I neste måned fyller jeg 70 år, og jeg går av i henhold til NRKs praksis. I dette siste korrespondentbrevet oppsummerer jeg mine mer enn 40 år i radio, TV og på nett.
Jeg begynte i NRK året etter at Ronald Reagan ble president i USA. Noen uker før Helmut Kohl ble forbundskansler i Vest-Tyskland.
Jernteppet delte Europa. Den kalde krigen pågikk for fullt. I Moskva rådde geriatrien, med Leonid Bresjnev som generalsekretær i kommunistpartiet.
Men bare tre år senere overtok den dynamiske Mikhail Gorbatsjov som sjef i Kreml.
Verden ble aldri mer den samme. Hans slagord var «glasnost» og «perestroika» – åpenhet og ombygging. Vitser som denne ble fortalt i Moskva:
De forbløffende endringene i Sovjetunionen ble starten på mitt liv som utenriksjournalist.
Jeg begynte å lære meg russisk, og gikk på redaksjonsmøter med partiorganet Pravda under armen.
Dette hadde jeg lært av eldre kolleger. De bar ofte internasjonale storaviser godt synlige for å vise at de var verdensvante og behersket fremmede språk.
Historiske endringer
I 1987 gikk jeg fra radio til TV. Samtidig startet en historisk utvikling i Europa.
Mikhail Gorbatsjov erklærte at Sovjetunionen ikke lenger ville hindre landene i Øst-Europa i å velge sin egen politiske vei. På et møte i Warszawapakten ble den beryktede Bresjnev-doktrinen erklært død og begravet.
Dermed startet den utrolige utviklingen som førte til at land etter land fjernet seg fra kommunismen og åpnet det forhatte jernteppet som hadde delt Europa i 40 år.
- Les også:
Da Berlin-muren falt, høsten 1989, var det hele fullbyrdet.
Å dekke disse begivenhetene var en enorm mulighet for en ung reporter. Jeg skjønte heldigvis allerede da at dette ville bli høydepunktet i mitt journalistiske liv.
For med all respekt for krigene på Balkan, 11. september og krigen mot terrorismen, og den pågående krigen i Ukraina: Det viktigste som har skjedd for menneskene i Europa de siste tiårene er gjenforeningen av vår verdensdel.
Sosialismen i søpla
I 1991 ble jeg ansatt som NRKs første korrespondent i Berlin.
Her, i hjertet av Europa, ble historien skrevet så å si for mine øyne. De to tyske statene var gjenforent og alt var i endring – særlig for borgerne fra det tidligere Øst-Tyskland.
Det var en tid mettet med symbolikk. Da jeg en dag kom kjørende forbi det tidligere hovedkvarteret til det østtyske kommunistpartiet, var noen arbeidere i ferd med å fjerne partisymbolet på veggen.
Vi kom akkurat tidsnok til å filme øyeblikket da den store S-en for sosialisme ble skrudd ned og kastet i en søppelbil.
Fredens Europa
Jeg husker godt den intense fremtidstroen som preget tiden etter Jernteppets fall. Endelig skulle øst og vest forenes i et fredens og samarbeidets Europa.
Det ble satt i gang mange gode prosjekter for å skape en ny sikkerhetsarkitektur som skulle erstatte den kalde krigen og det delte kontinent.
Men, som vi vet: Drømmene fra den gang er aldri blitt til virkelighet.
For meg som var så tett på utviklingen etter jernteppets fall, er dagens krigshandlinger i Ukraina det tristeste og mest tragiske jeg har opplevd som journalist.
Allerede tidlig på 1990-tallet kom det første tilbakeslaget – borgerkrigen i Jugoslavia.
Jeg var i den slovenske hovedstaden Ljubljana da serbiske styrker ble sendt mot byen for å hindre at Slovenia brøt ut av føderasjonen.
Europa ble vitne til de verste grusomheter siden den annen verdenskrig, med massakrene i Srebrenica som det mest kjente eksempelet.
Skogvokternes kamp i Brasil
Jeg for min del valgte å forlate Europa. Jeg satset på en tilværelse som frilansjournalist i Latin-Amerika.
Regnskog, sosial ulikhet, korrupsjon, fotball og karneval ble stikkord for mine leveranser til NRK. Rio de Janeiro ble mitt nye hjem.
Etter å ha sendt tusener av saker hjem til Norge, er det vanskelig å fremheve én. Men jeg skal gjøre et forsøk.
For et drøyt år siden besøkte seg et urfolksreservat i nordøst-Brasil. Jeg møtte de såkalte skogvokterne – kvinner og menn som med livet som innsats hindrer at tømmerhuggere og andre ødelegger regnskogen, som urfolk og alle vi andre er så avhengige av.
Jeg får fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på det som moren til en av skogvokterne sa til meg: «Jeg støtter min sønns kamp for å redde regnskogen, selv om jeg vet at det kan koste ham livet».
- Les også:
Mye å takke for
17 år etter at jeg flyttet fra Europa er det altså i Rio de Janeiro jeg avslutter min mer enn 40 år lange tjeneste for bedriften. I 30 av dem har jeg bodd i utlandet.
Jeg vil takke NRK som har gitt meg så store muligheter i livet. Jeg vil takke dyktige, kunnskapsrike og hyggelige kolleger. Og ikke minst vil jeg takke dere – lyttere, seere og lesere som har fulgt mitt arbeid gjennom mer enn fire tiår.
Jeg skal spare dere for den utslitte frasen «det har vært litt av en reise». I stedet vil jeg sitere artisten Ole Paus:
«Det begynner å ligne et liv, dette her».