Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl holder sin store tale i østtyske Dresden, den 19. desember 1989.
Fra hele Øst-Tyskland er folk kommet i busser og biler for å høre på ham, og den vesttyske kansleren får akkurat den responsen han ønsker. Gang på gang blir han avbrutt av taktfaste rop fra de mer enn hundre tusen tilskuerne. «Deutschland! Deutschland!»
Det er ingen tvil om hva DDR-borgerne ønsker: Et samlet Tyskland.
Etter den spektakulære åpningen av Berlinmuren, den 9. november, 1989, gikk det bare dager før det neste store politiske stridsspørsmålet sto på dagsorden: Den tyske gjernforeningen.
- Les:
- Hør:
Det var egentlig logisk. For da kommunismen i DDR var på vei mot historiens gravplass, var det knapt noen god begrunnelse for at tyskerne skulle fortsette å bo i to ulike stater.
Video: DDR-leder Egon Krenz forsøker å berge DDR-staten ved å love reformer.
Men logikk er én ting – politikk, følelser og historiske kjensgjerninger noe ganske annet. Og for andre europeiske stormakter var den tyske gjenforeningen så avgjort ingen selvfølge.
De «slemme» tyskerne
- De plutselige utsiktene til gjenforening har gitt tyskerne et slags mentalt sjokk. Det har igjen gjort dem til de «slemme» tyskerne de pleide å være. De opptrer nå med en viss brutalitet og er så fokusert på gjenforening at alt annet settes til side.
De beske ordene kommer fra en mann som utad opptrer som Vest-Tysklands venn og nære allierte - den franske presidenten François Mitterand.
Magasinet Stern
Foto: FaksimileDrøyt to måneder etter Berlin-murens fall møter han den britiske statsminister Maragreth Thatcher til lunch i Elysée-palasset i Paris, og den eneste saken på dagsordenen er den tyske gjenforeningen. De to lederne er forferdet over hvor raskt den vesttyske ledelsen nå går frem.
- Helmut Kohl setter likhetstegn mellom tysk enhet og avslutningen av den kalde krigen i Europa. Dette er ikke overbevisende, sier Margareth Thatcher, som er åpen motstander av et samlet Tyskland.
Utsiktene til et mektig og gjenforent Tyskland midt i Europa skremmer, et halvt hundreår etter den annen verdenskrig. De to lederne er enige om at man må gå forsiktig og langsomt frem i et så ømtålig politisk spørsmål.
Og det er ikke bare Frankrike og Storbritannia som er bekymret. Det er også mannen som har gått i spissen for den utviklingen som har ført frem til Berlin-murens fall: Sovjetunionens president og partisjef Mikhail Gorbatsjov.
Store sovjetiske militærstyrker står fortsatt på østtysk jord, og ingen vet hvordan de militære vil reagere på at Tyskland – dødsfienden fra den annen verdenskrig – igjen skal bli en samlet stat.
Mikhail Gorbatsjov mente det bare var snakk om tid, før Helmut Kohl fikk samlet Tyskland.
Foto: Scanpix/API samtaler med Gorbatsjov understreker både Thatcher og Mitterand at det er i hele Europas interesse å hindre at at Kohl lykkes i sin raske samling av Tyskland.
Den sovjetiske lederen sier han er enig i dette, men tror at det bare er et spørsmål om tid før gjenforeningen er et faktum.
Enighet og rett og frihet
Og dynamikken i den tyske samlingsprosessen er ikke til å stanse. Støttet av USAs president George H. W. Bush driver den vest-tyske regjeringen utviklingen fra skanse til skanse. Og den har støtte fra et klart flertall av innbyggerne i DDR.
Kommunistpartiet Øst-Tyskland og dets ledere forsøker å redde seg selv, partiet og staten.
Erich Honecker, selve symbolet på DDR gjennom flere tiår, skyves helt ut når når Sentralkomiteen forsøker å berge det som berges kan av innflytelse i det «nye DDR».
Video: Kommunistpartiets siste krampetrekning sendte gamle ledere ut i skyggen.
I det første - og siste, frie valget i landet, i mars 1990, blir «Alliansen for Tyskland» den klare vinneren. Dette er Helmut Kohls politiske allierte og de sterkeste forkjemperne for en rask gjenforening.
De nye østtyske Sosialdemokratene, som ønsker en mer gradvis sammenslåing av de to tyske statene, får bare halvparten så mange stemmer som «Alliansen for Tyskland».
Etter valget i DDR ble de konservative regjeringene i de to tyske statene enige om å innføre en økonomisk og sosial union, som i realiteten var en økonomisk gjenforening.
Da denne unionen trådte i kraft den 1. juli, 1990, kunne østtyskerne veksle sparepengene sine i vestlige D-Mark til en særdeles gunstig kurs. Dermed fikk borgerne i DDR en gigantisk gave fra den vesttyske staten, noe som ga dem en god start på den nye økonomiske hverdagen.
Etter at den økonomiske unionen var innført lå veien åpen for den politiske gjenforeningen av Tyskland. Dette ble gjort ved at hver av de fem østtyske delstatene ble en del av den vest-tyske forbundsstaten, samtidig som Øst- og Vest-Berlin ble slått sammen i delstaten Berlin.
Rent formelt var dette en følge av bestemmelser i den vesttyske grunnloven, men for mange av innbyggerne i DDR var en slik «innlemmelse» et dårlig signal. Og det skulle komme flere i løpet av de neste månedene og årene.
Ved inngangen til 3. oktober 1990 fødes det nye Tyskland.
Video: Natten da Øst- og Vest-Tyskland blir et land.
Presis ved midnatt begynner man å ringe med den såkalte Frihetsklokken i Rådhus Schöneberg i Berlin, der USAs president John F. Kennedy holdt sin berømte tale mer en et kvart hundreår tidligere.
- Hør:
Foran Riksdagen blir det tyske flagget heist, den tyske nasjonalsangen lyder fra hundre tusen struper, og den nå felles-tyske presidenten Richard von Weizsäcker proklamerer at det gjenforente Tyskland er et faktum.
Makten i midten
Med samlingen av Øst- og Vest-Tyskland gjenoppsto Tyskland som nasjonalstat, nærmere et halvt hundreår etter Hitler-diktaturets sammenbrudd.
Den nye staten, med drøyt 80 millioner innbyggere, ble en kjempe i hjertet i Europa - den nest største i folketall etter Russland og den klart mest folkerike i EU.
Video: USAs president George Bush gratulerer det nye Tyskland.
Til da hadde de fire store EU-landene, Vest-Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia, et nesten identisk folketall, i underkant av 60 millioner. Det nye fikk altså rundt 40 prosent flere innbyggere enn de andre.
Enda viktigere er landets enorme økonomiske kraft og store potensiale. Vest-Tyskland alene var jo den ledende økonomiske makten i det som da het EF. Og selv om det nye Tyskland har vært hemmet av de enorme overføringene til det tidligere DDR, så er det klart at landet vil få en stadig mer markert posisjon som Europas økonomiske «supermakt».
En tredje faktor som setter Tyskland i en særstilling, er den geografiske beliggenheten. Foreningen av BRD og DDR har skapt en sentraleuropeisk stat med solide bein i begge deler av det nye Europa.
Tyskland er selve «makten i midten», med flere naboer enn noen annen europeisk stat, med unntak av Russland. Hele ni land har landegrense mot Tyskland. Tar vi med sjøgrensene, er tallet på europeiske naboer oppe i tolv.
Men 20 år etter Berlin-murens fall må man slå fast at det nye Tysklands ledere har opptrådt klokt og ansvarlig, og har dempet frykten for nytt tysk hegemoni. «Et europeisk Tyskland – ikke et tysk Europa» har vært den politiske ledetråden, slik forfatteren Thomas Mann en gang formulerte det.
Både «enhetskansleren» Helmut Kohl, og hans etterfølgere Gerhard Schröder og Angela Merkel har ført en nærmest «plettfri» Europa-politikk, som har skapt stor tillit til det samlede Tyskland.
- Hør:
- Hør:
- Hør:
- Se:
- Se:
- Se:
- Se:
