Det fikk familien til Abu Walid nylig erfare.
«Vi bodde på et sted som het Hajira. Mine søsters mann var oberst. Han hadde gått av med pensjon for et halvt år siden. Han var ikke involvert i noe lenger», sier en kvinne som jeg treffer på en skole i Damaskus.
Skolen har blitt bosted, hun er en av mange internflyktninger i Syria. Hun bor i et klasserom, sammen med andre familiemedlemmer. Hun vil ikke gi sitt navn, men hun snakker, i motsetning til søsteren hennes som derimot viser meg et portrettbilde av mannen sin.
- Les også:
Ut fra bildet å dømme må han ha vært en røslig kar, helt til han blødde i hjel på et sykehus.
Skutt i ryggen
– Fem væpnede menn kom inn i huset, og sa at de skulle ha tak i Abu Walid. De tok han med ut på gata. Han satte seg til motverge etter 5–6 meter. Nevøen hans så hva som skjedde og løp for å hente folk i området. Da de kom skjøt kidnapperne ham i ryggen. De skjøt og så rømte de, forteller hun.
- Les også:
Kvinnen sier hun ikke vet hvem de fem mennene var, de var maskerte, men hun mener i hvert fall at det umulig kan ha vært regjeringshæren, for de opererer ikke tildekket. Og hvorfor skulle de ta en av sine egne?
Likvideringer
Hun får nok aldri et entydig svar på hvem som drepte svogeren, men det virker sannsynlig at dette er en av de mange likvideringene opprørsbevegelsen gjennomfører.
Ved siden av de åpne kampene som har pågått så lenge og kostet så mange liv, foregår også en langt mindre synlig krig, en krig der opprørsbevegelsen forsøker å svekke regimet ved å drepe offiserer i hæren eller menn som jobber i sikkerhetstjenestene, i tillegg til informanter.
- Les også:
De viser at ingen er trygge, de skaper usikkerhet i rekkene. I våres traff jeg en tidligere syrisk etterretningsoffiser i Tyrkia. Han hadde hoppet av til opprørssiden. Han fortalte meg at de visste hvem alle var, at de hadde lister. Han førte krig mot sine gamle arbeidsgivere, med livet som innsats.
Tydeligst kom denne strategien til uttrykk da president Bashar al-Assads svoger ble drept i sommer. Omstendighetene er uklare og det viskes om at det var et internt oppgjør som førte til at Assef Shawkat ble drept, men det skriver seg også inn i dette mønsteret av målrettede angrep.
I går skjedde det igjen, da den høytstående generalen i luftvåpnet, Abdullah Mahmud al-Khalidi, ble drept i et angrep i utkanten av Damaskus.
Splittet land
Og at Syria er et splittet land, det fikk familien til Abu Walid erfare da de forsøkte å ta ham til sykehus etter at han ble skutt av sine kidnappere.
– Først tok vi ham til et sykehus bydelen Sayed as-Zeinab. Men ingen ville gjøre noe. Vi ba dem hjelpe ham. Vi sa at han var et menneske, men de sa at de ikke hadde medisin, og så tok vi ham til et annet sykehus og der sa de at de skulle behandle ham, men det tok for lang tid og han blødde i hjel på gangen. Problemet er at noen sykehus jobber bare for den ene eller den andre siden, sier hun.
Selv mistet hun jobben og bor nå sammen med restene av søsterens familie. Hun som drev firmaet som hun jobbet i, støtter opprørssiden: «Må Gud tilgi henne».
Utbombet leiegård
Regimet i Syria har forsøkt å undertrykke opprøret med alle midler. Det begynte med å slå ned demonstrasjonene med vold og arrestasjoner til dagens situasjon hvor bombeflyene tiltenkt forsvaret av landet nå brukes på eget territorium.
Kampene har vært hardest i nord, men merkes også i områdene rundt hovedstaden. Flyktningene på skolen kommer stort sett fra forstedene.
– I fire dager var vi beleiret i Hajira. Til slutt var hele området så å si tømt, til slutt traff en granat leiegården hvor jeg bodde, vi var redde for døtrene våre og de unge sønnene våre og vi dro hit», forteller hun, og legger til at hun kom uten mye klær, og at hun ikke kan dra hjem for å hente noe fordi trappen opp til leiligheten er bombet
Likevel, hun klager ikke. Andre har det verre. Familier sympatiske eller med kontakter på opprørssiden har ingen skoler å flykte til når hjemmene deres blir bombet.
