Mange av oss har videokamera hjemme som gir oss mulighet til å ta vare på de hyggelige stundene i livet. Vi filmer i vei, i forvissning om at vi har sikret disse øyeblikkene for framtida. Spørsmålet er hvor lang levetid disse opptakene egentlig har. Det mest moderne utstyret som er i handelen i dag er trolig foreldet og glemt ganske snart, slik som VHS, Betamax, Video 2000 og Hi-8.
I dag er nesten alle blitt videofotografer til hjemmebruk. Men hvor kan vi best lagre dataene? (Copyright: German United)
Vår kollektive hukommelse er i fare
Den nye verden er ung og digital, og dersom du ikke har tilgang til Internett, er du ikke en del av den. Mange eldre har ikke brydd seg om å lære seg Internett, som var noe som kom inn på arbeidsplasser og i private hjem etter at de ble pensjonister. Men de fleste eldre eier noe verdifullt som i dag blir mer og mer umoderne: hver gang de måtte ha lyst, blar de i familiens fotoalbum og gjenkaller glade minner. Det kan de gjøre helt uten hjelp fra avansert bildeteknologi eller operativsystem. I dag erstattes det gammeldagse fotoalbumet med en samling bilder på CD. Det er et åpent spørsmål hvor lenge CD’ene vil kunne glede våre etterkommere.
Dataprogrammenes korte liv
Datamaskiner arbeider med en serie av nuller og enere som er ordnet i en kode som er ukjent for de fleste av oss. Uten hjelp av det programmet som styrer koden, vil alt være meningsløse, elektriske pulser. Men det kommer stadig nye dataprogram på markedet. Og i den digitale tidsalder eldes alt fortere enn noen gang tidligere: alt som ikke er siste nytt, er gammelt.
Robin Hood i Silicon Valley
Det finnes noen som ser muligheter i det andre ser på som søppel. I Silicon Valley, det kjente IT-miljøet utenfor San Fransisco, holder James Burgett og hans bedrift til. Han utnytter andre folks iver etter det aller nyeste, og gjennom det gir han arbeid til de aller fattigste. En PC som er rundt to år gammel har enda datakapasitet som overgår det USA i sin helhet rådde over på den tida da det første mennesket satte sine bein på månen! Videre har den samme maskinen like stor kapasitet som hele verden hadde under Den andre verdenskrig!
På James Burgetts lager vrimler det av slike datamaskiner. De har alle havnet her fordi en ny og raskere modell kom på markedet.
– Ofte ser vi at folk bytter ut PC’en sin fordi de har støtt på en selger som har overbevist dem om at de trenger en dataskjerm som er et ørlite hakk større enn den de har, eller de får høre om en PC som har en innebygd klokke som går en hundretusendel av et sekund raskere, sier James Burgett.
Gjenbruk av brukt datautstyr er stor butikk for James Burgett i Silicon Valley utenfor San Fransisco (Copyright: German United)
Mange CD’er med feil
Når vi kjøper en ny datamaskin og et nytt program, må vi kopiere alt over til det nye systemet, ellers kan alt gå tapt. Familiebilder og videoer blir ofte lagret på CD og DVD. Men hva dersom den lille blanke platen har en feil? Da kan vi risikere at alt er borte for godt.
I 1983 kom det nye mediet som var fritt for hakk, knitring og sus, noe som ofte var et problem med de gamle vinylplatene. Men det nye lagringsmediet viste seg å være mer sårbart enn man hadde trodd. Spør man en representant for for eksempel BASF, får man til svar at en CD vil ha en normal levetid på mellom 50 og 100 år. Det velrenommerte tidsskriftet CT Magazine undersøkte derimot dette gjennom å teste nye CD’er og DVD’er fra en rekke produsenter. Resultatet viste at mange plater forlater butikkhyllene med så mange feil at de neppe tåler normal behandling. Magasinets påstand er at det er umulig å si noe som helst om varigheten til disse mediene!
En teknologi ute av kontroll
Forfatteren Stewart Brand går for å være en av dem som oppfant Internett. Han er bosatt i San Fransisco og er i dag sterkt kritisk til hvordan folk blir pådyttet en teknologi som er totalt ute av kontroll.
-En syrefri bok kan man fortsatt åpne om 100 år. Men jeg er ganske så sikker på at det vil være umulig å åpne en CD-ROM om 100 år. Vi er i ferd med å tre inn i en digital mørketid. Våre etterkommere vil se på vår tidsepoke som en periode da vi ikke gjorde annet enn å maile som gale til hverandre i tillegg til all annen form for digital kommunikasjon, mener Stewart Brand.
Stewart Brand mener at det om 100 år vil det være umulig å få åpnet en CD-ROM (Copyright: German United)
”Reparatørene kommer”
Det finnes egne reparasjonsverksteder som har spesialisert seg på å reparere data som har gått tapt. Et av dem ligger her i Norge, og vi har presentert stedet tidligere i en egen reportasje i Schrödingers katt. IBAS AS på Kongsvinger mottar daglig rundt 30 henvendelser fra inn- og utland fra kunder som trenger hjelp.
- Det kan være store og små kunder, fra bank, hospital, militære - og privatpersoner. Og kundemassen øker, forteller Øyvind Nymoen ved IBAS AS.
Floppy Disc’ens korte liv
For ikke mer enn ti år siden kom en advarsel mot vår form for glemsomhet. Da var det vanlig å lagre ting på hjemmedatamaskinene på noe som het Floppy Disc, - en bløt plastskive. Dersom noen for eksempel har etterlatt sitt testamente på en slik Floppy Disc, vil det være en katastrofe for arvingene. De ville sannsynligvis ikke lengre finne en datamaskin som er i stand til å lese det!
Moores lov
Gordon E. Moore, som lagde databrikker, kom allerede i 1960 med en spådom som nå kalles for ”Moores lov”. Den sier at hver 18.måned vil det komme en ny databrikke på markedet som har større kapasitet og bedre virkemåte enn noen tidligere. Som en følge av det vil det komme en ny generasjon datamaskiner hver 18.måned.
Manglende data fra 70-årene
Å sørge for at dataene fra det ene systemet blir overført til det andre, kalles migrasjon i dataverdenen. Nå er det neppe slik at alt som skapes i en gitt periode er verdt å ta vare på for ettertida. Men et utvalg av ting og tanker er viktige for kommende generasjoners forståelse av hvem de er og hvor de kommer fra. Mens utfordingen til tidligere tiders skrivekyndige var å beskytte sitt arvegods mot brann, flom og kriger, kommer trusselen i dag innenfra. Allerede i dag ser vi at elektroniske data fra 1970-tallet er ubrukelige. Dataene er der, men de kan ikke lenger tydes. De mangler et program som kan tyde nullene og enerne for å gi dem mening.
Robotrons endelikt
I Tyskland har de erfart å stå overfor data som var umulig å lese. Da Warszawapakten brøt sammen tidlig på 1990-tallet, gikk det raskt mot slutten for den østeuropeiske datamaskinen Robotron. Språket som ble brukt til å programmere disse maskinene ble holdt hemmlige unntatt for en liten elite. Da sammenbruddet kom, forsvant denne eliten enten i fengsel eller til helt andre land. Og med ett var det store datamaterialet til Øst-Tysklands hemmelige politi helt uleselig. I dette tilfellet hadde det altså gått mindre enn ti år siden dataene ble skapt og til dette forsøket på å tolke dem. Hva skjer dersom tidsgapet blir vesentlig større?
Rosetta-steinen
Problemet vi skyver over til våre kommende generasjoner kan sammenlignes med problemene med å tyde to tusen år gamle hieroglyfer. På 1700-tallet gjorde en fransk offiser i Napoleons hær en fantastisk oppdagelse. Han kom over en steintavle med innhogde symboler. Ingen kunne tyde de gamle egyptiske hieroglyfene på den tida. I tillegg hadde steinen også en tekst med greske bokstaver som lett kunne oversettes. Blant annet sto det at de ulike tekstene på steinen uttrykte det samme. Dermed ble den to tusen år gamle Rosetta-steinen en ordbok for faroenes skriftspråk. En fransk ekspert på Midt-Østen, Jean-Francois Champollion (1790 – 1832), klarte å tyde skrifttegnene fra det gamle Egypt. Takket være ham kan vi ta steget to tusen år bakover i tid og inn i språkvitenskapen. Spørsmålet er hva vi gjør med vår tids digitale koder.
En moderne Rosetta-stein kan være løsningen?
Er dette framtidas lagringsmedium? (Copyright: German United)
Over hele verden jobbes det med å finne holdbare medier som kan lagre tekst og bilder. Jim Mason i The Long Foundation i San Fransisco mener å ha funnet en løsning, nemlig en moderne form for Rosetta-stein. Den er analogt basert og skrevet med vanlige bokstaver. Mason har brent det første kapitlet av Det nye testamentet oversatt til sju språk inn i hver plate. Graveringen er gjort med galluimioner som har akselerert i et magnetfelt og styrt mot en nikkelplate hvor de lager perfekte lesbare bokstaver. På en liten plate vil et dokument på 30 000 sider få plass.
- Et slikt lagringsmedium vil kunne vare i mer enn ti tusen år, mener Jim Mason.
Ennå gjenstår det mye arbeid før de optimale løsningene er funnet. De vil kreve stor innsats fra mange deler av samfunnet. Dette gjelder en vesentlig side av vårt samfunn, nemlig å sikre oss at kommende generasjoner skal slippe å se på vår tid som en mørkelagt digital tidsalder.
Sendt i Schrödingers katt torsdag 10. juni 2004 kl 19.30.
Etter sendingen kan du stille spørsmål om digital lagring til rådgiver Martin Bould - om digital lagring.
