På to dag har jeg reist 1000 kilometer gjennom statene Alabama, Louisiana, Mississippi og Florida. På jakt etter sporene fra oljekatastrofen som utspiller seg ute i Mexicogolfen.
- Les:
- Jeg fikk være med den amerikanske kystvakta ut på lensesjekking ved Cocodrie i Louisiana.
Foto: John Miller / US Coast GuardDet er ikke mye olje å se - slik jeg hadde forventet. For å nå oljen må du et godt stykke ut til havs. Da kan man speile seg i et tynt skimrende lag som ligger oppe på vannet.
Det du ser når du kjører kystveiene, er oljelensene som er lagt ut. Ikke for å skjerme strendene, men for å beskytte sårbare våtmarksområder.
Strendene er like fine. Det eneste tegnet på katastrofen, er tjæreballene som havet fører med seg innover.
I luften ser man helikoptre som flyr sandsekker fra fastlandet og ut til øyene, som rammes langt hardere av oljesølet.
Frykten for fremtiden
Den største konsekvensen oljedramaet ute i Mexicogolfen har ført med seg, er frykten. Frykten for fremtiden.
De folkene jeg har truffet er ikke rasende, bare frustrert. Frustrert for at de ikke vet hva fremtiden vil bringe.
- Les:
Nær all virksomhet i sør er bygget opp rundt havet - og innbyggerne vet ikke hvor lenge den nåværende situasjonen vil vare. Fem måneder, fem år - eller 10 år?
Store fiskeområder er stengt av og gjerdet inn av oljelenser. Strendene er tomme, det samme er hotellene og restaurantene. Dagligvarebutikkene langs vannet sliter. For det er jo ingen kunder.
Restaurantene har startet å importere sjømat fra Thailand og fisk fra Norge.
I New Orleans har USAs eldste østersfabrikk P&J stengt dørene. Ingen vet for hvor lenge.
Ikke et menneske er å se rundt fabrikken. Lastebilene med den velkjente P& J-mannen står parkert utenfor.
Det er stille i kvartalet rundt P&J Oyster Company.
Foto: Anders Tvegård / NRKFabrikken får ikke lenger inn østers fra sandbankene i golfen, og østers fra New England fraktes nå sørover - så lenge det varer.
I et rekebasseng i Venice, Louisiana hvor det er plass til 6000 reker, er det kun en reke igjen - den ligger død på bunnen. Eieren Bubba renser og gjør klar bassenget til neste fangst kommer. Når har han ingen anelse om.
Med importert sjømat, blir maten på restaurantene dyrere. I neste omgang frykter innbyggerne for prisen på andre typer matvarer - og bensinprisene. Og det blir ekstra tungt, når man ikke vet om man lenger har en inntekt å leve av eller når erstatningen for tapt arbeid kommer.
Fiskere som dro ut med båtene hver morgen, har nå tatt seg arbeid hos BP. I stedet for å fiske, legger de ut oljelenser. Eller de sjekker strendene.
Dagsarbeid for Kystvakta, er det eneste trekefiskerne har å gjøre.
Selv om noen av områdene er åpnet for fiske igjen i kortere perioder, mener fiskerne dette er idiotisk.
- Da kjører vi bare over oljelensene og ødelegger dem, og så kan det hele bli mye verre i det lange løp. Det er bedre å vente, uttrykker flere det overfor meg.
Bare ord i løftene?
Inkludert i fremtidsfrykten er at president Obamas løfter bare blir ord. Louisiana sliter fortsatt med ettervirkningen av orkanen Katrina, hvor områder fortsatt ikke er gjenreist. De frykter det samme vil skje nå.
- Les:
- Kommentar:
Overalt ligger fiskebåtene fortøyd.
Foto: Anders Tvegård / NRK- For folk andre steder har jo ingen interesse av å hjelpe folk i sør. Slik er det bare, er omkvedet. De er klar over solidaritetsfølelsen mellom mennesker og stater i USA ikke er den største.
Likevel, selv om mange er kritiske til myndighetene, ser de forskjellen på hva som skjer nå og da Katrina herjet. De uttrykker at de forstår at det er ikke så mye presidenten kan gjøre for å stanse lekkasjen. Men de ønsker seg en større innsats i oppryddingen.
Presidenten selv fortærte en krabbekake på en restaurant i Alabama for å overbevise amerikanerne at det ikke er farlig å spise fisk og sjømat fanget utenfor sørstatene.
Han bad også i sin tale til nasjonen at hans landsmenn skulle overvinne frykten og dra sørover som vanlig for å feriere på hotellene.
- Strendene er fine, forsikret presidenten.
Men så lenge amerikanske TV-nyheter fortsetter å vise bilder av tilgrisede områder og krabber innsauset i olje, selv om dette er fra områder lenger ut til havs, sliter han med å overbevise opinionen.
På en strand i Gulf Port i Alabama, møter jeg fem stykker. Tre barn og to foreldre. De er helt alene og har en mil med kritthvit sand for seg selv.
- Det pleier å være flere her - og de kommer nok til helgen, sier de.
Barna kan leke ganske så alene på tomme strender i Alabama.
Vil ha BP
Langs veiene står det skilt med annonser for advokater.
- Hvis du vil ha hjelp til erstatning, ta kontakt, er det skrevet i store bokstaver.
- Les:
Det mest overraskende er at det finnes knapt noen som er sinte på BP - som jo er synderen i oljekatastrofen som utspiller seg.
Folk er langt mer harme over det midlertidige forbudet mot videre oljeboring som Obama har innført.
- Dette er arbeidsplassene våre. Vi trenger BP, sier de.
BP og andre oljeselskaper sysselsetter mange titusener bare i sørstatene. Satsingen på fornybar energi - slik Obama nå tar hardt til orde for - berører ikke dem. For det første ligger det mange år frem, for det andre havner da arbeidsplassene trolig andre steder enn her i sør.
- Det er havet og olje vi lever av. Hva skal vi ellers gjøre. Og ulykker skjer, sier flere.
De er likevel klar på at BP må betale for seg. Det britiske selskapet må ta ansvaret og rydde opp.
«You may drill, but if you spill, you have to pay the bill», er slagordet.
Utover det er folk svært pragmatiske. Bare de visste litt mer om hva fremtiden vil bringe.
