Gutten som ikke døde
Illustrasjon: Kjersti Lofthaug / NRK

Gutten som ikke ble donor

«Ikke forenlig med liv», skrev legen i journalen. 19-åringen på båren skulle dø og bli organdonor. Men så viste han livstegn.

Ute var det vår.

Alt det gutten var, og alt han kunne bli, lå gjemt bak noen millimeter hodeskalle.

Så smalt det.

Da ambulansefolkene fant ham, var han bevisstløs og pustet dårlig. Med fingrene kunne de tydelig kjenne at en del av bakhodet hans var trykket inn.

I luftambulansen fikk han en slange ned gjennom halsen, og ble koblet til pustemaskin da han kom til sykehuset. Han hadde ingen brekningsrefleks. Han reagerte ikke på smerte, lyd eller lys.

GCS3, står det i journalen. Det er den laveste mulige score på bevissthetsskalaen Glasgow Coma Scale. Sammen med alvorlig traumatisk hjerneskade gir det en dødelighet på over 90 prosent.

Bildene av hjernen hans bekreftet alvoret.

Bruddet på hodeskallen var det minste problemet.

Røntgenbilde

Nevrokirurg Christian Helland viser røntgenbilder av hvor guttens hodeskalle ble knust ulykkesnatten.

Foto: Theres Pisani / NRK

Hele hjernen var svulmet opp av skadene, og presset mot bunnen av skallen. Bildene tydet på at selve hjernestammen allerede var ødelagt.

I så fall var det ingen vei tilbake. For i hjernestammen sitter hele forutsetningen for liv, pusterefleksen.

Det var nevrokirurg Christian Helland som hadde vakt på sykehuset denne natten. Nå gjorde han seg klar til å møte familien.

Han visste at det de trengte å høre, var at det fantes håp.

Han visste også at det ville være galt å gi dem det.

Denne gutten var raskt døende.

undefined

Nevrokirurg Christian Helland måtte fortelle familien at gutten deres var døende.

Foto: Therese Pisani / NRKFoto: Therese Pisani / NRK

«Forstår du hva jeg sier?»

Moren hadde våknet av at mobilen ringte. Hun kjente igjen nummeret som lyste på displayet. Det var fra sykehuset der hun selv hadde gått så mange vakter.

Flere ganger hadde hun selv vært budbringeren.

Hun hadde sagt de ordene foreldre frykter aller mest. Hun hadde sett beina svikte under dem, hørt det skriket som ikke likner noe annet.

Hun hadde ikke slike vakter lenger. I natt var beskjeden til henne.

Hun svarte med en innøvd, skjerpet ro.

Hun lød så rolig at stemmen i telefonen insisterte: «Forstår du hva jeg sier? Sønnen din har vært i en alvorlig ulykke. Du må komme med en gang.»

Inni seg skrek hun: «Selvfølgelig forstår jeg, gutten min dør, jeg må være hos ham!» Like rolig og bestemt hørte hun seg selv gjenta, «Jeg forstår. Jeg kommer.»

Klærne lå klar ved sengen. I et øyeblikk av panikk husket hun ikke hvordan man tar på seg en bukse. I neste øyeblikk satt hun i taxien, og husket ikke veien til sykehuset.

«Jeg skal få deg til sykehuset», sa taxisjåføren, og la hånden sin på armen hennes. Hun har aldri glemt omsorgen hans.

Store drømmer

Bare timer før var allting fortsatt mulig. Gutten hennes var midt i svevet.

Kunne han bli pilot? Eller kanskje den neste Aviici?

Vel vel, hadde moren tenkt. Men hvem vet?

Hjernen hans kokte av store drømmer og ville planer.

Det var hjernen som sendte musikk i loop gjennom kroppen, skrudde på det lure smilet, tente glitteret i øynene.

Nå var lyset slukket. Pupillene var store og stive.

Transplantasjonsteamet i Oslo fikk varsel om at en organdonor var aktuell. Det var guttens eget ønske.

Ville ikke bli grønnsak

Det var like tilfeldig som det var grusomt: Bare uken før hadde de snakket om organdonasjon rundt middagsbordet.

Han hadde vært helt klar.

Han ville ikke ligge der som en grønnsak, om noe skulle skje.

Da var det bedre å gi hjertet sitt og alt det andre videre, til noen som trengte det. Organdonasjon var det eneste riktige og fornuftige.

Hun var enig i det.

Hun hysjet ned det innvendige skriket, at det var fullstendig uaktuelt å la noen skjære i gutten hennes.

Blodprøver ble sendt til Oslo med chartret fly, så legene der kunne begynne å lete etter match blant de mange som ventet i organkø.

Så var det bare å vente.

Nå var det pustemaskinen som holdt 19-åringen i live.

Respiratoren blåser luft i lungene. Hjertet pumper blod gjennom kroppen. Så lenge det også kommer blod til hjernen, er gutten i live.

NY-Hjerne-frisk-synl-Organer-Grønn

Først når hele hjernen er ødelagt, er gutten ugjenkallelig død. Selv om hjertet slår, kan han ikke komme tilbake.

NY-Hjerne-død-synl-Organer-Grønn

Hjertet hans ville fortsette å slå, også etter døden.

Det sørget for blodtilførsel til organene, så de kunne holdes friske og redde andres liv.

De siste, sikre dødstegnene ville vise seg i hjernen.

Bare de to siste undersøkelsene gjensto, før legen kunne stille diagnosen død.

Den indre mamma-stemmen bare hvisket nå. «Vet vi helt sikkert at alt håp er ute?»

Ingen bremser

Ingen er mer udødelig enn en 19-åring.

Aldri, hverken før eller seinere, er hjernekapasiteten større. Samtidig er hjernens senter for risikovurdering og impulskontroll ikke ferdig utviklet.

Det er en fantastisk kombinasjon, og den er tidsbegrenset.

Den gjør oss i stand til å ta store og dristige valg, akkurat når vi trenger det, før lag på lag med erfaring setter bremsene i hjernen på.

Kysse den jenten. Naile det trikset.

Tør du?

Som oftest går det bra. Men ikke denne vårnatten.

Det skjer alltid om natten, om våren, i helgen.

Det er da nevrokirurg Christian Helland blir tilkalt. Det er da overmotet er størst, og de unge hjernene krasjlander.

Hjernen er det eneste organet i kroppen som ikke kan erstattes, eller doneres bort.

Når hjernen er ødelagt, er livet slutt.

Organ-XL4-Helland3

Nevrokirurg Christian Helland måtte vurdere om gutten kunne reddes til et liv han selv ønsket å leve.

Foto: Therese Pisani / NRK

Hvilket liv kan det bli?

Alt legen nå velger å gjøre, og alt han lar være å gjøre, får konsekvenser.

Han skal ikke bare vurdere om livet kan reddes, men også hvilket liv gutten kan reddes til.

Hver del av hjernen har sin funksjon.

Bak pannen er tenkehjernen, som kontrollererer, planlegger og vurderer risiko. Her fins humor, moral, selve personligheten.

Organ-XL4-hjernefunksjon1

Lenger bak tolkes sanseinntrykk og styres bevegelse. Her fins også sentre for språk, lesing, logikk og intelligens.

Organ-XL4-hjernefunksjon2

I tinninglappen fins frykt og lykke, minner og stedsans. I bakhodet synssenteret, og nederst, i hjernestammen, evnen til å puste og svelge.

Organ-XL4-hjernefunksjon3

Musikk lyser opp hele hjernen, og får alle delene til å jobbe sammen. Forskere har vist at musikk kan omprogrammere en skadet hjerne.

Organ-XL4-hjernefunksjon4

Hvor i hjernen sitter det seige lille håpet, som ikke lar seg hysje ned av fornuften?

Morens blikk vek ikke fra gutten i sengen. Var ikke det en liten bevegelse i hånden hans der, et drag over ansiktet?

Det var fire timer siden han kom til sykehuset.

Imens hadde meldingene bredt seg som sjokkbølger til guttens kompiser. Nå måtte de komme, de som ville ta farvel.

Hun gjorde seg klar til å møte dem. Hun samlet seg for å ta imot de hvite ansiktene, de redde øynene.

Så ble hun plutselig kalt tilbake.

En rutinesjekk viste at 19-åringens pupiller hadde trukket seg sammen, og reagerte på lys.

Det var tegn på liv.

Det grådige håpet

Det kunne bare bety at hjernestammen hans likevel ikke kunne være helt ødelagt, slik de første røntgenbildene tydet på.

Nå var det slutt på fornuften. Nå ble håpet grådig. Hun skulle trille gutten sin i rullestol, mate og stelle ham resten av livet. Det var ikke noe problem. Bare han fikk leve.

Men det kunne ingen love.

CT-angio blodomløp i hjernen

Nye røntgenbilder viste at gutten fortsatt hadde blodomløp i hjernen.

Foto: Pasientjournal / Privat

Så lenge det var blodomløp i hjernen, var gutten i live etter loven.

Men hvis den skadde hjernen fikk fortsette å hovne, ville blodtilførselen langsomt bli kvalt.

For hodeskallen er en lukket boks.

Den friske hjernen har god plass inne i hodeskallen. Den er omgitt av beskyttende hjernevæske.

Organ-XL4-hjernen-hovner1

Når den skadde hjernen hovner, blir det trangt om plassen i skallen. Jo trangere det blir, jo mer vil trykket øke.

Organ-XL4-hjernen-hovner2

Til slutt blir hjernetrykket høyere enn blodtrykket fra hjertet, og blodtilførselen stanser. Da vil hjernen dø.

Organ-XL4-hjernen-hovner3

Når trykket inni skallen blir høyt nok, vil ikke hjertet lenger klare å pumpe blod til hjernen.

Men så lenge respiratoren er koblet til, vil hjertet fortsette å pumpe blod til de andre organene i kroppen.

Det er dette som gjør organdonasjon mulig.

Det var det som var guttens ønske.

Men ennå var han i live.

Bare den som er død, kan bli donor.

Livet som grønnsak

Legens jobb er å gjøre godt, og ikke gjøre skade.

Ethvert inngrep nå kunne fremskynde døden. Selv den minste bevegelse kunne øke hjernetrykket.

Og hvis gutten overlevde, kunne det bli til et liv han selv har sagt at han ikke vil leve.

Han ville ikke reddes til et liv som grønnsak.

Men hva er egentlig det? Hva skal til for at livet er meningsløst?

Det finnes regler for slikt.

Kirurgen og familien måtte snakke om veien videre.

Det første var å rense opp i bruddskaden i bakhodet, for å hindre infeksjon.

Det neste var å forsøke å få kontroll på det livstruende trykket i hjernen.

En trykkmåler på toppen av hodet overvåker det livstruende trykket i hjernen. For å få trykket ned, legger legen inn et dren.

Organ-XL4-hjernen-hjelp1

Drenet skal tappe noe av væsken rundt hjernen, så den får bedre plass inne i den lukkede hodeskallen.

Organ-XL4-hjernen-hjelp2

Da går trykket ned. Det kjøper tid til at medisinene får virke, så hjernesvellingen kan gå tilbake.

Organ-XL4-hjernen-hjelp3

Trykket lettet, men ikke nok. Etter fire dager steg det raskt igjen, og døden virket uunngåelig.

Noen ganger kan redningen være å skjære av en bit av kraniet, for å gi hjernen mer plass.

Men når hele hjernen hovner, er det fare for at inngrepet bare vil gjøre mer skade.

Igjen var det ingenting annet å gjøre enn å vente.

Gutten ble liggende i narkose for å gi hjernen ro.

Samtidig, ved andre sykesenger, andre steder i landet, ventet andre familier på beskjed. For dem var organdonasjon eneste håp om redning.

undefined
Illustrasjon: Kjersti Lofthaug / NRKIllustrasjon: Kjersti Lofthaug / NRK

Behandlingen virket. Langsomt avtok trykket i hjernen, og stabiliserte seg.

Det var to uker siden den lange tynne gutten gikk ut døren hjemme, med hodet fullt av store drømmer.

Nå ble han løftet ut av den dype narkosen, forsiktig, litt etter litt.

Han åpnet øynene.

Men glitteret i dem var borte. Blikket var tomt.

Det var ingen kontakt, ingen bevegelse.

Hva så han? Kunne han høre dem? Kunne han kjenne det, når moren strøk hånden over kinnet hans?

Var det dette de hadde reddet ham til?

Familien satt ved sengen. De hvisket, holdt pusten. Ventet.

Dagene og ukene gikk.

Etter hvert spilte de musikk for han. Noe av det hadde han laget selv den våren, hjemme på gutterommet.

De sang. Moren og søsteren, tostemt: «Vem kan segla förutan vind». Gutten hadde hørt den før. Det var ikke hans favoritt.

Han løftet armen.

Jubelen sto i taket.

Det var noen der inne, bak pannen. Men hvem var det?

Kunne den gutten de kjente komme tilbake til dem?

Ny begynnelse

Bruddet i bakhodet var alvorlig nok. Synssenteret ble varig skadet. Sidesynet på høyre side er borte for alltid.

Det kunne ha vært verre.

Røntgen 3

Nevrokirurg Christian Helland viser gutten røntgenbildene av skadene han fikk.

Foto: Therese Pisani / NRK

Kreftene i sammenstøtet hadde kastet den myke og sårbare hjernen hans, frem og tilbake, inne i den harde hodeskallen.

Det fikk hjernen til å hovne så kraftig at døden lenge var mest sannsynlig. Det satte også andre spor.

Bildene viser små rifter og blødninger, flere steder i pannelappen og tinninglappene. Det var skader som ingen sikkert kunne vite utfallet av.

For der sitter minnene, språket, selve personen.

Røntgen 4

Røntgenbildene gutten får se, viser små skader flere steder i hjernen. Det var lenge uvisst om han noen gang ville gå, tenke og snakke igjen.

Foto: Therese Pisani / NRK

I begynnelsen var han som et nyfødt barn. Gradvis kunne han feste blikket, følge moren med øynene.

Faen

Hans første ord var FAEN. Og slik fortsatte det. Han ropte, kastet ting. Faen. Faen i HELVETE.

Etter hvert kom også ja, og nei.

Men før han lærte å snakke, begynte han å gå.

Litt mekanisk først, robotaktig, rykkvis, slepende, lutrygget. Men ustoppelig, skulle det vise seg.

Han rømte fra rehabiliteringssenteret. Alarmen gikk. Det var umulig å vite hvor han ville havne, uten å kunne gjøre rede for seg. Søsteren kjørte gatelangs og lette.

Til slutt fikk hun en innskytelse, og kjørte hjem. Der satt gutten, på trappen utenfor huset, og ventet.

Ennå aner ingen hvordan han kom seg de åtte kilometerne dit, minst av alle han selv.

Neste gang han stakk av, visste de hvor de skulle lete.

Dypt i minnesenteret, innenfor tinningen, har norske nobelprisvinnere funnet stedsansen. Han hadde funnet veien hjem.

Veien videre skulle bli tyngre.

Musikken var nøkkelen

Ordene kom langsomt, stavelse for stavelse. Så klarte han å sette to ord sammen. Da ble det enklere å forstå hva han trengte og ville.

De gode tålmodige hjelperne var der, logopeden og nevropsykologen, lærerne og musikkterapeuten.

Etter hvert gikk det raskere, i sprang. Setningene ble lengre. Humoren kom tilbake. Og musikken.

Musikken, som fyrer opp hele hjernen, og får alle delene til å jobbe sammen: Minnene, følelsene, språket, bevegelsene.

Hånden, som finner grepene på gitaren. Melodien og ordene, som ligger lagret like under overflaten.

Lykkefølelsen, når han får tak i det, og magien skjer:

Organ-XL4-Gutten og musikken

– Så glad for å ta feil

«Ikke forenlig med liv», skrev nevrokirurg Christian Helland i journalen den vårnatten 19-åringen kom til sykehuset i luftambulanse. Nå fryser han på ryggen, hver gang han møter gutten igjen.

– Jeg er så utrolig glad for at jeg tok feil, sier han.

Ingen kan si sikkert hva som virket, av det som ble gjort og ikke gjort. Kanskje var jokeren bruddet i bakhodet, som bidro til at trykket i hjernen gikk ned i tide?

Hver dag må norske sykehusleger ta stilling til hvilke liv som kan – og bør – reddes.

Hver dag blir respiratorer koblet fra, fordi legene mener pasienten ikke kan reddes til et liv som er verd å leve. Da stanser hjertet, og døden kommer.

Men ved organdonasjon er det andre regler.

Må vente på hjernedøden

Pasienter som skal bli donorer blir liggende på respirator, selv om legen mener alt håp om meningsfylt liv er ute.

Hjertet holdes i gang fordi organene trenger blodtilførsel. Legene må vente på hjernedøden. De kan ikke gripe inn.

Nå er selve reglene for døden i endring.

Noen leger vil ta organer fra pasienter som dør av hjertestans, etter at respiratoren er koblet fra.

Det kan gi flere donorer. Det kan redde flere liv blant de mange som venter i organkø.

Andre frykter dette kan påvirke legene til å avslutte respiratorbehandlingen for tidlig, og slik fremskynde døden.

Livet som fortsetter

Legene blir ikke enige. Helsemyndighetene har sendt saken på høring.

Christian Helland forstår argumentene på begge sider. Han er sikker på at behandlingen 19-åringen fikk, uansett ville ha vært den samme.

– Det hadde vært en fantastisk ting at du kunne ha reddet andres liv, hvis vi måtte miste deg. Men det er jo veldig mye bedre at du kom tilbake til oss, sier moren.

Han ble ikke en grønnsak. Han ble ikke organdonor.

– Det er vanskelig å forstå at denne historien handler om meg. Jeg visste jo ingenting, og husker ingenting. Jeg tenker mest på dere, hvor forferdelig dere hadde det, sier gutten.

De villeste drømmene ble knust den vårnatten. Uten sidesyn kan han aldri bli pilot. Å bli musiker er ikke lenger et realistisk mål.

Men musikken er tilbake, og glitteret i øynene.

Ute er det vår, og bare muligheter.

Nå vil han bli gartner, være den som får ting til å gro.

Gutten har ønsket at NRK forteller historien hans, men uten bruk av navn og bilde. NRK har med hans samtykke hatt tilgang til alle kilder i saken.

Ta kontakt!

Har du noen tanker om denne saken, eller tips jeg burde se på? Send meg isåfall en e-post. 

Les gjerne flere saker i NRKs serie om organdonasjon, og følg debatten om dødskriteriene:

Slik ble mannen til Eliann organdonor

Datteren reddet livet med organdonasjon. Så døde sønnen og ble donor

Fikk organer fjernet med metode som ikke var godkjent