Ti år siden «dødstogene» i Madrid

Morgenen var mild og klar, og det så ut til å bli en fin vårdag i Madrid. Fra småbyen Alcalá de Henares, fem mil øst for byen gikk det som vanlig en strøm av lokaltog inn til sentrum, ett hvert femte minutt i morgenrushet. Men fire av togene skulle aldri nå sitt bestemmelsessted, Madrids sentralstasjon Atocha.

Brannmannskaper bærer ut døde mennesker etter bombeangrepene 11. mars 2004.

Brannmannskaper bærer ut døde mennesker etter bombeangrepene 11. mars 2004.

Foto: PIERRE-PHILIPPE MARCOU, AFP PHOTO PIERRE-PHILIPPE MARCOU / AFP

Den 11. mars 2004 var en torsdag. Jeg våknet i min leilighet nær Atocha-stasjonen i Madrid av et par kraftige smell, og noen minutter senere lød øredøvende sirener.

Nå er den spanske hovedstaden en ekstremt bråkete by, så jeg ble sant å si ikke så veldig oppskaket. Jeg slo på TV-en for sikkerhets skyld, og en nyhetsoppleser sa at det var meldt om eksplosjoner.

Men han hadde ingen opplysninger om drepte eller skadde. Like etter ringte Dagsnytt og hadde fått de samme meldingene fra internasjonale nyhetsbyråer.
Vi ble enige om at jeg skulle dra opp til Atocha for å sjekke saken.

Akkurat da jeg skulle slå av TV-en kom nyhetsoppleseren med en ny oppdatering: «Det skal ha vært en eksplosjon inne på et tog, men fortsatt er ingen meldt drept eller skadet», sa han.

«Himmel og hav», tenkte jeg. «Hvis en bombe har eksplodert i en togvogn, må det være mange ofre».

Hør radiosaken fra Arnt Stefansen.

Arnt Stefansen fulgte dramaet på kloss hold da bombene smalt i Madrid for ti år siden.

Dødstogene

Da jeg nærmet meg Atocha, Madrids sentralstasjon, var helvete løs. Sykebiler og brannbiler gikk i skytteltrafikk, politifolk skrek som gale og satte opp sperringer, mens tusener av redde og sjokkerte Madrid-borgere samlet seg i området.

Ifølge ryktene var flere titalls mennesker drept, men ingen visste sikkert. Det viste seg snart at sannheten var mye verre enn ryktene ville ha det til.

Etter hvert fikk jeg dannet meg et bilde av situasjonen. Eksplosjonene hadde rammet fire lokaltog, fulle av dagpendlere som var på vei inn til Madrid på jobb. Det var snakk om i alt ti eksplosjoner, som skjedde nesten samtidig – rundt ti over halv åtte på morgenen.

To av togene ble rammet noen kilometer før de nådde Madrid sentrum. De to siste var i ferd med å kjøre inn på Atocha-stasjonen da eksplosjonene skjedde. Snart skulle de fire togene få et uhyggelig navn; «Los trenes de la muerte» - Dødstogene.

Hvem gjorde det?

De første to timene etter at jeg kom til Atocha-stasjonen steg dødstallene med uhyggelig fart – til 100, til 150 og til nærmere 200. Sykehusene i hovedstaden ble oversvømmet av sårede, og det blir opprettet provisoriske mottak.

Kaoset var fullstendig, og mine kolleger hjemme i Oslo ringte i ett sett for å få nye rapporter.

Da jeg la på etter en kort mobilsamtale, lå det mer en 20 beskjeder på svareren.
Utpå dagen ga regjeringen sin første pressekonferanse, og innenriksminister Angel Acebes kunne slå fast at verden var blitt rammet av den verste terroraksjonen siden 9/11-angrepene mot USA i 2001.

Det offisielle tapstallet ble senere fastsatt til 191, og tallet på sårede til nærmere 1.900. Og innenriksministeren levnet ingen tvil om hvem som sto bak udåden:

- Ifølge sikkerhetskreftene og innenriksministeriet synes det klart at denne aksjonen er utført av terrorgruppen ETA.

Vers fra Koranen

Den baskiske separatiskgruppen ETA hadde på dette tidspunkt en 40 år lang historie med aksjoner i Spania. I så måte var innenriksministerens antakelse høyst rimelig, og de aller fleste støttet i første omgang hans oppfatning. Men det ble snart klart at det var mye som ikke stemte.

Allerede dagen etter terrorangrepet kom det frem spor i etterforskningen som gikk i retning av helt andre gjerningsmenn. I en varebil i Alcalá de Henares, der «dødstogene» kom fra, fant etterforskerne dynamitt, tennsatser, og en lydkassett der det var innlest vers fra Koranen på arabisk.

Det blir også funnet fingeravtrykk i bilen, og de stemte ikke med noen av avtrykkene fra ETA-medlemmer.

Likevel fortsatte den konservative regjeringen sin kampanje for å rette søkelyset mot ETA. Årsaken var klar: De fleste spanjoler var sterkt imot regjeringens nære samarbeid med USA under krigen mot Irak.

Dersom Al-Qaida sto bak aksjonene vil mange si at terrorangrepet var prisen Spania måtte betale for denne politikken. Dermed kunne de konservative tape valget, som skulle holdes tre dager etter terrorangrepet.

Ti år siden bombene i Madrid

Blomster til minne om de som ble drept for ti år siden.

Foto: PEDRO ARMESTRE / Afp

Den store marsjen

Om kvelden den 12. mars, halvannet døgn etter udåden, deltok millioner av mennesker over hele Spania i en protestmarsj mot terroren. Til tross for et øsende regnvær var utrolige to millioner ute i gatene i hovedstaden Madrid, der kongefamilien, regjeringen, opposisjonen og de fremste EU-lederne gikk i spissen for det enorme demonstrasjonstoget.

Men egentlig var det et splittet Spania som fylte gatene denne fredagskvelden. En stor del av spanjolene var rasende over myndighetenes håndtering av den nasjonale tragedien som har rammet landet.

Selv om ETA-teorien åpenbart var et blindspor, brukte regjeringen alle midler, inkludert en kraftig manipulering av mediene, for å argumentere for at den var riktig.

Det viste seg å være en fatal strategi. Kvelden før valget demonstrerte titusener av spanjoler utenfor hovedkvarteret til regjeringspartiet Partido Popular i Madrid, og dagen etter tapte partiet valget. Enkelte mente at terroristene dermed hadde nådd sitt politiske mål.

Døde «på direkten»

Jeg har møtt mange av dem som ble direkte rammet av udåden i Madrid for ti år siden – skadde og pårørende. En kvinne i 40-årene fra forstaden Leganés ble bare lettere skadd, men sliter fortsatt med psykiske ettervirkninger.

Hun tør ikke gå inn på et tog, og måtte derfor si opp jobben inne i Madrid.
Andre kjemper mot angsten og gjenopplever den grusomme hendelsen hver eneste natt. En av dem er Dori Majali fra Madrid, som var med et av «dødstogene» og ble hardt skadet:

- Etter eksplosjonene var det en dødsens stillhet i vogna der jeg satt. Alle var i sjokk, ingen sa et ord, det var fullt av røyk over alt, og det var en forferdelig stank som har fulgt meg alle dager siden: En stank av brent kjøtt og kjemikalier, forteller hun.

Det som har gjort sterkest personlig inntrykk på meg er likevel historien om en ung jente som ble hardt skadd da en av bombene gikk av i togvogna der hun satt. Da hun vaklet ut av vogna på Atocha-stasjonen i Madrid var hennes første tanke at hun må ringe på jobben og si at hun er forsinket. Hun tror hun snakker med en kollega, men det er bare en telefonsvarer, og dermed foreviger hun sine siste ord her på jorda:

- Concha, jeg er på Atocha-stasjonen. Det har vært en bombeeksplosjonen på toget …

Lenger kommer hun ikke før en ny bombe eksploderer, og det siste man hører er hennes fryktelige dødsskrik.

Minneseremoni ti år etter bombene i Madrid

Minneseremoni ti år etter bombene i Madrid.

Foto: PACO CAMPOS / Afp

SISTE NYTT

Siste nytt