NRK Meny
Normal

Dumme spørsmål om valget du ikke turde stille

Hva er valg, går det an å bytte parti som politiker og er det ikke bedre med bare to partier? Her er de dumme spørsmålene du ikke turde stille.

Partilederne

Én av disse er Norges neste statsminister.

Foto: Scanpix

Hva er valg?

Erna Solberg

Erna Solberg

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Valg er en institusjon (ordning)der befolkningen velger de representantene som de mener er best egnet til å styre landet på vegne av seg selv. I Norge og de fleste moderne demokratier, så er det partisystemet som brukes til å kanalisere de valgte representantene, ikke for eksempel landsdeler eller yrkesgrupper.

Valget er organisert i regioner, der partiene innen hvert valgdistrikt nominerer sine egne fremste kandidater tl valg.

Vi har Stortingsvalg hvert fjerde år, det er 169 stortingsrepresentanter som skal velges og denne gangen er det for perioden 2013 til 2017.

For å stemme må du være fylt 18 år innen utgangen av valgåret og være norsk statsborger.

Okei, greit. Men hvorfor har vi så mange partier? Hadde det ikke vært bedre med to?

Det kan du gjerne si, men antall partier er et resultat av flere ting. La oss ta valgordningen for eksempel. Hvis man hadde hatt et system som i Storbritannia, hvor Oslo-valgdistrikt bare kunne velge en representant til parlamentet (altså Stortinget), så ville det ført til et tilnærmet topartisystem. Men sånn er jo ikke vår valgordning.

En annen årsak er selve samfunnsstrukturen i Norge. Hvis vi går litt tilbake i tid, så ser vi at av historiske grunner har den ført til at arbeiderbevegelsen, landsbruks- og distriktsinteresser, embedsstanden, næringslivet og også etter hvert miljøbevegelsen og så videre – har skapt det partisystemet vi har i dag. Norge har en veldig sammensatt samfunnsstruktur, det er konfliktlinjer eller interessemotsetninger på mange ulike nivåer. Så ja, sånn har det blitt.

Men de største partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, de er jo mer enig seg i mellom enn de andre partiene – er de ikke?

jens stoltenberg

Jens Stoltenberg

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Jo. Altså, det gamle industrisamfunnet hvor konfliktene og samfunnsstrukturene var enklere og da arbeiderklassen virkelig var stor – da kunne Arbeiderpartiet vinne valget ved å mobilisere og få stemmer derfra. Men når samfunnet etter hvert ble mer sammensatt og med økt modernisering og teknologisk utvikling etter andre verdenskrig, så måtte også Arbeiderpartiet ha velgere fra andre samfunnsklasser, man kunne ikke nøye seg med bare arbeidervelgere.

På den andre siden av gjerdet måtte næringslivets interesseparti, altså Høyre – de konservative, også vinne velgere fra flere hold. En kamp om de samme velgerne altså. Da blir det to større allmenne partier som utvikler seg mer i samme retning. Siden de konkurrerer om de samme velgerne så overlapper politikken på mange felt.

Det blir ofte en konflikt mellom det at man er enig i (målene) men uenig om virkemidlene-og fordeling for eksempel om skattenivå.

Historisk, under den kalde krigen var det en bred nasjonal enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, med tanke på tilknytningen til NATO og båndene til USA. Det fantes radikale stemmer hos opposisjonspartiene, men det var nesten ingen konflikt mellom de to konkurrende partier på det området.

LO-leiar Gerd Kristiansen

Gerd Kristiansen

Foto: Eirik Haukenes

Det handler om at de grunnleggende trygghetspolitiske ordningene, altså de delene av samfunnet som må leve videre etter at «rød og blå» bytter side, må leve videre. De grunnleggende strukturene i samfunnet må leve videre.

Et typisk eksempel her er det såkalte pensjonsforliket. De fleste var enige om at det trengtes en modernisering av den eksisterende ordningen, som ikke lenger var bærekraftig. Arbeiderpartiet og Høyre ble enige om en ny modell. Men, fagbevegelsen ville selvsagt beholde sine rettigheter – så da greide Arbeiderpartiet (den gang i opposisjon) og få med seg LO på blant annet kuttforslag og levealdersjustering, som gjorde pensjonssystemet billigere.

På den andre siden måtte Høyre godta for eksempel bruttopensjonsordninger, som LO ville ha med.

Klassisk hestehandel.

Dette er en av de mest vellykkede reformene som har skjedd de siste årene, med tanke på det å gjøre velferdssamfunnet litt mer bærekraftig. Men det spørs om det samme kunne ha skjedd akkurat nå.

Greit, det der er sikkert veldig viktig – men du, det jeg egentlig lurer på er hvorfor Jan Bøhler lagde den der musikkvideoen om Groruddalen?

Alle slike stunts er jo for å få mer oppmerksomhet rundt politikken, og Jan Bøhler kan jo sies å være Groruddalens store sønn. Det er et oppmerksomhetsstunt, akkurat som taxikjøringen til Jens Stoltenberg eller Krfus catwalk og Rødts rikingsafari.

Så er spørsmålet om det bidrar til å flytte særlig store velgermasser, og ja – det kan hende at det faktisk betyr noe for enkelte velgere, spesielt hvis det får stor medieoppmerksomhet. Politikere er veldig bevisst på å bygge sitt eget image, for eksempel så vil Stoltenberg fremstå som folkelig og ujålete – mens Jan Bøhler vil framstå som en ekte og genuin arbeiderrepresentant. Det er et image han er opptatt av.

Du kan se for deg selv 

Bøhler er ikke den eneste som har laget musikkvideo fra Groruddalen. Også Peter N. Myhre har laget sang om dalen øst i Oslo.

: Groruddalen min

Groruddalen min


Når vi er inne på det der med imagebygging. Jeg har sett en del debatter på TV i det siste. Veldig mange politikere synes å være ekstremt opptatt av å henvise til møter med vanlige folk, og sier stadig vekk for eksempel «da jeg møtte en ung kvinne på besøk på sykehuset for to dager siden..» Hva er greia med det?

Godt spørsmål. Det er jo for å få folk der hjemme til å identifisere seg med det debatten dreier seg om. En slags personifisering av politikken, det å appellere til følelsene der hjemme. Det handler også om å prøve å vise at man har kontakt med den virkelige verden. Å være troverdig er ikke alltid lett for politikere, derfor bør kanskje dette utføres med en viss eleganse. Andre spørsmål?

Ja, faktisk. Går det an å bytte parti som politiker?

Ja, det går an. Det finnes jo eksempler på noen politikere som har blitt så uenige med partiet sitt at de har bytta. I 2001 meldte Inger Stolt-Nielsen overgang fra Høyre til Kystpartiet. En som for alvor dro nytte av det politiske overgangsmarkedet var Arne Kielland. Først var han landssekretær for Unge Venstre, deretter ble han medlem av Arbeiderpartiet – for å så gå over til Sosialistisk Folkeparti (i dag SV).

Carl I. Hagen

Carl I. Hagen

Foto: Johannessen, Sara / Scanpix
Funfact: Carl I. Hagen kom seg jo inn på Stortinget i 1974 da Anders Lange døde, men var ikke medlem av Frp. Han hadde meldt seg ut av partiet, som da het Anders Langes Parti, fordi han var uenig med partiet om skatter, avgifter og offentlige inngrep. Men da Lange altså døde fikk Carl stortingsplassen hans, tilbake i partiet han hadde brutt med. På midten av 1990-tallet fremmet Hagen et grunnlovsforslag som ville gi økt makt til partiledelsen. Forslaget innebar at hvis en representant brøt med partiet, brøt vedkommende også over et bånd til velgerne. Videre også at det derfor var rimelig at den stortingsrepresentant som kom på kant med partiet, tok avskjed med Stortinget og stilte sin plass til disposisjon til en partitro kandidat. Forslaget ble kun støttet av den Hagen-lojale fløyen i Frp da det kom til behandling i Stortinget. Hvis regelen Carl I. Hagen foreslo hadde vært gjeldende praksis i 1974, ville den høyst sannsynlig rammet ham selv. Carl I. Hagen ville da neppe kunne overtatt Anders Langes plass etter hans bortgang i 1974. Den måtte bli erstattet av en partilojal representant. Dermed har vi et eklatant eksempel på et forsøk på å trekke stigen opp etter seg.

Hm. Det var lenge siden. Tilbake til 2013, hvorfor driver alle politikerne og legger ut bilder av seg selv på sosiale medier som for eksempel Instagram og Facebook?

Vel, politikerne har oppdaget at sosiale medier er en måte å profilere seg og nå ut til velgerne på uten først å måtte gå gjennom et redaksjonelt filter.
Dermed har de selv blitt redaktører for stoffet de har lyst til å nå potensielle velgere med. Journalister har dermed mistet litt makt, og politikerne har fått tilbake noe av den makta de hadde på åttitallet, da partipressen rådde og hvert parti hadde sitt organ i pressen. Politikerne slipper rett og slett det mellomleddet de tidligere var avhengige av, og det resulterer i bilder «èn masse» på Facebook og Instagram.

Åh, kjedelig svar. Vis en morsom video da.

Okei, her forteller Knut Arild Hareide i en video på Youtube – hvorfor du bør følge ham på Facebook.


Du, det der var litt vel flåsete. Jeg har et par spørsmål til. Hva er handlingsregelen?

Kort fortalt er handlingsregelen en regel som forteller hvor mye av inntektene fra oljefondet de fleste partier er enige om at kan pumpes inn i norsk økonomi. Den ble vedtatt av Stortinget i 2001. Mer spesifikt sier handlingsregelen at vi over tid (i løpet av en konjunktursyklus) ikke skal bruke mer enn oljefondets forventede realavkastning, som er anslått til fire prosent.

Altså, det oljefondet er på omtrent 4500 milliarder kroner! Hvorfor bruker vi ikke mer?

Siv Jensen (Frp)

Siv Jensen

Grunnen til at vi ikke bruker mer oljepenger er at alle partier på dagens Storting - med unntak av FrP - mener at økt pengebruk vil ha uheldige virkninger på norsk økonomi (f.eks. økt lønnsnivå og redusert konkurranseevne) og at en økt bruk vil gjøre oss mindre i stand til å håndtere fremtidens eldrebølge og opprettholde et godt velferdstilbud. Det finnes imidlertid de som mener at man i større grad må skille mellom investering og forbruk, og at vi kan bruke mer penger til investering. Og så kan det være verdt å nevne at Norges Bank mener at en økt oljepengebruk vil føre til en renteøkning.

Jeg skjønner, så med Frp i regjering vil Norge gå konkurs?

Nei, Norge er svært rikt land og FrP må uansett forhandle om pengebruken med andre partier på Stortinget - særlig med Høyre. FrP har imidlertid fått mye kritikk av flere økonomer for uansvarlig pengebruk.

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Valgresultat banner» i nytt vindu

Les mer om stortingsvalget