18. februar 2020, Qamishli, Syria:

Rojin går inn på rommet sitt og låser døren. Hun har akkurat sendt en melding til sin søster. Meldingen handlet om et dramatisk valg 27 år gamle Rojin har tatt.

Ekteskapet har havarert for lengst, men hun må holde kontakten med mannen fordi de har to små barn sammen. Ingen trodde at denne søndagen skulle bli så blodig.

Rojins far løper inn i leiligheten og ser etter sin datter.

Hun har bodd her, hjemme hos familien, i sju måneder etter at hun ble skilt fra mannen sin. Den unge syriske kvinnen ønsket å starte et nytt liv og hadde et håp om å finne seg en jobb, men slik ble det ikke. Eksmannen tok med barna deres og reiste fra Nord-Syria til Irak.

Rojin er sikker på at hun aldri vil se dem igjen. Nå er hun desperat.

Faren roper febrilsk.

Han prøver å åpne døren til soverommet, men den er låst.

En svak stemme svarer faren.

Faren puster lettet ut. Han har minutter tidligere fått høre om meldingen Rojin sendte til søsteren. Den gjør ham nervøs. I meldingen tar hun farvel med familien, og skriver at hun er veldig glad i dem.

Faren beveger seg sakte mot rommet sitt da han hører et smell. Han løper tilbake mot Rojins rom og bryter opp døren.

Men det er for sent.

Hun er død, bare 27 år gammel.

Økende problem

Rojins historie er ikke unik.

Det er mange slike historier i Syria akkurat nå. Selvmord har blitt et økende problem, men få tør å snakke om det i det krigsherjede landet.

I jakten på svar har NRK gjennom flere lokale journalister intervjuet leger, pasienter, pårørende og hjelpeorganisasjoner i tre byer i Nord-Syria.

Hvorfor skjer dette nå?

I år er det ti år siden borgerkrigen i Syria startet, hvor over 400.000 mennesker så langt er drept. 

Rundt 12 millioner er drevet på flukt og drømmen om demokratiske endringer er knust.

Kontrollen over Syria er delt mellom tre forskjellige lokale myndigheter. Det er stadig konflikt mellom partene.

I Nordvest-Syria deler radikale islamistgrupper og andre opprørsgrupper kontrollen over området. Her bor det om lag 4 millioner mennesker. Halvparten er internt fordrevne flyktninger fra andre steder i landet.

Mange av dem bor i telt under kummerlige forhold.

1,5 psykiater til 4 millioner pasienter

Dr. Mohammad Satto er psykiater og behandler pasienter ved et sykehus i Sermada i Idlib-distriktet i Nordvest-Syria. Han har sett mange kolleger flykte landet på grunn av krigen.

Nå er han den eneste psykiateren igjen som jobber fulltid. I hele Nordvest-Syria.

– Jeg behandler kun akutte tilfeller. Resten må andre ta seg av. Men vi er en gruppe 620 personer som jobber med psykisk helse, både allmennleger, hjelpepleiere og ambulansepersonell, forteller Satto.

I tillegg til ham er det én annen psykiater i en annen by som jobber 50 prosent.

Det er likevel vanskelig å hjelpe i et land hvor psykiske problemer og selvmord er svært tabubelagt.

– De blir stemplet som gale eller ikke-troende, forklarer Satto.

– For mange er selvmord i strid med religionen islam. Det gjør det enda vanskeligere for dem som sliter, fortsetter han.

Unge mennesker kan oppleve å bli avvist når de forsøker å ta opp psykiske problemer.

Lokale hjelpeorganisasjoner har gjennom brosjyrer forsøkt å gi informasjon om hvordan man kan håndtere det. Oversettelsen er gjort av NRK.

Sattos sykehus har 20 sengeplasser. Pasientene kan bli her i fire uker, men så må de ut. Ventelisten er lang og det er få leger.

Satto er mest bekymret for Syrias ungdom. Flere av dem som sliter med psykiske problemer bruker rusmidler som egenmedisin, ifølge psykiateren.

– Det er en skremmende situasjon. Det har blitt vanlig å ruse seg i Syria. Det er et voksende problem som vi ikke vet hvordan vi skal håndtere, innrømmer den erfarne legen.

Stor skam – store mørketall

Verdens helseorganisasjon (WHO) har, sammen med flere lokale syriske hjelpeorganisasjoner, gjennomført en undersøkelse om psykisk helse i området.

Undersøkelsen viser at 246 syrere har tatt livet sitt de siste seks månedene. 1748 har forsøkt å gjøre det samme.

Men mørketallene forventes å være enda større.

På grunn av skam og religion, så oppgir mange familier ikke selvmord som årsak.

– Folk frykter hvordan samfunnet ser på dem. De frykter også spørsmålene fra folk de kjenner, forklarer Rojin Isamail Shawish.

Hun jobber i Jiyan Foundation for Human Rights i Qamishli, i samme by som navnesøsteren Rojin tok sitt eget liv.

Én løsning er å jobbe for å endre holdningene knyttet til å snakke om psykisk helse.

Her forsøker lokale hjelpeorganisasjoner å vise at det er ingen skam i å vise følelser.

I områder som president Bashar al-Assad kontrollerer, finnes det ikke oppdatert statistikk for selvmord eller selvmordsforsøk. I Nordøst-Syria skal kun 22 syrere ha tatt sitt eget liv i 2020, ifølge de kurdiske lokalmyndighetene.

Shawish mener tallene ikke er i nærheten av å stemme.

– Familiene sier bare at det var en normal død, forteller hun.

Manuel De Lara er ansvarlig for WHOs folkehelseprogram i Nordvest-Syria. Han bekrefter at også helsepersonell bidrar til mørketallene.

– Hvis noen begår et selvmord, vil det også skade familien. Dette vet helsearbeiderne. Derfor endrer de dødsårsaken, sier De Lara.

De får også støtte fra den syriske psykiateren Ammar Beetar. I dag leder han organisasjonen Hope Revival Organization i Tyrkia, og følger situasjonen i hjemlandet tett.

– Allerede før krigen brøt ut i Syria i 2011, fantes det ikke troverdige tall for selvmord eller selvmordsforsøk. Psykisk helse er et skambelagt tema å snakke om, sier Beetar.

Det er et stort behov for psykisk førstehjelp, spesielt for unge menn, men situasjonen i Syria gjorde det vanskelig selv før krigen. For eksempel viser Beetar til Damaskus:

– Hvis noen prøvde å ta sitt eget liv, så ble vedkommende anmeldt. Leger var pliktige til å anmelde pasientene til politiet. Derfor droppet mange leger å rapportere selvmord for å unngå byråkratiske prosesser, ifølge Beetar.

– Klarer ikke godta den nye virkeligheten

I byen Ezaz ved grensen til Tyrkia finnes en klinikk for psykisk helse. Hver dag kommer mange inn hit for å få hjelp. Én av dem er 43 år gamle «Jamal» fra byen Hama midt i Syria.

Han og familien flyktet til Ezaz for ti år siden.

Før hadde han hus og jobb. Nå er han arbeidsledig og bor, som mange andre, i et midlertidig telt sammen med familien.

– Jeg har forsøkt å ta mitt eget liv flere ganger. Etter at jeg begynte med medisiner, har det blitt noe bedre, forteller han til NRK.

– Det er helt ukontrollerbart. Det kan skje når som helst, når jeg skal spise, sette meg ned eller gjøre noe helt annet. Jeg føler at noen snakker med meg og gir meg ordre om å gjøre ting, som for eksempel å slå noen.

I klinikken sitter han sammen med legen Darar Subuh. Han er også psykolog og har ansvar for klinikken.

Subuh møter daglig mange i samme situasjon som Jamal. Menn og kvinner, i alle aldre, med store psykiske problemer på grunn av situasjonen de har endt opp i.

– Det er mange som lider av depresjon og vurderer å ta sitt eget liv på grunn av fattigdom og flukt, forteller han.

– Før bodde de i et hus. Dagen etter våknet de til en ny tilværelse i et telt. De klarer ikke å godta den nye virkeligheten. Det er da tankene om å begå selvmord kommer snikende.

Et splittet land, fysisk og psykisk

Etter ti år med borgerkrig i Syria er det fortsatt ikke noen langvarig politisk løsning i sikte. Høy arbeidsledighet, pågående konflikt, millioner på flukt og internasjonale sanksjoner gjør situasjonen enda vanskeligere for alle syrere.

Krig, korona og oversvømmelser har gjort situasjonen verre enn på lenge. Dette gir også mindre penger til psykisk helse.

– WHO får penger fra Norad og vi er veldig glade for det. Men siden koronapandemien inntraff har vi fått mindre støtte fra verdenssamfunnet, sier De Lara fra WHO.

– Vi trenger hjelp, konkluderer han.

For Rojin ble livet for vanskelig å håndtere.

Kusinen hennes opplever fortsatt smerten når hun besøker graven.

– Hun var ikke en person som kunne begå selvmord. Det var ikke et tema, hun snakket aldri om det, forteller kusinen.

Hun gråter.

– Det finnes folk som sliter psykisk og har det vondt. Men det er vanskelig å avsløre.

Kusinen tørker tårene med sløret, trekker hendene sammen og leser en bønn til Rojin. Sakte går hun vekk fra gravlunden.

Det er nå ett år siden Rojin gikk bort, men kusinen forstår fortsatt ikke hvorfor 27-åringen tok det fatale valget. Mange familier sitter igjen med samme spørsmål. De spør seg selv og andre om hvor veien går videre.

Hva nå, Syria? Hvordan kommer vi tilbake til normalen igjen? Når slutter krigen?

Etter ti år med krig vet ingen når Rojins kusine og andre syrere vil få svar.