Når historiske begivenheter utspiller seg, som Berlin-murens fall, er det dramatikk flere steder enn der det skjer. Også innad i en nyhetsorganisasjon.
Dagsnytt var på den tiden den eneste nyhetsredaksjonen som langt på vei hadde 24 timers oppdatering.
- LES OGSÅ:
Her er fortellingen fra tre NRK-reportere som opplevde Berlin-dramatikken kvelden og morgenen den 9. og 10. november.
- Vi hadde flaks
Øyvind Grosvold, vaktsjef Dagsnytt
- Nyhetene fra pressekonferansen, hvor DDR-lederne åpnt for utreise for den vanlige øst-tysker, tikket inn fra de internasjonale nyhetsbyråene ved 19-19.30-tiden, forteller Øyvind Grosvold, kveldsvaktsjef i Dagsnytt 9. november 1989.
- Jeg hev meg på tråden til vår utenriksreporter Jon Røssum, som var i Øst-Berlin. Han hadde fått visum og var på reportasjereise. Det hadde vært mye uro i ukene før, med demonstrasjoner i Leipzig og andre steder i Øst-Tyskland, derfor ble han sendt nedover. Det var på langt nær alle som fikk innvilget visum, så vi hadde flaks.
- Myndighetene holdt den kvelden to forskjellige pressekonferanser samtidig, og Jon hadde vært på den andre. Da jeg gjenfortalte hva Gunter Schablowski hadde sagt, skjønte vi at dette kunne bli avgjørende.
- Vi bestemte at Jon skulle reise til alle kontrollpostene, for å sjekke om noe foregikk. Før vi la på, sa vi for spøk: Kanskje Muren ramler ned.
- Jeg varslet Dagsrevyen, vi satt i to ulike bygg den gangen, men det var for tett på sendingen klokken 19.30 til at den rakk å få dette med som egen sak, men programlederen leste meldingen i bakkant av en forberedt reportasje.
- Da vi senere på kvelden hadde kontakt igjen, hadde Jon sjekket ut nesten alle grenseovergangene. Der var det tyst og stille og intet tegn til liv utenom soldatene som holdt vakt.
- Taxisjåføren som kjørte ham, sa: «Vi prøver Bornholmer Strasse.» Der var tusenvis av folk samlet, og de første øst-berlinerne var på vei gjennom sperringene.
- Hør:
- Hør:
- Hør:
- De første rapportene på radio kom ved midnatt og i Kveldsnytt. Da skjønte vi at Berlinmuren i realiteten var falt.
- Med klump i halsen
Gunnar Høidahl, NRKs Brussel-korrespondent
- Jeg satt ved NRKs kontor i Brussel da nyhetene om pressekonferansen i DDR kom. Nyhetsbyråene forsøkte å tolke hva DDR-lederne egentlig mente så godt det lot seg gjøre.
- Se:
- Jeg skjønte raskt at jeg måtte komme meg til Berlin, men det viste seg at det siste kveldsflyet var gått. Jeg bestille billetter til morgenflyet, og deretter ringte jeg hjem til NRK for å si i fra at jeg dro. Det var mildt sagt ikke tiden til å vente på godkjenning først.
- Jeg bestyrte også NRKs kontor i Bonn, den vest-tyske hovedstaden. Siden 1. september hadde jeg vært mer der enn i Brussel. Svært mange øst-tyskere hadde flyktet fra DDR via Ungarn og Tsjekkoslovakia og til Vest-Tyskland den høsten, fordi de trodde ikke det kom til å bli noen forandring.
- I Forbundsdagen i Bonn begynte vest-tyske politikere på kvelden å skjønne omfanget av hva som var i ferd med å hende.
- Da jeg kom til Berlin neste morgen, dro jeg rett til Brandenburger Tor. Og ble møtt av gledesscener med mange udsedvandlige lykkelige mennesker. Jeg kom meg opp på muren, i likhet med mange tusner.
- Hør:
- Ut på dagen kom også tidligere borgermester i Berlin, Willy Brandt dit, sammen med forbundskansler Helmut Kohl og utenriksminsiter Hans-Dietrich Genscher - til stor jubel fra folkemassen.
- Hør:
- Jeg reiste også over til Øst-Berlin for å treffe kollega Jon Røssum. Hans visum gjaldt kun for DDR, og han ville trolig ikke kommet seg inn igjen hvis han beveget seg inn i Vest-Berlin. Jeg derimot kunne reise fritt inn fra vestlig side.
- Jeg har vel aldri intervjuet så mange som disse dagene. Alle øst-berlinere - til forskjell fra de jeg hadde truffet før på høsten - understreket at de skulle hjem igjen . «Vi vil se, vi vil reise, vi vil komme tilbake - men selvsagt skal vi hjem igjen» var omkvedet.
- Jeg tror jeg brukte ordet "historisk" i hvert enkelt innslag - og tror jeg vel forsvarer det den dag i dag. Muren falt uventet fort, det samme gjorde DDR-regimet.
- De jeg husker best er den lille familien som jeg tok med til Berlins største kjøpesenter - på NRKs bekostning. Jeg spurte hva de ønsket seg mest, og den lille sønnen på 8 år, svarte raskt «spielzeug - leketøy».
- Det var jo ikke mangel på livsnødvendige varer i DDR, men det lille ekstra - og friheten, som foreldrene sa.
- I tillegg er et sterkt minne da jeg så heisekranene på Potsdamer Platz - som hadde vært en nydelig plass i mellomkrigstiden - startet å løfte vekk betongklossene som hadde utgjort den forhatte muren. Foran sto øst- og vest-berlinere og omfavnet hverandre, enten de kjente hverandre eller ikke.
- Da kom klumpen i halsen, og den ble sittende der lenge.
- Med hakke og spett
Knut Erik Holm, utenriksreporter Dagsnytt
- Jeg var sendt ned fra Oslo tidlig på ettermiddagen, etter nattens dramatiske meldinger om at muren var åpen. Jeg sto på vestsiden av Berlinmuren.
- Skal du hakke deg gjennom hele veien til øst?
- Ja, hele veien tvers gjennom til øst.
- Det var et enkelt svar på et enkelt spørsmål. Jeg stilte det til en vest-berliner som var utstyrt med en hakke og et spett. Mannen hakket med sine enkle redskaper løs på Muren, for å skape sin egen åpning i byggverket, ikke langt fra Brandenburger Tor. Det var hans lille personlige bidrag.
- Hør:
- Verdenshistorien utspant seg der og da foran øynene våre. Jeg fulgte menneskeflommen ned til Kurfurstendamm og så det som er blitt historiske bilder, som siden jevnlig har gått verden rundt.
- Vest-berlinere og øst-berlinere i skjønn forening. Små Trabanter stappfulle av glade mennesker med tyske flagg på stenger som de holdt ut av bilene. Omfavnelser. Glade mennesker. Tusener ute på fortau og i gatene.
- Dette har vi ventet på så lenge, Nå skal vi over, sa noen av de tusenvis av øst-berlinerne da de flommet gjennom åpningene i muren senere på kvelden.
- Hvis man kjenner til vår historie, forstår man hva dette betyr, sa vest-berlinere på gata. De brukte ord som fantastisk, storartet, utrolig, og - selvsagt - historisk.
- Mange var usikre på om det ville vare. Mange var engstelige for at DDR-regimet ville ty til vold. De stolte ikke nødvendigvis på politikerne. Men det varte.
- Les også:
- Les også:
- Les også:
- Se:
- Hør:
- Hør: