sivilingeniør Erik Tandberg ved Norsk romsenter.

På Mars i 1965

Erik Tandberg synes prosjektet er fascinerende.

– Dette er virkelig et av de mest fantasifulle forslagene som kom ut av den tidlige atomalderen, sier Tandberg.

– Atomenergi var løsningen på mange prosjekter på den tiden.

Han kan fortelle at det ble undersøkt mest på en mindre utgave av dette romskipet. En 4000-tonns versjon skulle ta rett av fra jorden, med atombomber.

Dette er samme utgaven som blir vist i animasjonen over, bare med raketter i startfasen.

Erik Tandberg

Sivilingeniør og fomfartsekspert, Erik Tandberg

Foto: NRK

Hele 800 sprengladninger måtte til for å få fartøyet ut i verdensrommet. Sprengladningene skulle gå av hvert halve sekund, og med 60 meters mellomrom.

– Det ville vært umulig av flere årsaker. Bare det radioaktive nedfallet ville vært enormt.

– Forskerne kom etterhvert fram til at det var urealistisk å skulle ta av ved hjelp av atombomber, senere skulle de bare brukes når skipet først var i verdensrommet, forteller Tandberg.

Dette var ikke atombomber på størrelse med de som ble brukt i annen verdenskrig. Alle bombene hadde en samlet sprengkraft på fem ganger så mye som"Fat man" bomben som ble sluppet over Nagasaki i 1945.

– Med en utgave av dette skipet, mente de at det var mulig å reise til Mars i 1965.

Prosjektet ble offisielt skrinlagt i 1963. Det skjedde samtidig med at den delvise prøvestansavtalen for kjernefysiske våpen ble undertegnet. Denne avtalen skulle stanse alle atomprøvesprengninger som ikke var under bakken.

– Jeg tror dette var den siste spikeren i kisten for prosjektet, og det har blitt stående mer som en kuriositet fra den tidlige romfartstiden, avslutter Tandberg.