Tok farvel mens hjertet slo

7 av 10 nordmenn sier ja til organdonasjon. Men hvor mye vet vi om hva vi sier ja til? I en serie artikler forteller NRK om dem som gir og dem som får, og hva vi må ta stilling til når dagen plutselig kommer.

All verdens tid

De hadde det travelt. De hadde all verdens tid. De hadde fått laget to ringer som skulle på fingeren når de en vakker dag fikk tid til å formalisere det de forlengst hadde bestemt: At det skulle være de to, resten av livet.

De hadde snakket om hva som skulle graveres inn i de ringene.

«Jaggu på tide», skulle det stå.

Inntil videre hang ringene i et kjede rundt halsen. Imens levde de som kjærester og bestevenner, med to jobber, tre gutter og uendelig med morgendager.

I 1998 så hun ham for aller første gang. Eliann var nyutdannet tannlege og hadde fått jobb på Ibestad, et lite øysamfunn vest for Harstad. Det tok ikke mange dager før Jørn stakk hodet inn døren. Han lurte på om nye-tannlegen dykket?

Hun sa ja. En sommerdag i 2016 skulle bli aller siste gang hun hørte stemmen hans. Hun visste det bare ikke.

Denne dagen var Eliann på helgetur til familiens sommersted i Lofoten, sammen med moren sin. Jørn var hjemme i Harstad med guttene, Brian (13), Leander (11) og Imre (7). Hun hadde fri. Det var ingenting som hastet.

De siste 5 årene hadde hun bygget opp en travel privat tannlegepraksis i Harstad, sammen med kollegaer. Det hadde vært lange arbeidsdager, men hun hadde alltid Jørn å lene seg mot. Det var han som tok hovedansvar hjemme. Det var hans pizza de gledet seg til.

Kjæresten hennes var sterk og trygg, varm og glad. Han gikk i shorts fra mai til september uansett vær, elsket utelivet og lærerjobben på Grøtavær leirskole.

Det var ingenting som tydet på at hun aldri mer skulle få snakke med han, kjenne blikket hans på seg eller armene hans rundt seg.

Puster pappa?

Det var søndag, og Eliann og moren skulle snart kjøre hjemover. Sommerdagen i Lofoten var som en nordnorsk vise. Det var hvite strender og ville fjell, med solglitter over. De tok seg tid, plukket steiner og skjell. De hadde stanset på en bensinstasjon i Svolvær da telefonen kom.

Det var Leander på 11 som ringte. «Mamma, han pappa ligger besvimt på golvet, kommer du hjem snart?» Først tenker Eliann at han spøker. Så spør hun: «Puster pappa?»

Pappa puster. Men han kan ikke snakke. Hva er det som skjer? Leander og storebror er plutselig blitt alene hjemme, for pappa er ikke seg selv. Han ligger på badet. Det er blod på gulvet.

Eliann ber Leander gå bort og hente naboen, som er lege. Hun har fortsatt over to timer kjøring foran seg. Elianns mor overtar rattet. Hva er det som skjer der hjemme?

Minuttene teller

Naboen Richard er spesialist i hjertemedisin. Da han kommer, minutter seinere, ser han at Jørn er helt blå i ansiktet. Han har sluttet å puste. Hjertet hans har sluttet å slå.

Richard vet hva som står på spill, og hva som må gjøres. Han vet også at sjansene er små, og fallende. Han vet at færre enn 2 av 10 overlever hjertestans utenfor sykehus.

For hvert minutt Jørn er uten blodomløp i kroppen, faller sjansen hans for å overleve. Uten blodomløp får hjernen ikke oksygen. Varer det lenge nok, vil hjernen hans dø.

Det utenkelige

De trodde de hadde all verdens tid. Døden var uendelig fjern, abstrakt og uvirkelig. Likevel hadde de snakket om den. Eliann og Jørn var jo rasjonelle mennesker. De hadde skrevet samboerkontrakt, og testamente.

De var enige om at den dagen det utenkelige skulle skje, så ville de donere bort organene sine. For dem var det selvinnlysende.

Hva skal du med hjerte, lunger og lever den dagen du selv er død? Det ville være meningsløst at det som kunne berge andres liv, skulle gå opp i flammer eller råtne i en grav.

Men Jørn skulle jo ikke dø ennå. Ikke i dag.

Ikke død ennå

Hjertet står. Jørn puster ikke. Men det betyr ikke at han er død. Han er raskt på vei mot døden, men han kan ennå komme tilbake. Oksygenet som er lagret i blodet hans kan holde Jørn i live, kanskje så lenge som 20 minutter.

Først når oksygenmangelen har ødelagt hjernen hans fullstendig, er døden et faktum. Da vil det være for seint. Døden er ugjenkallelig, irreversibel. Ingen kommer tilbake fra den.

Richard forsikrer seg om at ambulansen er på vei. Resten er opp til ham. Tilfeldigvis har han besøk av en kollega hjemme denne søndagen. At de er to om jobben, øker Jørns sjanse til å overleve.

Må redde vennen

Kollegaen trykker hardt og taktfast mot brystbeinet, 30 ganger i raskt tempo. Richard bøyer seg ned og gir to innblåsinger, munn-til-munn. Så er det ny runde. De får ingen respons. Men det er ikke aktuelt å gi seg.

Det er sin egen gode venn Richard forsøker å redde. Naboene har gått ut og inn hos hverandre i alle år i Hekkveien. Barna har vokst opp i hverandres hjem. Ambulansen kommer, og brannbilen.

Det har gått 7 minutter når Eliann igjen får kontakt med 11-åringen sin på telefon. «Mamma, sier han, «pappa ligg og blir gjenoppliva på golvet».

Håpet

Hun er innesperret i en bil, altfor langsomt på vei nordover, altfor langt unna det som skjer. Hun ringer rundt for å få tak i venner og naboer som kan ta seg av barna, få varslet Jørns foreldre. På badegulvet hjemme har folkene på ambulansen overtatt livredningen.

Midt i det hele kommer minstemann hjem. Eliann vet ingenting. Hva har han sett? Pappa får et rør ned gjennom halsen. Han får støt etter støt med hjertestarteren.

En ny halvtime går, før hun får neste telefon hjemmefra: Jørns hjerte slår igjen. Han puster selv. Han er på vei til Universitetssykehuset i Tromsø i helikopter. Nå er det håp.

The Widow Maker

En blodklump hadde blokkert en kritisk blodåre til hjertet. The Widow Maker, kalles den blant leger. Men Eliann skulle ikke bli enke. Ikke i dag.

Bare ved at Jørn kom til sykehus med pust og puls, mer enn dobles sjansene hans for å overleve. I tillegg kom han til et universitetssykehus, så han raskt kunne få den beste behandlingen: Et tynt rør føres gjennom blodåren fra lysken til hjertet, for å finne og reparere skaden.

Det var kveld da hun var tilbake hos guttene sine. Helst ville hun direkte videre til Tromsø, men var ute av stand til å kjøre de fire timene. Guttene trengte henne, og hun dem. Hun bestemte seg for å ta første hurtigbåt nordover neste morgen.

Det skal gå bra med pappa

Det ble ingen søvn. Richard var der sammen med henne, han som hadde kjempet for å berge Jørns liv. Hun ville vite alle detaljer. Han fortalte om redselen for at det skulle være for seint. En setning gjentok han flere ganger, «Eliann, han var så blå.»

De ventet på oppdateringer fra sykehuset. Det var gode nyheter. Jørn var stabil. Inngrepet var vellykket. Legen hadde fisket ut blodproppen, gjennom det tynne røret i blodåren.

Minstemann ville være med til pappa, men han hadde vannkopper og måtte bli hjemme. De to eldste ville vente til Jørn våknet. Besteforeldrene ble hos barna.

Det skulle jo gå bra med pappa. Det var ikke snakk om annet.

Kjenner varmen

På intensivavdelingen sover Jørn, omgitt av maskiner som våker over alle livstegn. Lettelsen skyller gjennom kroppen hennes da hun får se han, og kjenne varmen fra kroppen hans.

Ingen vet ennå hvor mye oksygenmangelen under hjertestansen har skadet hjernen hans. Men det er gode sjanser for at han skal våkne opp frisk. Eliann holder seg fast i de ordene.

I bakhodet hennes har de likevel også festet seg, de ordene Richard sa kvelden før. Jørn var så blå.

Kanskje er det derfor hun sier fra med en gang: Hvis dette ikke går bra, så vil Jørn være organdonor. Det hadde de jo snakket om, i en annen tid, da døden var en abstrakt ide. Nå er den en reell risiko. Men fremfor er det reelt håp.

Latter på rommet

Eliann holder motet oppe. Hun snakker og snakker. Hun underholder pleierne med historier om mannen sin. En gang ler hun så høyt at de hysjer litt på henne. Det er trass i alt syke mennesker på rommet.

Idet hun ler, fyker Jørns blodtrykk i været. Har han hørt henne? Vet han at hun er der, hos han? Hun tar ikke blikket fra han, holder hånden hans. Hun sender tekstmeldinger til alle om at det ser lovende ut.

Dagene

Hun prøver å være rasjonell. Hun henter tannlegeutstyr for å sjekke tennene hans, bare for å ha noe fornuftig å gjøre. Hun er jo tannlege, og han hadde falt på det harde badegulvet.

Når skal han våkne? En nabogutt hjemme foreslår at de skal svinge et pizzastykke under nesen hans, han er jo så glad i det. Hun må le igjen. Jørn skal jo våkne.

Det er derfor intensivsykepleierne skriver dagbok til bevisstløse pasienter som han, så de selv skal kunne lese hva de har vært gjennom når de våkner.

Livstegn

Mandagen går, det blir tirsdag. Det er to dager siden hjertestansen. Eliann har fått beskjed om å ta pauser imellom for å prøve å sove, prøve å spise. Idet hun skal gå bøyer hun seg ned, hvisker at hun elsker ham.

Det kommer ikke noe svar, hverken fra hendene eller øynene. Men legger han kinnet sitt inntil hennes? Det føles som et livstegn.

Da hun er tilbake samme kveld er han urolig, med feber. Onsdag tar de flere prøver. Hun ser på pleiernes ansikter at det ikke er gode nyheter.

Jørn har begynt å hikke. Han gjør noen fremmede bevegelser med armene, strekker albuene og bøyer håndleddene. Det er tegn på alvorlig hjerneskade.

Må gi slipp

Torsdag morgen tar de MR-bilder av hjernen hans. Etterpå kommer legen og sier at han må snakke med henne. Han snur seg til sykepleieren og sier – «og du må være med». Da behøver han ikke si mer. Nå er det døden de venter på.

Eliann må gi slipp på håpet.

Samtidig tennes det håp ved andre sykesenger, andre steder i landet, for andre dødssyke mennesker og deres pårørende. Bare et nytt hjerte, en lunge eller lever kan redde deres liv. For at de skal overleve, må noen dø.

Dead Donor Rule

Det er Rikshospitalet som planlegger og gjennomfører alle organtransplantasjoner i Norge. Nå får de beskjed om at sykehuset i Tromsø har en mulig donor.

Jørns blodprøver sendes sørover med fly for å lete etter match på ventelistene, og varsle pasienter som er aktuelle.

Et operasjonsteam gjør seg klar til å reise nordover og hente organene hans. Men ikke ennå. Før de kan fjerne livsviktige organer fra kroppen, må døden være et faktum.

Det virker selvinnlysende. Likevel er det en internasjonal regel: The Dead Donor Rule. Regelen skal sikre at ingen lege fremskynder døden hos en pasient, for å redde andres liv.

Døden som diagnose

Jørns død er foreløpig en prognose, ikke en diagnose. Hjertet slår fortsatt, godt hjulpet av respiratoren som holder pusten igang. Oksygenrikt blod pumper ennå til organene i kroppen.

Men de kritiske minuttene uten oksygen under hjertestansen gjorde uopprettelig skade på hjernen hans. Den er i ferd med å stenge ned, del for del.

Skillet mellom liv og død er ikke synlig hos en bevisstløs pasient på respirator. Brystet hever og senker seg. Hjertet slår. Kroppen er varm, ikke kald og blå.

Den usynlige døden

Fordi døden ikke er synlig, må den dokumenteres på annen måte. Før legene kan stille dødsdiagnosen, må de teste hjernerefleksene.

Hos et levende menneske vil kaldt vann i ørene vil få øynene til å bevege seg. Berøring av hornhinnene vil fremkalle blunking. Den døde gir ingen respons.

De må teste om pasienten kan puste selv. Til slutt tar de røntgenbilde av hjernen. Kontrastvæske sprøytes inn i blodårene for å undersøke om det er blodtilførsel.

Venter uten håp

Fire dager er gått siden hjertestansen. Jørn lever, men ingen tror lenger at han kan overleve. Ingen kan likevel si hvor lang tid det vil ta. Det kan være dager, det kan gå uker.

Eliann må vente uten håp. Det er uutholdelig. Det er vanskelig å puste.

Så, plutselig, går det fort. Hun må få guttene oppover med hurtigbåten samme kveld, sammen med besteforeldrene. De har fått se bilder av pappa på respirator på forhånd, for å være forberedt.

Når skal pappa våkne?

Imre spør, nesten sint: «Ka ti skal han pappa egentlig våkne?» Eliann vet ikke hvordan man forteller en 7-åring at faren aldri kommer til å våkne mer. Hun må gjøre det likevel.

Normalt ville dette ha vært tidspunktet for sykehuset å stille spørsmålet om organdonasjon. Men Eliann har allerede for lengst formidlet Jørns vilje. Tidlig fredag gjorde sykehuset de siste undersøkelsene.

Nå var det sikkert: Jørn er død.

Vissheten ble ikke noe sjokk. Den fulle tyngden av den skulle slå inn mye seinere.

Minnebok

Jørns dagbok fra intensivavdelingen var ikke lenger henvendt til en mann som skulle komme tilbake.

Nå var den en minnebok fra hans siste dager. Familie og venner fikk tiden frem til 22.00 samme kveld til å ta avskjed. Da ville donorteamet komme og hente ham.

Hver uke dør det over 800 mennesker i Norge. Men bare et lite fåtall kan bli organdonorer. De må komme til et donorsykehus i live. Og de må dø på sykehuset, tilkoblet en respirator.

Det er fordi organene i kroppen hele tiden må ha blodtilførsel. Ellers ødelegges de, og kan ikke redde noen. Etter døden kan kroppen og organene holdes friske på respirator, frem til donasjon kan skje.

Siste farvel

Jørn var død, men så ut som om han sov. Han var varm. Hjertet slo. Det var så tungt å gå fra ham slik.

Hun kunne ikke få være med på øyeblikket da respiratoren kobles fra, og pusten og hjertet stanset. Det måtte vente til operasjonssalen, der organene ble tatt ut.

Neste gang hun og barna fikk se han lå han i kisten, kald og fremmed. De hadde bedt om at han skulle få ha på seg den blå shortsen og T-skjorten han alltid gikk i, fra mai til september.

Det var han, og likevel ikke han. Noe var borte. Han var som et tomt skjell på stranden.

Hvor er pappa?

Så hvor er pappa? Det var Imre (7) som spurte. Hun har ikke noe svar, men gutten fortjener en forklaring: Pappa er nok i himmelen. Det er ingen hjelp i det. De har bruk for han her. Hvem skal lage pizza nå?

«Mamma», sa Leander, «nå må jo du på matlagingskurs».

Sorgen slo henne ned som brottsjø. Den første tiden var hun i et svart hull, uten utvei. Hun visste ikke hvordan hun skal leve. Hun måtte gjøre det likevel.

Hun sendte meldinger til en mobil som ikke svarte. Det gikk fire måneder før hun klarte å skifte sengetøyet på hans side av sengen.

Iblant merket hun nærværet hans, som en trøst i rommet. Leander har også kjent det. Ikke som et skummelt spøkelse, men som en hånd på skulderen. En taus trygghet, like bak ryggen.

Latter i baksetet

Nå er de fire, ikke fem. Fire rundt bordet, fire i bilen. Pappas gode humør og dårlige humor mangler. Savnet gjorde dem stille. Så en dag tok minstemann Imre ordet fra baksetet.

Han hadde nemlig et nytt spørsmål. Vesentlig informasjon manglet fra mammas forklaring på hvor pappa er blitt av.

For hvordan var det egentlig mulig for pappa å komme seg opp til himmelen? Eliann fikk en innskytelse. Plutselig visste hun hva hun skulle svare, i Jørns ånd: Pappa fikk nok ganske sikkert hjelp av en kraftig fjert-motor på vei til himmels.

Latteren kom spontant og hjertelig fra baksetet, for første gang siden Jørn døde. Lyden er herlig. Den gir håp. Eliann ler med. Nå puster de lettere.

Noe lever videre

Den natten Jørn døde, fikk tre mennesker nytt liv. Hjertet og lungene hans ble for skadet under hjertestansen og gjenopplivningen. Men Rikshospitalet kunne bruke Jørns lever, nyrer og bukspyttkjertel.

Det gjør godt å vite. Det er som om noe av Jørn lever videre. Hun håper organene hans følger dem gjennom et langt liv. Hun kan aldri få vite hvem de er, og har ikke behov for det. Men om de har noe å spørre henne om, vil hun gjerne svare. Hun ønsker dem alt godt.

Tiden fortsetter

De fikk aldri satt ringene på fingeren. Nå bærer Eliann begge i en skinnsnor rundt halsen. Det sies sorgen tar 3-5 år. I så fall er hun litt over halvveis.

For guttene kan det ta lengre tid, for barn utsetter ofte sorgen i det lengste. Hun skal være der. Både hun og barna har fått profesjonell hjelp, i tillegg til støtten fra venner og familie.

Til å begynne med sto tiden stille, uendelig, uutholdelig. Nå løper dagene avgårde som før. Hun øver seg fortsatt på pappas pizza. Den passerer snart testen.

Hun merker Jørns nærvær sjeldnere nå. Men fordi hun har kjent det, er hun litt mindre rasjonell enn før.

Hun har fått et håp om at hun kanskje får møte ham igjen. Da skal hun få sagt hvor inderlig de har savnet ham, hver eneste dag.