Unik forskning om pårørende: – En ekstrem påkjenning

– Jeg satte meg ned på huk og skrek. Kroppen sviktet, og jeg hadde en følelse av ikke å få puste.

Blikket til Melanie Faulstich funkler mens hun forteller. Fingrene flettes sammen. Hun lukker øynene som for å lete etter dekkende ord.

Hun finner dem i dypet av seg selv.

– Beskjeden kom som et stort sjokk. Helt ... overveldende.

På stuebordet hjemme i Lier er det dekket på med kaffe og sjokoladekjeks. Telysene brenner. En pakke papirlommetørkle er åpnet. På hylla kneiser et innrammet bilde av Melanies storesøster Silke.

Høsten 2023 valgte Silke å ta sitt eget liv hjemme i Tyskland.

– Silke har slitt siden jeg var 10 år, sier Melanie og blunker tårer vekk.

Melanie Faulstichs familie er kjent med at NRK deler historien. Melanie selv sier hun ønsker åpenhet rundt selvmord og håper historien kan hjelpe andre.

• Om lag 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. To av tre er menn.
• Median alder for selvmord er 47 år, det vil si at halvparten er eldre og halvparten yngre enn 47 år.
• Omtrent 6500 etterlatte og nærstående berøres av selvmord hvert år.

(Kilde: FHI)

FHI: – Dette har ingen sett på før

– Å være pårørende til en som dør av selvmord er en ekstrem påkjenning, og vi vet at mange etterlatte får utfordringer med psykisk helse i etterkant, sier Sissel Bélanger.

Hun er psykolog og PhD-stipendiat ved avdeling for psykisk helse og selvmord ved Folkehelseinstituttet. Bélanger er også førsteforfatter på en ny forskningsartikkel.

I regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord, er det et mål at etterlatte skal få bedre oppfølging.

Derfor ønsket forskere ved FHI å undersøke hvor mange av de etterlatte som oppsøker fastlegen på bakgrunn av egen psykisk helse.

Bélanger sier de har brukt data fra forskjellige offisielle registre for å undersøke hvor ofte dem som blir etterlatt etter selvmord går til fastlegen – både i tiden før og etter at man mister noen til selvmord.

– Det var vi veldig interessert i, for det er det ingen som har sett på før, hverken i Norge eller i andre land.

Spiseforstyrrelser, alkoholisme og psykiske lidelser

I 2007 flyttet Melanie (47) til Norge sammen med sin mann. Hun vokste i nærheten av Münster, nord for Dortmund, med mor, far, mormor og storesøster.

– Silke og jeg hadde et veldig tett og godt forhold.

Da Melanie var i barneskolealder utviklet Silke spiseforstyrrelser, og hun ble innlagt på et rehabiliterings- og terapisenter.

– Hvis hun ikke spiser, dør hun, tenkte jeg. Jeg hadde panikk. Det var en enorm belastning for meg, for hele familien. Hun var veldig psykisk syk.

I tillegg vokste de opp med en far som var alkoholiker. Melanie karakteriserer oppveksten som alt annet enn lett.

– Som barn ville jeg være usynlig, bare fungere: God på skolen, perfekt. Ville ikke bekymre foreldrene mine. De slet jo med mye og var selvfølgelig mest bekymret for søsteren min. Jeg la et enormt press på meg selv, minnes Melanie og setter opp et tappert smil.

De etterlatte utgjør en risikogruppe

Bélanger i FHI sier funnene danner et viktig kunnskapsgrunnlag for en veileder som Helsedirektoratet jobber med: Hvordan helsetjenestene kan følge opp etterlatte etter selvmord.

At de etterlatte hadde «noe hyppigere konsultasjonsrate før dødsfallet», tyder på at mange i denne gruppen – også i perioden før selvmordet – opplevde dårligere psykisk helse, mener forskerne.

Studien forteller ikke hvorfor, men forfatterne tror det kan ha flere forklaringer.

– Tidligere forskning har vist at mange som lever tett på mennesker i krise har hatt store belastninger i årene før selvmordet. Dette kan igjen påvirke den psykiske helsen negativt, sier Bélanger og legger til:

– Vi vet at psykiske lidelser er én av mange faktorer som øker risikoen for å dø av selvmord. Da er det naturlig å tenke at deres nærmeste kan ha økt risiko for selv å ha dårlig psykisk helse, fordi de vil dele en del faktorer knyttet til både arv og miljø med den avdøde.

Skulle aldri mer på sykehus – begynte i helsevesenet

Årene gikk. De mørke skyene som hadde hengt over livene til den tyske familien begynte å sprekke. Solstrålene trengte gjennom og alt så lysere ut.

– Hun begynte å spise ordentlig, møtte en mann og fikk barn, forteller Melanie.

– Hva med deg?

– Ja, da min mormor døde på sykehuset, bestemte jeg meg for aldri å oppsøke et sykehus igjen, forteller Melanie og ler en kort latter.

Slik ble det nemlig ikke.

Hennes pålagte dumpe avsky for sykehus skulle snart forsvinne som de mørke skyene.

– I ettertid har jeg innsett at det var en form for bearbeiding, selvterapi, det at jeg ble sykepleier og ville hjelpe andre mennesker. Jeg tror mange i helsevesenet har lignende erfaringer. De ønsker å hjelpe andre.

Melanie møtte sin ektemann i Tyskland. Begge jobber i helsevesenet. De flyttet til Norge for 17 år siden. Sammen har de en datter på 15.

Traff hverandre bare i begravelser

Lenge hadde søstrene et godt forhold. Under pandemien ble alt forverret.

I to år stengte storesøster lillesøster ute da hun igjen fikk en dårlig periode. Det utløste en ny krise hos Melanie.

– Jeg oppsøkte fastlegen tre år før Silke bestemte seg for å ta livet sitt. Jeg fikk terapi på DPS for å kunne fortsette å være sykepleier, men mest for å være en bedre kone og mor.

Silke og Melanie fikk litt kontakt igjen, men traff hverandre bare i begravelser under og etter pandemien.

– Først gikk tante, som var veldig viktig for oss, bort. I januar døde svigermoren til Silke. Like etter en nær kollega av henne. Så min svigermor i juli i fjor. Det var sist gang jeg traff henne, i den begravelsen, sier Melanie med klump i halsen.

Så kom høsten.

Det var ektemannen som fikk telefonen fra familien. Han fortalte Melanie om søsteren.

Skam, sorg og skyldfølelse

– I etterkant fant jeg ut at hun har forsøkt å ta sitt eget liv tidligere.

– Er du sint på henne?

– Ja. Jeg bærer på sorg og sinne. Sitter igjen med mange spørsmål, svarer Melanie.

Samvittigheten gnager.

– Det er verst for foreldrene mine. De har gjort alt, virkelig vært til stede. Jeg flyttet jo, det bebreider jeg meg selv for iblant.

Hun svelger og fortsetter.

– Kanskje kunne jeg gjort noe. Men jeg tok mitt valg, ansvar for livet mitt.

Melanie går i traumeterapi. Og hun henvendte seg til Leve, landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Det var gjennom Leve at NRK kom i kontakt med Melanie.

– Jeg fant mennesker der som inspirerte meg. Mennesker i samme situasjon. De har virkelig hjulpet meg.

Melanie forteller at hun fremdeles sliter med angst og søvnvansker. Det påvirker arbeidssituasjonen.

– Jeg er fortsatt 50 prosent sykmeldt. Det er et stort behov for de etterlatte å få bearbeidet sorgen sin.

– Hva vil du si til andre som er i samme situasjon?

– Prøv å være åpen. Søk hjelp. Man er ikke alene. Selv om det virker håpløst, er det håp.