Hellige krigere på ny grunn

Linjen var dårlig, men han fortalte dem at han var i Deraa i Syria og at han ikke kom hjem med det første. Familien prøvde å lokke ham hjem med en løgn om at noen i nær familie var død, men det virket ikke helt som de trodde på dette selv.

Først Gaddafi – nå Assad

Jeg traff familien i sommer i Libya. Muammar al-Gaddafi var styrtet, og det manglet ikke på rastløse unge menn med stridserfaring. Faren fortalte at sønnen var blitt så beveget av å se drepte barn på de arabiske satellittkanalene at han ville dra for å slåss mot de syriske regjeringsstyrkene.

Men det holder ikke med sinne og vilje, det trengs også et nettverk, et logistikkapparat for å utstyre de unge mennene med våpen og utstyre de med våpen.

En sentral islamist i Libya fortalte meg at de samlet inn penger, men ville ikke gi meg noen detaljer om reiseruten. Dette var i juli, og den gang var det både farlig og vanskelig å komme seg inn i Syria for de hellige krigerne.

Kort avstand

Nå er det mye lettere. Etter at opprørsstyrkene tok kontroll over mange grenseposter nord i Syria, holder det med å kjøpe en billigbillett til Tyrkia og ta et par telefoner, og vips, så står man med våpen i hånd i en bakgate i Aleppo.

Det er kort avstand til de syriske slagmarkene, både fra Libya og fra Norge og andre europeiske land.

Hvor mange er de?

Det er ingen som har oversikt i detalj over de mange væpnede opprørsbevegelsene som nå befinner seg i nord-Syria og Tyrkia. Det finnes mange fraksjoner og grupper, noen under paraplyorganisasjonen Free Syrian Army, andre opererer uavhengig.

Det store flertallet er syrere, og antallet utenlandske krigere virker å være relativt lavt. Paulo Sérgio Pinheiro som har etterforsket menneskerettighetsbrudd i Syria for FN, snakker om at det er «hundrevis» av utenlandske hellige krigere.

Problemet for Syria på sikt, som har en lang tradisjon med sameksistens både mellom forskjellige religioner og forskjellige retninger innen samme religion, og mer umiddelbart for den syriske opposisjonen, er at de bidrar til å radikalisere hele konflikten.

Plutselig er det ikke lenger en kamp for demokrati mot en undertrykkende og brutal stat, det kan bli en sunnimuslimsk religiøs krig for å styrte et regime ledet av mennesker de mener er vantro.

Ikke i vakuum

De utenlandske krigerne som reiser til Syria møter nå flere meningsfeller ved ankomst. Ettersom den militære konflikten har blitt mer voldsom og dratt ut i tid, har også de ytterliggående religiøse gruppene styrket seg blant syrere. Det flere grunner til det.

Den mest åpenbare er penger. Salafistene, som disse krigerne gjerne er kjent som siden de etterstreber idealer fra islams begynnelse, har lett tilgang på midler via nettverk i Golfen.

Sekulære aktivister klager ofte på at de har vanskeligheter med å få støtte fra Vesten, mens salafistene bare kan ta en telefon til kontakter i Golfen. Dernest tilbyr salafistene et verdensbilde som passer godt til de ofte lite utdannede fotsoldatene som nå kjemper og dør i stort antall:

Anerkjenner ikke alawittene

Regimet i Syria er ikke ekte muslimer og de må bekjempes. Regimets ledelse kommer fra alavi-sekten, en liten sidegren av islam som salafistene ikke anerkjenner.

Det samme regimet har på sin side fra begynnelsen også styrket den sekteriske dimensjonen på konflikten, blant annet for å samle minoritetene rundt seg.

Det er nå i all hovedsak soldater fra presidentens egen religiøse gruppe, alawittene, som brukes der kampene er hardest. Den fryktede regimetro militsen, shabiha, identifiseres også med alawittene.

Rammer hele området

Legg til at hele Midtøsten, særlig siden den amerikanske invasjonen av Irak, nå splittes på tvers av religiøse linjer, slik at de sjiamuslimske landene eller gruppene aktivt støtter regimet, mens de sunnimuslimske tungvekterne støtter opprørene.

Vi ser på oppskriften av en konflikt som ikke bare ville ramme Syria, men hele regionen.