Her skal atomavfallet gjemmes i 100.000 år

Vi får en maske som kan gi ren luft i 15–20 minutter i tilfelle en ulykke. Et sikkerhets-kit med førstehjelpssaker og en hette med en filterinnretning som skal gi beskyttelse i tilfelle brann. Nede i de underjordiske gangene er det nødcontainere som har ekstra luft og tepper og vann.

Vi er på vei ned i Onkalo. Onkalo betyr hule eller gjemmested, og det som skal skjules der nede er skadelig og farlig. Det er ingen tvil om at det bør gjemmes bort.

Finland er, som det første landet i verden, godt i gang med å bygge et permanent lager for høyradioaktivt atomavfall. Her skal 6000 tonn uran skjules inn i en uoverskuelig fremtid.

Sørvest i landet ligger øya Olkiluoto. I flere tiår har atomkraftverket med samme navn gitt strøm til den finske befolkningen. Noen få kilometer fra verket skal avfallet fra kraftproduksjonen nå få sitt endelige hvilested.

Skal lagres i minst 100.000 år

Siden 1980-tallet har geologer og andre fagfolk gjort prøveboringer og undersøkt granitten i grunnfjellet i denne delen av Finland.

Miljøorganisasjonen Greenpeace har protestert, og har flere bekymringer. Men den finske utbyggingen har gått sin gang.

– Denne bergtypen er to tusen millioner år gammel, sier geolog Johanna Hansen om granittgrunnfjellet i området. Hun er koordinator for utbyggeren Posiva.

Hun mener uranet ligger trygt her.

– Grunnfjellet kommer ikke til å forandre seg i de neste millioner eller hundre millioner år, forsikrer hun.

På vei mot Olkiluoto bar noen gedigne master bud om det vi var på vei mot. Etter noen spredte gårdsbruk og mer skog, kom vi til en åpen bom. Det var ingen kontroll, men store skilt om fotoforbud.

Historien om elektrisitet fra atomkraft er rundt 70 år gammel.

På femtitallet ble elektrisk energi for første gang produsert av et atomkraftverk i russiske Obninsk. Siden fulgte mange land etter. I dag finnes det godt over 400 reaktorer i verden, og i årenes løp har avfallet fra produksjonen hopet seg opp.

Restavfallet i Olkiluoto er av den langlivede typen og må forvares i årtusener før det er ufarlig.

Vi får ikke slippe ned i gruvegangene på egen hånd. Etter en runde med sikkerhetsrutiner, nærmer vi oss nedfarten. Vi utstyres med hjelp på hodet, en ekstra lommelykt i beltet, briller, støvler og refleksvest. For vi skal langt ned i grunnen.

– Farlig i flere hundre år

Veien ned er lang, med en smal tunnel som svinger seg jevnt nedover. Noen steder renner det litt vann i en grøft. Vi passerer noen arbeidere. En mann står oppe på et stillas og setter er merke i fjellveggen.

Noen steder står det en pausecontainer og en annen container der man kan gå på do. Her kjører de 24-timers skift, det er alltid noen på jobb, forklarer prosjektleder Jarno Säippä som kjører bilen vi sitter i.

Vi stanser ved en testtunnel og geolog Johanna Hansen peker på en betongvegg. Bak den er det lagt beholdere som avgir samme varme og fuktighet som det radioaktive avfallet vil gjøre når det kommer hit.

– Brenselet er farlig i noen hundre år før man kan stå ved siden av det, sier hun. Men selv om halveringen av strålefaren er størst de første århundrene, kan avfallet være skadelig hvis det på noen måte lekker ut av kobberkapselen det er pakket inn i. Nå overvåkes testtunnelen med forskjellige sensorer som måler trykk, temperatur og fuktighet.

Veien går videre nedover til 437 meter i dypet. Da har vi kjørt i cirka fem kilometer for å komme ned dit hvor avfallet skal plasseres på gulvet i sidetunellene.

Her nede er det stille bortsett fra våre egne skritt og stemmer. Innimellom høres lyder fra arbeidet som pågår rundt oss.

Et spørsmål trenger seg på.

Hvordan sikre at ingen forsøker å ta seg inn her i fremtiden?

Ingen kan vite hvordan verden ser ut om hundre år, i alle fall ikke om 10.000 år. Og avfallet må bli her enda lenger.

– Vi vil bruke cirka 120 år på å fylle opp lageret, så er planen at det ikke skal merkes på noen måte. At avfallet bare blir liggende der, midt i grunnfjellet. Det vil være stengt for alltid, sier Posivas kommunikasjonssjef Pasi Tuohimaa.

Skulle man ønske å grave seg ned til lageret, vil det kreves spesialutstyr.

Ingen merking, ingen advarsel

– Om 10.000 år har uranet vi graver ned samme strålenivå som da vi hentet det ut av naturen, sier administrerende direktør Janne Mokka.

Dette stedet her ute ved Østersjøen ble valgt blant annet fordi fjellet ikke inneholder noen verdifulle mineraler. Dermed er det mindre risiko for at noen vil ønske å lete etter noe her.

– Men dette blir myndighetenes ansvar i fremtiden. Posiva eksisterer kanskje ikke da. Vi overlater stedet til finske myndigheter når lageret er fullt. Så må de dokumentere og sørge for at man vet at det ligger uran begravet her, sier han til NRK.

Det skal ikke være synlige spor etter lageret på overflaten. Ingen skilt med advarsler.

Liten bekymring

15 kilometer sør for Olkilouto ligger nærmeste by, Rauma, som er Finlands tredje eldste by. I brosteinsgatene, mellom sukkertøyfargede trehus som står på UNESCOs verdensarvliste, treffer vi folk som har levd med atomkraftverket i nabolaget sitt i flere tiår. At de nå også får avfallet derfra nedgravd for evigheten, syns de fleste vi snakker med er greit.

– Det er litt skummelt, men jeg tror det kan bygges på en trygg måte, sier Peetu Ollikainen. Milona Sadekallio etterlyser mer nøytral informasjon, men sier at hun i prinsippet er for grønn energi. Dermed syns hun at atomkraft er bra så lenge både produksjonen og lagringen er trygg.

Det ble ingen noen store lokale protester da det ble vedtatt at Onkalo-lageret skulle bygges her.

Manu Aadeli er opptatt av at både kraftverket og nybyggingen skaffer arbeidsplasser og aktivitet i regionen.

– Jeg har vært i Onkalo og jeg tror det er trygt. Jeg syns atomkraft er ren kraft og vi trenger energi. Arbeiderne som kommer hit er dessuten bra business for butikker, restauranter og boligutleiere i området, sier han.

• Les også: Fysiker ber om mer kjernekraft

Advarer andre land

Hos Greenpeace i hovedstaden Helsingfors er tonen en annen. Organisasjonen er i utgangspunktet for å stenge ned all atomkraftproduksjon, men erkjenner at man allerede har avfall som må håndteres.

– Men vi tror ikke Onkalo er den beste måten, sier Olli Tiainen som er organisasjonens klima- og energitalsmann til NRK.

Han syns tidsperspektivet er så absurd at det nesten er vanskelig å forestille seg.

Kobberbeholderne som må holde i mange tusen år, gjør Greenpeace usikre på om metoden er god nok. Ifølge snl.no har kobber sannsynligvis vært i bruk fra omkring 5000 før vår tidsregning, siden det på grunn av sin edelhet kan forekomme fritt i naturen. Det er langt unna 100.000 år.

Det bekymrer også Greenpeace at det ikke blir mulig å overvåke lageret når det er stengt.

Forholdene i grunnfjellet her i Finland er spesielle. Her er det for eksempel så å si ikke fare for jordskjelv.

– Men denne lagringsmetoden er ikke noe man uten videre kan kopiere til andre land, advarer Tiainen.

Ute på øya Olkilouto fortsetter boremaskinene sitt møysommelige arbeid med å gnage seg ned i grunnen. Budsjettet er nå på rundt 5 milliarder kroner etter flere budsjettsprekker. Det internasjonale atomenergibyrået anslår at det finnes rundt en kvart million tonn høyradioaktivt avfall i 14 land og mer skal det bli, også i Finland.

Nord i landet planlegger finnene et nytt kraftverk. På Olkilouto er de allerede i gang med å bygge en ny atomreaktor.

Der skal det radioaktive avfallet altså ligge i 100.000 år.

Kunne vi sett tilsvarende mange år bakover i tid, hadde vi sett neandertalere som jaktet mammuter.