Svømte ut i frihet og reddet moren ut av Øst-Tyskland

Hubert Hohlbein svømte ut av kommunistregimet DDR. Fra Vest-Berlin var han med å grave en tunnel der moren hans ble reddet ut.

Hubert Hohlbein i dykkerutstyr i snø

Hubert Hohlbein ble fotografert av vennen da de trente på å svømme i det kalde vannet.

Foto: Jürgen Fuß / grenze-potsdam.de

En novembernatt i 1963 la 21 år gamle Hubert Hohlbein på svøm. Så stille som mulig gled han sakte, sakte fremover. Han hadde på seg en dykkerdrakt og et blybelte som gjorde at han lå dypt i det mørke og kalde vannet.

Hvis grensevaktene oppdager ham vil de begynne å skyte. Flukten er livsfarlig.

Fikk ikke skolegang i øst

I Øst-Berlin hadde Hubert vokst opp i et katolsk hjem, forteller han til vitneprosjektet Grenze-Potsdam. 30 år etter Berlinmurens fall er det samlet inn historier om hvordan tyskerne levde da landet og byen var delt i to.

Mens kameratene til Hubert var aktive i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen i DDR, fikk han religionsundervisning. Faren hans drev en privat forretning og den unge sønnen kom ikke inn på høyere studier. Slik straffet ofte de østtyske myndighetene folk som ikke var regimetro.

Berlin-muren hadde delt gater i to og splittet familier. Østtyske soldater og bygningsarbeidere hadde først satt opp piggtrådsperringer, senere ble de erstattet av betongelementene i en virkelig mur.

Hubert Hohlbein på iskanten i dykkerdrakt og med snorkel.

Hohlbein og vennene trente også på å svømme under is.

Foto: Jürgen Fuß / grenze-potsdam.de

Unge Hohlbein og noen venner begynte å planlegge flukten over til Vest. De skaffet seg dykkerdrakter og trente, både på å svømme i det kalde vannet og på å dykke under is. Etter hvert kom flere av dem seg ut, men det var også mange som ikke klarte det.

Mange døde i fluktforsøket

Det er anslått at minst 130 østtyskere mistet livet i fluktforsøk i årene mellom 1961 og 1989.

Men med Hubert gikk det bedre den kalde novembernatten han la på svøm i Potsdam, sørvest i Berlin.

– En gang gled lyset fra grensevaktenes lyskastere over vannet, men de så meg ikke, sier han til Berliner Morgenpost.

En og en halv time - og cirka 1500 meter senere - tar han seg i land i den vestlige delen av Berlin. Flukten har lyktes.

Hubert Hohlbein svømte cirka 1500 meter i det kalde vannet.

Gravde flukttunnel som endte i en utedo

Fra Vest-Berlin begynner Hubert sammen med andre unge tyskere å planlegge hvordan de kan hjelpe andre med å rømme. De er et titalls stykker som finner ut at de vil grave en tunnel.

I kjelleren på et nedlagt bakeri startet jobben. De leide stedet og sa de skulle drive en fotoklubb der. Ungdommen grov en 140 meter langt tunnel som nå er gjenskapt i et museum i den tyske hovedstaden.

Hubert Hohlbein med spaden ved rekonstruksjonen av tunnellen.
Foto: Reuters

– Vi brukte måneder med spaden. Vi grov og kastet jorda unna, forteller han til nyhetsbyrået Reuters. Den overflødige jorda ble lagret i melsekker og stablet vekk. Inngangen til bygget var synlig fra Øst-Berlin. For at grensevaktene der ikke skulle få mistanke om hva som foregikk, oppholdt de seg i kjelleren i uker av gangen. De gravde og sov på skift og det kunne gå dager uten at de fikk se dagslys.

De var ikke helt sikre hvor de ville ende opp på den andre siden av muren, og det gikk ikke helt etter planen.

Arbeidet tok flere måneder. Etter hvert som de nærmet seg Øst-Berlin ble de møtt en kjent lukt som ble sterkere og sterkere. De hadde gravd seg fram til en utedo som hadde blitt stående fra krigens dager, skriver Der Spiegel.

Men nå var de fremme og flukten kunne begynne.

En kvinne kravler seg gjennom tunnelen.

Tunnelen var mellom 70 og 90 centimeter høy. Flyktningene måtte krype på alle fire for å komme seg fram.

Foto: akg-images / akg-images

Mor kjente ham ikke igjen

Graverne fikk sendt beskjed til familie og venner i øst om at de skulle møte opp ved en bygning i Strelitzer Strasse. Der skulle de hviske «Tokyo» til graverne som var der for å vise dem veien til tunnelen.

Hubert Hohlbein, som nå etter ett snaut år var tilbake på den østlige siden av muren, tenkte med seg selv at det ville vært dobbelt så ille om det nå skulle skje noe med ham her.

– Så kom moren min gående over plassen. Hun var litt nervøs. Gudskjelov kjente hun meg ikke igjen der og da. Det kunne blitt dramatisk, sier han.

Hubert Hohlbein foran bildet av moren på vei inn til Vest-Berlin.

Hubert Hohlbein foran bildet som ble tatt av moren da hun hadde kommet seg inn i Vest-Berlin.

Foto: EBU

I løpet av to korte dager fant 23 menn, 31 kvinner og tre barn veien ut av Øst-Tyskland gjennom tunnelen, før politiet avslørte fluktruten.

En grensevakt ble drept

På dag to hadde grensepolitiet fått mistanke om at det var noe i gjære ved bygningen som plutselig fikk så mange besøkende. To offiserer i sivil ruslet bort. De forsto raskt hva det var som foregikk og fikk varslet kollegene sine.

Flukt fra Øst-Berlin. De som flyktet ble heist ned i tunellen.

De som flyktet ble heist ned i tunnelen.

Foto: Hubert Holbein/Berliner Unterwelten / EBU

I sammenstøtet som fulgte ble en ung grensevakt skutt og skadd. Han døde senere på sykehuset og «agenter fra Vest-Berlin» ble utpekt som de skyldige. Først i 1989 ble det kjent at det var et skudd fra en av hans politikolleger som hadde truffet mannen, fortelles det ved minnesmerket for Berlinmuren i dag.

I løpet av årene som muren delte byen ble det bygd mange flukttunneler. Noen raste sammen, andre ble fylt med vann, men det er anslått at et tjuetalls fluktveier hjalp folk ut av Øst-Tyskland.

Den som reddet flest var denne tunnelen som Hubert Hohlbein var med å bygge. Den blir kalt Tunnel 57 etter de 57 menneskene som kom seg ut i frihet her.

Turister i Bernauer Strasse i Berlin.

Flukttunnel ble gravd fra et bakeri i Bernauer Strasse. I dag er det et minnesmerke her som viser restene av muren som delte Berlin.

Foto: Annegret Hilse / Reuters

SISTE NYTT

Siste nytt